FOTO: Ingleson

 

Våren, den fortryllende årstiden som maler verden med et livlig penselstrøk av farger og dufter, er endelig her! Etter måneder i dvale under snøens kalde teppe, våkner naturen til liv i en symfoni av blomsterprakt og solfylte dager. Det er en tid som fyller meg med ærefrykt, for jeg mener at våren er den vakreste av dem alle.

Det er noe hellig over måten naturen våkner på. Trær og blomster trosser vinterens siste pust og springer ut i all sin prakt. Se bare på den ydmyke hvitveisen, som med sin skjørhet og enkle skjønnhet, bryter gjennom den visne jorden og sender et klart signal om at våren er her for å bli.

FOTO: Ingleson

 

På Vestlandet opplever vi denne overdådige blomstringen på sitt mest spektakulære. Det fuktige klimaet legger til rette for vårens spirer i en eksplosjon av farger. April er en måned som får solens stråler til å danse lekent mellom regndråpene, og naturen maler et mesterverk for våre øyne, hvert år vakrere enn det forrige!

Mennesket har gjennom århundrene forsøkt å fange dette underet gjennom kunstens magi eller fotografietes presisjon. Men selv de mest dyktige kunstnere og fotografer kan aldri helt fange naturens levende palett. Det er som om naturen selv holder på en hemmelighet som bare den kan avsløre.

Denne årstiden er en påminnelse om at det finnes en kraft utenfor oss selv. I møte med vårens under kan jeg ikke annet enn å la meg fylles av undring og takknemlighet for alt det vakre som omgir oss. Vårens fantastiske blomstring blir for meg et tydelig tegn på Guds eksistens!

FOTO: Ingleson
FOTO: Canva

Da jeg først kastet meg inn i verden av troslære og spiritualitet på Høgskolen for Ledelse og Teologi, var jeg fylt med en brennende optimisme og en urokkelig vilje til å utforske de dypeste røttene av min tro. Troslære skulle være min guide gjennom de eldgamle stier, mens spiritualitet skulle være min åpning til det karismatiske og pentekostale.

Min motivasjon var som et flammehav, og jeg kastet meg ut i studiene med all min energi og entusiasme. Men selv den mest ildfulle optimismen kan ikke motstå virkelighetens tyngde.

Jeg har aldri manglet vilje eller motivasjon, men min evne til å vurdere min egen fysiske kapasitet har alltid vært min akilleshæl. Jeg har lært den harde veien at å tilpasse hverdagen til mine helsemessige utfordringer er nøkkelen til å holde balansen. For når kroppen får den omsorgen den trenger, kan den utføre mirakler.

Men jeg var naiv nok til å tro at en god fysisk tilstand var et tegn på at jeg kunne fylle hverdagen med enda flere utfordringer, både fysisk og mentalt. Jeg tok utfordringene på strak arm, uvitende om de skjulte farene som lå og lurte.

FOTO: Gudmundsen

 

Min løsningsfokuserte natur har alltid vært min største styrke. Jeg har alltid tatt utfordringer i mot med åpne armer og et smil på leppene. Men denne gangen måtte jeg innrømme at min naivitet hadde fått overtaket.

Det var da realiteten traff meg som et tonn murstein. Min tilstand var ikke bare en liten hindring, men en reell begrensning. Jeg hadde kastet meg ut i en verden av studier og pendling uten å ta hensyn til den ømfintlige balansen mellom helse og aktivitet.

Det var på tide å innse at pendling og deltidsstudier krevde mer enn jeg kunne gi. Jeg måtte kaste inn håndkleet og akseptere at min helse var den viktigste prioriteringen. Å opprettholde balansen mellom min faktiske funksjonsevne og mine daglige gjøremål ble mitt nye mål.

Så selv om veien har vært fylt med fall og utfordringer, har jeg lært den viktige leksjonen om å kjenne mine egne grenser. Gjennom troslære og spiritualitet har jeg funnet styrke i å akseptere virkelighetens realiteter og å søke balansen mellom kropp, sinn og ånd.

FOTO: Canva
FOTO: Ingleson

 

I dag vil jeg ta deg med på en liten reise bort fra hverdagens kjas og mas, i håp om at du kan legge fra deg stresset en stund. Midt i alt dette kaoset, mellom e-poster, telefoner og endeløse gjøremål, inviterer jeg deg til å ta et øyeblikk i stillhet og ettertanke rundt en bønn som har stått seg gjennom tidene og som kan minne oss om hva som virkelig betyr noe: Fader vår-bønnen.

 

Fader vår, du som er i himmelen!

La ditt navn være hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Forlat oss vår skyld, som vi også forlater våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde.

For riket er ditt, og makten og æren i evighet.

Amen

 

I kjernen av denne bønnen ligger et kraftig mantra: “Gi oss i dag vårt daglige brød.” Det kan virke som en enkel bønn om mat ved første øyekast, men det rommer så mye mer. Det er en erkjennelse av vår dype avhengighet av noe større enn oss selv – en erkjennelse av at vi er avhengige av Gud for både vår fysiske og åndelige næring.

For meg symboliserer “daglig brød” den skjønne balansen mellom det fysiske og det åndelige. Det minner oss om at livet handler om mer enn bare overlevelse – det handler om å leve fullt ut, med åpent hjerte og beriket sjel. Når vi omfavner både våre materielle og åndelige behov, opplever vi en dypere følelse av helhet og forståelse i livet.

I hverdagens travlehet blir vi ofte fanget i arbeidsrutinen – vi står overfor konstante krav om å tjene til livets opphold, bygge karriere og realisere våre drømmer. Men selv om arbeidet er viktig, føler vi av og til at det ikke er nok. Det er som om vi søker etter noe mer, noe som kan fylle de tomme hullene i våre hjerter og sjeler.

Her kommer et annet vers fra Bibelen til unnsetning: “Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.” Dette verset minner oss om at vi trenger mer enn bare materielle goder for å føle oss som hele mennesker. Vi trenger åndelig næring for å føle oss som mer enn brikker i spillet om stadig økt velstand, karriere og berømmelse.

La oss ikke glemme å be om vårt daglige brød, både i form av materielle goder og åndelig innsikt. La oss være takknemlige for hver eneste velsignelse som kommer vår vei, og la oss huske at i det travle livet, er det alltid rom for stillhet og refleksjon i forbindelse med vår tro på Gud og det som er større enn oss selv.

FOTO: Canva
FOTO: Canva

 

Fastelavn, en tid med glede, tradisjon og søtsaker, markerer starten på fastetiden før påsken. Denne årlige festen feires med entusiasme over hele verden, med hver kultur legger sin egen unike vri på feiringen.

Historisk sett har Fastelavn dype røtter som strekker seg tilbake til middelalderen. Navnet “Fastelavn” kommer fra tysk “Fastelabend”, som betyr “kvelden før fasten”. Det var en tid da folk gjorde seg klare for fastetiden ved å spise opp alle fett og sukkerholdige matvarer som de ikke kunne spise i løpet av fasten. Denne festlige forberedelsen inkluderte tradisjonen med å spise boller og andre bakverk.

En av de mest kjente tradisjonene knyttet til Fastelavn er “fastelavnsris”. Dette er en dekorert gren, vanligvis av pil, som ofte er pyntet med fargerike bånd, fjær og godteri. Ifølge den gamle troen skulle “fastelavnsriset” brukes til å drive bort vinterens onde ånder og bringe lykke og fruktbarhet til huset. I dag er det mer en morsom aktivitet for barn, som gleder seg til å slå hverandre forsiktig med “riset” for å få godteri.

Men det mest ikoniske elementet av Fastelaven er utvilsomt “fastelavnsboller”. Disse deilige bollene er fylt med krem eller syltetøy og drysset med melis på toppen. Hvert år under Fastelaven fylles bakerier med et utvalg av disse fristende bakverkene, og folk strømmer for å nyte dem sammen med familie og venner.

I år har jeg for første gang valgt å bake fastelavnsboller med surdeig. Å bake med surdeig tilfører ikke bare en ekstra dimensjon til smaken, men det bidrar også til en sunnere bakst. Surdeig gjør det lettere for kroppen å fordøye gluten og kan til og med øke næringsverdien til bakverk ved å bryte ned antinæringsstoffer. Derfor er surdeig et flott alternativ for de som ønsker å nyte deilige bakverk samtidig som de tar hensyn til sin helse. Mange tenker nok at surdeig utelukkende har med brød å gjøre, men der tar de feil.

FOTO: Canva

 

Surdeig funker til alt av bakst; det er bare det at heveprosessen tar litt lenger tid enn med vanlig gjær. Søtbakst med surdeig tar enda lenger tid, men det er absolutt verdt å vente på!

Surdeigsboller, i likhet med mye annen søtbakst, inneholder melk, smør og egg. Dette er ingredienser som bremser fermenteringsprosessen. Ikke sånn å forstå at den stopper opp, men heveprosessen tar lenger tid enn vanlig, og for en utålmodig sjel er det fort gjort å ende opp med kompakte boller.

En “game changer” når det gjelder søtbakst, har vært å introdusere søt surdeigstarter. Dette gir deg en surdeigstarter, som takler deiger med melk, egg og smør betraktelig bedre. Det tar fortsatt tid, men den som venter på noe godt…

Noen sverger til å ha en egen søt surdeigstarter som de vedlikeholder, og at denne blir bedre over tid. Andre mekker sammen en søt surdeigstarter dagen før, og er happy med det.

Oppskrift:

  • 100 g surdeigsstarter
  • 325 g helmelk
  • 1 egg
  • 55o gram hvetemel
  • 75 g sukker
  • 8 g kardemomme
  • 100 g meierismør
  • 8 g salt

Dagen før du skal bake, blander du følgende:

  • 20 g aktiv lys surdeigstarter
  • 50 g vann
  • 50 g hvetemel
  • 10 g sukker

La det stå med løst lokk i romtemperatur i ca 12 timer før du baker. Merk at fermenteringsprossen vil variere utifra årstid og romtemperatur.

DEL 1

Til dette foretrekker jeg å bruke en kjøkkenmaskin. Selv bruker jeg en Kenwood, og er såre fornøyd med.

  • Ha kald melk, mel, egg, kardemomme og søt surdeig i en kjøkkenmaskin, og elt til deigen samler seg.
  • La deigen hvile 1 time.
  • Tilsett salt og kaldt smør oppdelt i små terninger. Ha i gravis mens maskinen går på svak hastighet, og elt helt til deigen er smidig. Øk hastigheten mot slutten.
  • Ha deigen over i en bakebolle, og dekk til med lokk eller plast, slik at den ikke tørker ut. La deigen hvile i romtemperatur i 2 timer
  • Sett deigen i kjøleskapet til neste dag.

DEL 2

  • Strø et tynt lag hvetemel på kjøkkenbenken, og velt deigen ut av bakebollen.
  • Del deigen i 18 biter, og trill hver av dem til en bolle.
  • Sett surdeigsbollene på et stekebrett med bakepapir.
  • Dekk til med plast, og la stå til heving i romtemperatur i 8-12 timer.
  • Pisk et egg, og pensle over bollene.
  • Stek i 18-20 min midt i ovnen på 200 C.

La surdeigsbollene hvile før du serverer med pisket krem og syltetøy!

Den ekstra tiden og omsorgen jeg legger ned i å bake disse fastelavnsbollene med surdeig, gir ikke bare en sunnere variant av den tradisjonelle delikatessen, men det resulterer også i en rikere smakopplevelse. Surdeigen tilfører komplekse smaker og en mykere tekstur til bollene, som gjør dem enda mer forlokkende.

FOTO: Canva

 

FOTO: Ingleson

I dag er det realt “drittvær” i Bergen. Da er det bare å skalke lukene og finne på noen koselige prosjekter inne. De som kjenner meg vet at jeg alltids kan “ty til” strikketøyet, noe denne dagen i dag absolutt innbyr til. Jeg kan imidlertid ikke sitte stille i sofakroken hele dagen, så det  å ha noe annet pusle med er definitivt nødvendig!

Jeg har alltid vært glad i å lage mat. Hos meg er det stort sett bare hjemmelaget mat som serveres. Ikke alltid så store og kompliserte retter, alt fra omelett til Coq au vin kan stå på menyen til hverdags som til fest! Nå for tiden går det imidlertid meste i proteiner og grønnsaker. Noe karbohydrater spises også, da forsøksvis “sunne” brød og knekkebrød.

Vi lever i en tid der det meste av sunn mat er av det som også er dyrest å kjøpe. Selv om grønnsaker er et godt og ganske billig alternativ, er det dyrt å skulle unngå poteter, ris, pasta og pizza. Man kan si hva man vil, men det er definitivt billig og enkelt å spise usunt! Derfor er jeg utrolig glad for å kunne kose meg  med det å lage mat.

Nå har jeg “steppet up gamet” og tatt steget videre for å lære meg surdeigsbakst. I jula prøvde jeg dette for første gang og lyktes faktisk med å “dyrke” frem en kraftig starter i tillegg til å bake luftig og smakfulle julekaker. Ikke alt jeg har forsøkt meg på har vært like vellykket, men det å starte opp med surdeigsbakst har vært en utrolig spennende reise.

FOTO: Ingleson

I går forberedte jeg en surdeigstarter og skal bake surdeigsbrød av hvetemel og grovmalt spelt i dag. Jeg tenker på sikt å gå over til å bake med mest mulig spelt fordi det har et høyere proteininnhold enn hvete. Speltmel inneholder også fler viktige mineraler og vitaminer i tillegg til at glutenet i spelt er bygget opp på en bedre måte for menneskenes fordøyelse. Surdeig gir i dessuten saftigere bakst med god smak og lang holdbarhet!

Den største utfordringen med surdeigsbakst er at det tar litt lengre tid og det må planlegges. Selve arbeidsprosessen er ikke mer tidkrevende når rutinene er implementert.

Utgangspunktet for surdeigsbrødet er en surdeigskultur eller en surdeigstarter, som en lager ved å blande vann og mel. Blandingen skal så mates med mer mel og vann i omtrent en uke. Når denne blandingen står i romtemperatur blir sukkerartene gjort om til alkohol, karbondioksid, melkesyre og eddiksyre, i tillegg til nye gjærceller og melkesyrebaterier.

Jeg starter ofte på kvelden med å gjøre klar starter for å øke mengden surdeig. Det gjør jeg rent praktisk ved å  tilsette mer mel og vann i starteren for så å la det stå i romtemperatur over natten. Dagen etter, når mengden starter har doblet seg, tilsette jeg de andre ingrediensene og elte deigen godt for hånd eller med en kjøkkenmaskin.

FOTO: Ingleson

Surdeigsbrød i grytemed spert og melk

600 g vann/melk

200 g surdeig

1 ss honning

450 g mel

300 g spelt

16 g salt

Så begynner selv  jobbingen:

Deigen skal strekkes og brettes tre ganger med 30 -45 minutters mellomrom. Det er ikke veldig arbeidskrevende, bare litt “klissete”. Mens jeg venter puslerneg med andre ting. Når disse rundene er ferdig får deigen hvile litt før jeg sett i gang å forme den. Da er det nok en runde med strekking og bretting, men denne gangen på benken for å få en deig som er “stram” og holdet formen. Etter dette er gjort legges deigen i en hevekurv eller en bolle med håndkle inni. Jeg lar deigen stå en times tid på benken før den settes inn i kjøleskapet natten over. 

På den tredje dagen” tar jeg deigen ut av kjøleskapet og steker brødet i ovnen. Da får jeg et smakfullt og nystekt surdeigsbrød til lunsj!

Steking:
Sett en støpejernsgryte i ovnen og varm opp til 250˚ varmluft.
Når ovnen og gryten er godt varm, tar du gryten ut av ovnen. “Velv” så brødet over på en “Silikonmatte for grytebrød” eller et bakepapir klippet til en runding og legg brødet forsiktig ned i gryten. Ha gryten med lokk inn i ovnen igjen og stek brødet i 30 minutter.
Skru deretter ned til 225˚ varmluft, ta av lokket og stek brødet ferdig i ytterligere 10–15 minutter.
Ta brødet ut av ovnen når det er ferdig og mørkt gyllent. Legg deretter brødet på en rist og la det kjøle seg ned før du skjærer i det.

Jeg startet med mitt brød i går kveld og er nå ferdig med heveprosessen. Deigen skal inn i kjøleskapet for å stekes i morgen tidlig. For meg som har tid og ikke minst evne til å planlegge er det å bake brød på denne måten en vinn vinn situasjon. Jeg får et smakfullt brød med lang holdbarhet. Det er langt billigere enn det jeg kjøper og det er et sunt tilskudd til et kosthold med mye proteiner og grønnsaker. Hjemmebakt surdeigsbrød er altså blitt en fast del av kostholdet her i huset.

Selve jobbingen kan oppsummeres i tre punktene og er spredd over tre dager.

  • Øke mengden surdeig – kvelden dag en!
  • Blande deigen og la den gjennomgå stegene i heveprosessen – dag to!
  • Steke brødet – dag tre!
FOTO: Ingleson
FOTO: Canva

 

Da har startskuddet gått og jeg er i gang med deltidsstudier! Nå er det over tyve år og ganske mange går hår siden jeg satt på “skolebenken” sist. Da var det Helseledelse og “pålagt” kompetanseheving som stod i fokus. Nå er det “Årsenhet i Kristendom/KRLI som står for tur. Denne gangen er det ren interesse for faget/temaet som er motivasjonen og drivkraften.

Akkurat det med motivasjonen og drivkraft har fått med til å reflektere litt. Jeg observerer at jeg disse dagene sitter å suger til meg kunnskap som en “tørr svamp”, og jeg har tatt meg selv i å tenke at det kunne vært praktisk å være like “sulten” på kunnskap den gang jeg faktisk gjennomførte grunnskole, videregående skole og høyere utdanning. Motivasjonen den gangen var nok mer preget av “dette må jeg igjennom for å få jobbe med det jeg har lyst til….! Sett i ettertid skulle jeg nok ønske at jeg hadde halvparten av det engasjementet den gang som det jeg har nå.

Det er imidlertid en gave å være så motivert og engasjert, for det å sette seg på skolebenken etter en lang periode utenfor arbeidslivet er ganske utfordrende. Ting går definitivt tregere inn i “topplokket” og utholdenheten er mindre. En sier ofte at alder bare er et tall, men det er definitivt noe som skjer med hukommelse og orienteringsevne etterhvert som årene går. De første dagene har jeg rett og slett sovnet på sofaen før jeg etter noen timer har kunne gå igjennom og få oversikt over dagens tema.

FOTO: Canva

 

Så langt er jeg positivt overrasket over hvor greit det går å følge forelesningene. Det er også et stort pluss at jeg alltid har interessert meg for og holdt meg oppdatert på data og digitale medier: Til og med det  å ha blogget og jevnlig brukt skriving som kommunikasjonsform kommer til nytte når fingrene “flyr over tastaturet” for å få ned det av “gullkorn” som ikke er nedskrevet bøker og forelesningsnotater.

Det jeg er mere usikker på er hvordan det er med hukommelsen etter års “dvale” fra konsentrasjon og det å tilegne seg ny kunnskap. Første eksamen er i mai og det skal bli spennende å se hvor mye tid som går med til refleksjon og ren pugging. Når det gjelder å memorere og reprodusere innlært kunnskap føler jeg meg på tynn is! Bøker som  Christian Theology, Christian Spirituality og Systematic Theology blir vårens fokus fremfor nyhetsoppdateringer, lettfattelige TV serier og annen fritidsaktivitet.

FOTO: Canva

Med god motivasjon, spennende undervisning og lysere dager, krysser jeg fingrene med håp om å komme i mål. Så lener jeg meg på en gammel salme og setter lit til at:

Det er makt i de folde hender!

FOTO: Canva

Det å mestre kunsten å bake med surdeig kan virke som en uoverkommelig oppgave til å begynne med, men når du endelig får dreisen på det, åpner det opp en verden av deilige og næringsrike brød. Det er en reise preget av tålmodighet, prøving og feiling, men når du endelig lykkes, er det virkelig verdt innsatsen.

For meg startet reisen med surdeigsbaking som et ønske om å lage sunnere og mer smakfulle brød hjemme. Jeg ble umiddelbart overveldet av den tilsynelatende mystiske verdenen av naturlig gjæring og kompleksiteten i å holde en surdeigskultur i live. De første forsøkene mine endte ofte opp med flate brød eller surdeiger som bare ikke ville samarbeide.

Men med litt tålmodighet og ved å hente tips fra erfarne surdeigsentusiaster, begynte jeg å nærme meg det. Jeg lærte at å forstå surdeigens humør er nøkkelen. Temperaturen, mengden mat den får, og til og med været kan påvirke hvordan surdeigen oppfører seg. Gradvis begynte mine brød å heve seg bedre, få den ettertraktede luftigheten og utvikle den karakteristiske smaken jeg hadde drømt om.

FOTO: Ingleson

 

En av de største forandringene for meg var å justere mitt eget tankesett. Å jobbe med surdeig krever en slags forståelse og tålmodighet som ofte ikke er nødvendig i andre former for baking. Det er en symbiose mellom deg og surdeigen din – du må lære å lese dens signaler og tilpasse deg deretter.

Jeg tror det som virkelig gjorde en forskjell for meg, var å omfavne feilene mine. Det å ha et brød som ikke ble perfekt, var egentlig ikke et nederlag, men heller en mulighet til å lære og forbedre meg til neste gang. Med hver feil lærte jeg noe nytt om surdeigens natur og om meg selv som baker.

FOTO: Ingleson

 

Nå, når jeg setter i gang med en ny runde surdeigsbaking, føler jeg en slags trygghet og glede. Jeg vet at selv om ikke hvert brød blir prikkfritt, så har jeg forståelsen og ferdighetene til å skape fantastiske resultater.

For alle dere som kanskje føler dere litt frustrerte i starten av deres surdeigsreise, så vil jeg bare si: hold ut! Det kan virke utfordrende i begynnelsen, men når du først får taket på det, vil gleden ved å lage ditt eget deilige, hjemmelagde brød være verdt all innsatsen. Så, hiv deg uti det, vær tålmodig, omfavn feilene og nyt den fantastiske reisen med surdeigsbakst!

Sliter du med å komme igang og bor i Bergensområdet kan kanskje dette tilbudet hjelpe deg i gang!

 

FOTO: Canva

 

FOTO: Canva

 

Livet består av mange sesonger og som alle vet er har hver sin sesong både gleder og utfordringer. Det er lett å forstå livet linjert, som en slags reise fra vugge til grav. Å jeg synes den danske filosofen Søren Kierkegaard sier det på en måte jeg kan like svært godt:

Livet leves forlengsmen forstås baklengs!

Hva fremtiden bringer vet ingen selv om de fleste av oss forsøker å skape en slags forutsigbarhet underveis i livet. Det kan være godt å ha rammer og struktur i hverdagen og det er viktig å ha plass til ønsker og drømmer om hva livet skal fylles med. Allikevel opplever de fleste av oss at livet til tider tar brå svinger slik at hverdagen forandres og livsrytmen endres.

Selv har jeg rukket å legge endel år bak meg. Jeg har gjennomlevd ulike sesonger, sett noen drømmer gå i oppfyllelse mens andre har forsvunnet “som dugg for solen”. Jeg har hatt medvind og  motvind, blitt overrasket av storm og kulde og har måttet søke ly for uvær. Samtidig har jeg hatt øyeblikk av pur lykke, så vakre at det ikke finnes ord.

For mange år siden leste jeg boken ” Den lille Prinsen” skrevet av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry. På en vakker og tidvis naiv måte er boken en fortelling om vennskap og kjærlighet. Den skildrer samtidig smerten all kjærlighet bærer i seg. Smerten vi mennesker kjenner ved adskillelsen og vissheten om livets flyktighet, men mest av alt betoner boken hvor viktig det er å ta ansvar egne handlinger og for dem en er glad i.

Livet er allikevel større en det. Vi lever i en verden med omtrent 8 milliarder mennesker der både livsforhold og det enkelte menneskes historie er unik. Felles for de fleste av oss er behovet for å få å dekket grunnleggende behov som mat, trygghet, tilhørighet og anerkjennelse. De åndelige og mer eksistensielle behovene kommer ofte i annen rekke.

FOTO: Ingleson

 

Som de aller fleste har jeg søkt å få dekket de mest grunnleggende behovene i oppveksten. Jeg må nok kunne si at jeg ble født inn i en relativt dysfunksjonell familie, men har alltid tilpasset meg og hatt tydlige mål om å skaffe meg en god utdannelse og gjøre karriere. Det har jeg hatt en planmessig og systematisk tilnærming til, og jeg vil i stor grad si at jeg har lykkes. Det er allikevel viktig å understreke at det som har gitt meg kraft og styrke og mot til å stå på er troen på at det finnes en kraft utenfor meg selv, en Gud som bærer og som hele veien har vært i stand til å skape vekst.

De siste fjorten årene har jeg imidlertid levd i en form for “dvale”. Kropper forsøkte på et tidspunkt å varsle om at noe var i gjære, men det passet meg veldig dårlig. Tilslutt “eksploderte fyrkjelen” og etterlot seg et landskap av skader både fysisk og psykisk. Lenge har jeg trodd at det com til å bli status quo. At jeg kom til å bli varig ute av stand til å fungere i arbeidsliv og sosiale felleskap. Det har vært og er tildels en situasjon jeg har forsonet meg med. Det er heller ikke så skremmende når funksjonsnedsettelsen er stor nok. Jeg har forsøkt å fylle hverdagene med små ting og hatt glede av samvær med familie og venner. Å sakte men sikker har jeg funnet en rytme mellom aktiviteter, rekreasjon og hvile.

FOTO: Canva

Parallellt har det skjedd en endring jeg ikke har lagt merke til før de siste par årene. For i “ruinene” av denne “eksplosjonen” har det dukket opp såkorn som har vært svært godt gjemt. Såkorn med potensiale vekst. At de faktisk skulle komme til å vokse har vært svært vanskelig å se underveis. I det siste har det nemlig åpenbart seg en hverdag fylt av glede, forventninger, pågangsmot og muligheter. Å plutselig opplever jeg å skimte et landskap av ferdiglagde gjerninger i det fjerne.

Jeg vet ikke helt hvilke gjerninger det egentlig er. Hvordan de skal forvaltes eller hvor jeg skal få kreftene fra. Jeg kjenner imidlertid at det jeg nå har begynt med er første steget på denne reisen. Det kjennes som om jeg har fått et kall. Et kall livet har forberedt meg på, men som jeg ikke vet helt hva er enda. Å det er faktisk helt greit fordi jeg ikke har behovet for kontroll over hva som er neste steg. Det eneste jeg vet er at jeg må hegne om det skjer akkurat nå. Derfor skal nå bruke tiden min  på å studere grunnlaget for min egen tro. Ukens oppstart på Grunnstudium i kristendom/KRLE  er starten på det og jeg håper jeg på den måten vil vokse inn i mitt eget kall.

Langsomt blir alt ting til!

FOTO: Ingleson
FOTO: Ingleson

 

Januar blir starten på en bemerkelsesverdig reise for meg. Jeg begynner som deltidsstudent på Grunnstudium i kristendom ved HLT i Oslo. Det er en kombinasjon av nysgjerrighet og en dypere personlig utforskning av egen tro som driver meg til å ta dette studiet.

For meg er ikke dette bare en akademisk utfordring, det er en del av min personlige reise og utforsking av kristendommen. Å lære mer om kristendommen i sin helhet – dens historie, kultur, teologi og dens innvirkning på samfunnet – er utvilsomt spennende. Samtidig er dette studiet en del av min personlige søken etter å forstå min egen tro bedre, grave dypere inn i dens kjerne og å utforske de ulike aspektene av min egen spiritualitet.

Denne reisen bringer med seg både forventninger og utfordringer. Jeg gleder meg til å utvide mine kunnskaper, møte inspirerende lærere og ikke minst å diskutere tro og religion med likesinnede mennesker. Samtidig er jeg klar over at dette vil være en reise som vil utfordre mine egne tanker og kanskje til og med rokke ved visse overbevisninger.

Studiet av Bibelen, både det gamle og det nye testamentet, danner grunnlaget for forståelsen av den kristne tro. Gjennom et grundig bibelteologisk arbeid med Skriften gir det en unik muligheten til å dykke ned i historien, kulturen, og budskapet som presenteres, og forsøke å forstå konteksten for de ulike bøkene og deres betydning for troen i dag.

FOTO: Canva

 

I tillegg til å studere Bibelen i sin helhet, blir det spennende å kunne utforske teologiens historie og de ulike tolkningene av sentrale kristne temaer. Å studere tidligere teologers tolkninger og refleksjoner, kan gi en spennende innsikt i hvordan den kristne troen har blitt forstått og formidlet gjennom århundrene. Dette gir et rikere perspektiv og kan bidra til å se hvordan disse tolkningene kan være relevante og meningsfulle i dagens samfunn.

Å begynne på et Grunnstudium i kristendom er ikke bare en mulighet til å lære mer om den kristne troen og dens historie, men det er også en mulighet til å utfordre egen tro og personlige overbevisninger. Ved å dykker dypere inn i studiet av kristendommen, kan nye dører til refleksjon åpne seg og gi rom for ettertanke rundt egne trosmessige standpunkter. En fantastisk invitasjon til å utforske og undersøke egne overbevisninger i lys av den innsikten og kunnskapen studiet legger tilrette for.

Noen ganger kan det å stille spørsmål ved egen tro være en nødvendig og spennende kilde til personlig vekst. I beste fall kan det bidra til en dypere forståelse av troen og dens kompleksiteter. Å integrere dette studiet i min personlige tro så jeg ser virkelig frem til å se hvordan dette kan berike og forandre min personlige forståelse av tro og spiritualitet.

Så her står jeg, med en følelse av spenning og forventning, klar til å omfavne det som kommer. Jeg er utrolig takknemlig for muligheten til å utforske kristendommen på denne måten og ser frem til et spennende semester.

FOTO: Canva

 

FOTO: Canva

 

I en tid der våre liv er formet av teknologi, globalisering og raske endringer, har troen gradvis blitt en privatsak. Dette fenomenet er spesielt tydelig når det gjelder den kristne troen i et stadig mer sekularisert samfunn. I takt med samfunnets utvikling har troen blitt redusert til en personlig opplevelse, adskilt fra det offentlige rom. Dette skiftet bærer med seg både utfordringer og muligheter.

Kristendommen har gjennom historien spilt en betydelig rolle i samfunnet, preget kultur, kunst, politikk og moral. Imidlertid ser vi en gradvis forskyvning der troen blir nedtonet i det offentlige rom og kun anerkjent som en privat praksis. Dette er delvis et resultat av samfunnets økende mangfold og toleranse, der ulike livssyn og verdensanskuelse skal respekteres og gis plass.

I et sekularisert samfunn kan troen oppfattes som en privat sak for å unngå konflikter og sikre likeverdighet mellom ulike livssyn. Dette fører imidlertid til at troende kan føle seg tvunget til å holde sin tro innenfor hjemmets fire vegger eller i det stille, av frykt for å virke påtrengende eller for å unngå konflikter. Denne tendensen kan skape et skille mellom ens personlige overbevisninger og ens offentlige liv, noe som utfordrer troendes identitet og samvittighet.

På den positive siden gir dette også rom for en mer personlig og dypere forståelse av troen. Når troen blir en privatsak, kan den også bli mer autentisk og virkelig for den enkelte. Troende får muligheten til å utforske sin tro uten ytre påvirkning eller press. Dette kan føre til en dypere indre refleksjon og et mer genuint forhold til ens tro.

FOTO: Canva

 

Likevel er det viktig å erkjenne at troen ikke bør være begrenset til det private. Troen har en kraft til å inspirere til handling, til å skape samfunnsendring og til å bringe håp og trøst til andre. Å bringe troen til det offentlige rom trenger ikke å være påtrengende eller ekskluderende. Det handler om å dele verdier som medfølelse, respekt og kjærlighet med andre, uavhengig av tro eller livssyn.

Å forene troen som en privat opplevelse og dens rolle i det offentlige rom krever både balanse og respekt. Troende kan oppmuntres til å være åpne om sin tro, samtidig som de respekterer andres tro eller mangel på tro. Samfunnet bør skape rom for dialog og respektfullt samvær mellom ulike troende og ikke-troende.

I et sekularisert samfunn er det viktig å huske at troen, selv om den blir behandlet som en privatsak, fortsatt har en betydelig påvirkning på individets verdier, handlinger og samfunnet som helhet. Å anerkjenne troens rolle som en kilde til håp, moral og fellesskap, samtidig som vi respekterer privatlivets fred, er avgjørende for å skape et inkluderende samfunn der troende og ikke-troende kan leve sammen i harmoni.

La oss derfor verdsette den dybden og den personlige dimensjonen av troen samtidig som vi anerkjenner dens potensial til å inspirere til en positiv samfunnsendring. Troen skal ikke bli helt stille, men heller resonere som en kilde til enhet, medfølelse og respekt i vårt stadig mer mangfoldige samfunn.

FOTO: Canva