Før jeg flyttet til Bergen sydde jeg meg en fargerik regnjakke! Greit å være godt rustet i møte med det fuktige vestlandsværet! Det tok mye lengre tid enn jeg trodde, men mye av dette gjorde jeg for første gang i mitt liv, og denne regnjakka har definitivt mange detaljer. Å lære seg å sy helt selv er til tider krevende men veldig gøy. Jeg er heldigvis blitt venn med begge symaskinene mine, men jeg elsker virkelig “overlock’en” min. Det er utrolig hvor mange sømmer en slipper å sy når en har mulighet til å bruk den. Noe må selvfølgelig fortsatt syes men vanlig maskin som for eksempel stikninger og oppleggskanter, men det hører med!
FOTO: Ingleson
Det må imidlertid innrømmes at det til tider har vært krevende å sy igjennom flere lag med stoff når ytterstoffet er et “regntøyaktige” stoff som kalles “Dull fashion leather” ! Jeg synes allikevel at selve stoffet er ganske kult, og synes det faller pent! Hele regnfrakken er foret med bomullssateng noe som gjøre den utrolig behagelig å ha på og litt varmere i surt høstvær! Det er det mer enn nok av her i Bergen så jakka har vært hyppig i bruk.
Det sies at alt ligger i detaljene. Det fulgte ikke med mønster til hette. Det å ha en god regnhette her i Bergen er faktisk et must. Jeg søkte derfor endel på nettet for å finne et “brukans” mønster , men fant ut at den hetta jeg selv hadde på min “regncape” var best egnet. Jeg kastet meg derfor over utfordringen og laget et mønster selv. Jeg tenkte som Pippi “Det har jeg aldri gjort før så det klarer jeg helt sikkert”. Hetta er festet med trykknapper og kan taes av og på etter behov.
FOTO: Ingleson
De siste utfordringene jeg kastet med over med en god porsjon ærefrykt var knapphull og disse trykknappene. Trykknappene gikk veldig bra, mens det å lage knapphull ble studert nøye på YouTube video og forsøkt et par ganger før jeg tok fatt på selve plagget. Det morsomme var at det gikk overraskende bra. Det jeg sitter igjen med etter dette prosjektet er en fabelaktig regnjakke som jeg elsker og et at det faktisk er mulig å få til nye ting selv om det kan virke litt skummelt!
DETTE ER MIN HVERDAGSBLOGG. SÅ NÅR SKRIVELYSTEN TAR OVERHÅND OG TANKENE FINNER VEIEN TIL TASTATURET LAR JEG HVERDAG VÆRE HVERDAG, OG TAR EN TUR INNERST I SJELEN FOR Å SPEILE DET MANGE KALLER ET LIV! NEDENFOR FINNER DU LINKER TIL MERE STOFF OM BLOGGEN OG HVA JEG SKRIVER OM.
Den 11. august lovet Statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Ingvild Kjerkol store endringer i fastlegeordningen, samt friske penger på statsbudsjettet.
De kunne videre opplyse om at det skal settes ned et ekspertutvalg som skal gi regjeringen konkrete forslag til både organisering og finansiering av fastlegeordningen. I tillegg skal utvalget vurdere om enkelte oppgaver kan løses av annet personell under ledelse av fastlegen, eller om det er oppgaver som kan flyttes ut av ordningen. Dette utvalget skal komme med konkrete tiltak som fra og med 2024 er tenkt å ta høyde for i budsjettet.
Det gjenstår å se om dette er «blodoverføring» god nok til å holde fastlegeordningen «oppegående». Jeg er dessverre i tvil!
Fastlegeordningen ble innført i Norge i 2001, som et resultat av en lang politisk prosess så langt tilbake som 1989. Helsetjenesten i flere kommuner er imidlertid i ferd med å kollapse. Over en tredjedel av kommunene rapporterer om utfordrende eller kritisk” helsehjelpkapasitet” hos fastlegene. I dag er nærmere 150.000 nordmenn uten fastlege og dette antallet øker dag for dag!
Her i Bergen står hele 2000 personer uten tilbud om fastlege. Kommunen klarer ikke rekruttere allmennpraktikere. Disse pasientene er derfor henvist legevakten ved behov for vanlige helsehjelp. Dette gir en krevende ekstrabelastning i en situasjon der også denne delen av helsevesenet er svært overarbeidet.
Helsetjenesten er, i flere av landets kommuner, preget av manglende rekruttering, økt arbeidstid for leger og en fastlegestab som er stadig mer og mer misfornøyd med sin egen arbeidshverdag. Arbeidsbelastningen på fastlegekontoret er rett og slett blitt uhåndterbar.
Fastlegene har i dag ansvaret for egne pasienter, legevakt, sykehjem, helsestasjon og andre allmennlegeoppgaver i kommunen. Fastlegene selv påpeker at det som har bidratt mest til økt arbeidsbelastning er kravet til dokumentasjon og den voksende delen av administrative oppgaver som blir overført fra spesialisthelsetjenesten. Staten har i tillegg innført kompetansekrav for leger så leger som ikke oppfyller kravene, må ha en lege i bakvakt. Dette har igjen gitt en større belastning på de erfarne legene.
Ingen yrkesgrupper trosser sykdom i større grad enn leger, ifølge internasjonale studier. Åtti prosent av norske leger har stilt på jobb selv om de var syke, så syke at de selv mener sykmelding ville vært riktig!
Dagens unge leger stiller etter min mening helt legitime krav. De aksepterer ikke lenger at legerollen er det som definerer hele deres identitet og familieliv. De ønsker ikke å flytte land og strand rundt. De ønsker ordnede arbeidsforhold. Leger, som tidligere kanskje ble ansett som helter, er en utdøende rase og definitivt ikke noe ideal lenger!
FOTO: Skjermbilde Aftenposten 11.08.22.
DETTE ER MIN HVERDAGSBLOGG. SÅ NÅR SKRIVELYSTEN TAR OVERHÅND OG TANKENE FINNER VEIEN TIL TASTATURET LAR JEG HVERDAG VÆRE HVERDAG, OG TAR EN TUR INNERST I SJELEN FOR Å SPEILE DET MANGE KALLER ET LIV! NEDENFOR FINNER DU LINKER TIL MERE STOFF OM BLOGGEN OG HVA JEG SKRIVER OM.
Tidlig tok jeg meg selv i å undre meg over om det mennesket jeg så konturene av var det samme «monsteret» jeg hadde fått beskrevet i media og av mine kollegaer. Den gang torde jeg ikke tenke tanken helt ut og aller minst nevne den høyt!
På den tiden var det dessverre alt for viktig for meg å bli sett på som «profesjonell» fordi jeg rent faktisk oppfattet med selv som en rasjonell og dyktig fagperson. Jeg nevnte det imidlertid til min mann, som trodde på meg. Han har alltid festet lit til intuisjonen min når den kommer så sterkt, som lyn fra klar himmel, og rotfester seg i samvittigheten min.
Med tiden har behovet for andres anerkjennelse heldigvis blitt mindre og mindre viktig. Jeg har lært å stole mer og mer på egne vurderinger.
En som turte å stole på sine faglige vurderinger og ta opp kampen sammen med Viggo var imidlertid Atle Austad. Han opplevde liten støtte fra kolleger da det stormet rundt ham fordi han sådde tvil om Viggo Kristiansens skyld i Baneheia-saken.
Gjennom sitt arbeid som Viggo Kristiansens terapeut oppdaget han at det fantes sentrale bevis som var unndratt saken og ikke forelagt forsvaret eller retten. På bakgrunn av dette, og sitt arbeid som terapeut, valgte han å stå for og kjempe for sitt syn og det har kostet mye underveis. Både helsepersonell, politikere, advokater og andre har ment noe om hans terapi og jobbet for å frata ham lisensen uten noe som helst kjennskap til hans rolle og hans terapi.
Hele to ganger har han vært gransket i forbindelse med sitt klare standpunkt om at Viggo er uskyldig dømt. En av gangene etter at Ada Sofie Austegard sendte inn bekymringsmelding til fylkeslegen. I 2015 konkluderte heldigvis Fagetisk råd (FER) i Norsk psykologforening med at det ikke var godtgjort noe form for brudd på de fagetiske prinsippene. Jeg tror få aner hvordan det som psykolog og fagperson er å komme på kant med arbeidsgiver, kolleger, fagmiljøet og andre samfunnsinstitusjoner. Heldigvis har han på tross av dette holdt på sitt syn og faglig begrunnet dette gjentatte ganger. Den 6/4-21 ga han et åpenhjertig intervju til Tidsskrift for Norsk psykologforening jeg anbefaler alle å lese.
Det var først i 2012 jeg for alvor begynte å følge Viggo Kristiansens forsøk på å få gjenopptatt saken sin. Lite visste jeg da at det skulle ta så lang tid før han til slutt fikk medhold i sin begjæring om gjenopptakelse. At han ikke før på sitt syv forsøk fikk medhold, er for meg et grotesk bevis på at Gjenopptakelseskommisjonen ikke fungerer. Å det på tross av den kritikken som kom frem etter Fritz Moen saken i 2006.
Det var imidlertid først i 2018 jeg begynte å følge saken tett. Etter en debatt på Litteraturhuset i Bergen, der Bjørn Olav Jahr presenterte sitt arbeid, ble jeg helt og fult overbevist om at Viggo Kristiansen var uskyldig. Da fikk jeg mere kjøtt på beina og begynte å engasjere meg.
Jeg har, som mange andre, forsøkt å lese meg opp på det som finnes av offentlige dokumenter det være seg dommer, sakkyndige utredninger, og beslutninger fra Gjenopptakelseskommisjonen. I tillegg har jeg lest begge bøkene skrevet av Bjørn Olav Jahr, «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet»og «Prosessen» og sett dokumentarserien «Baneheia – Kampen om sannheten». Tidvis har jeg også forsøkt å følge det jeg har klart av podkaster. Å ja, jeg har vært engasjert. Jeg har vært brennende engasjert fra innerst i sjelen til kommentarfeltene i de FB-gruppene der saken har vært diskutert!
Det var derfor en stor seier at den dagen Viggo Kristiansen endelig fikk medhold i begjæring om gjenopptakelse av sin sak. Gjenopptakelseskommisjonen brukte imidlertid svært lang tid på behandlingen av saken, mest trolig på grunn av stor uenighet i kommisjonene. Det var imidlertid med et knapt flertall saken gikk igjennom!
For meg var nok det et dystert tegn på at rettsvesenet fortsatt har en lang vei å gå i forhold til åpenhet, innsyn og selvransakelse. Jeg stiller faktisk et stort spørsmålstegn ved om Gjenopptakelseskommisjonen faktisk jobber i tråd med de overordnede målene de er gitt fra storting og regjering.
«Gjenopptakelseskommisjonen skal bidra til å nå departementets overordnede mål om rettssikkerhet.
Gjenopptakelseskommisjonen skal ta stilling til om en domfelt med rettskraftig dom skal få ny behandling av saken i retten. Muligheten for gjenåpning er viktig for å ivareta rettssikkerheten til det enkelte individ.
Gjenopptakelseskommisjonen bidrar til å oppfylle departementets overordnede mål om rettssikkerhet ved å sørge for at deres avgjørelser er materielt riktige
og ved at sakene uten unødig opphold behandles effektivt og grundig.
Kommisjonen skal sørge for åpenhet ved at vedtakene legges ut i anonymisert form på Lovdata, og at korte resymeer av avgjørelser i gjenåpnede saker legges ut i anonymisert form på kommisjonens hjemmeside.
Gjenopptakelseskommisjonen bidrar til å øke innbyggernes rettssikkerhet, ikke bare ved at gjenåpningsinstituttet har en viktig rettssikkerhetsmessig funksjon i seg selv, men også ved at kommisjonens avgjørelser kan gi grunnlag for å endre praksis til det bedre på et tidligere stadium i straffesakskjeden!
Her har jeg fått direkte sitat fra Mikkel Tronsrud;
Kommisjonens sekretariat utøver i praksis stor makt gjennom å bestemme hva som skal utredes i saken og hva som legges frem for medlemmene av undersøkelser bevis og argumentasjon fra domfeltes side.
Sekretariatet skriver også en instilling med forslag til avgjørelse. Dermed kan sekretariatet i stor grad styre utfallet av en gjenåpningssak. Dersom personer i sekretariatet har en forutgående oppfatning av skyldspørsmålet, eller har negative holdninger til den domfelte, vil det i praksis være avgjørende for hvordan saken presenteres for kommisjonens medlemmer.
Kommisjonen (i praksis sekretariatet) er lovpålagt å “[..] av eget tiltak sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før den avgjør om begjæringen skal tas til følge.” Jf. Straffeprosesslovens §398 første punktum. Spørsmålet er om det faktisk fungerer i praksis slik det var tenkt, og om sakene utredes godt nok?
Dettte var jeg ikke klar over før jeg hørte denne podkasten og det er etter min mening et grovt brudd på den rettssikkerheten vi tror Gjenopptakelseskommisjonen representerer!
Gjenopptakelsen har heldigvis gitt Viggo en reell mulighet til å få saken sin gjennomgått og belyst på nytt. Det er gjennomført en ny etterforskning med innhenting av nye opplysninger, nye sakkyndig utredninger, nye politifaglige undersøkelser og det er gjennomført en rekke avhør. Underveis er det jevnlig blitt «lekket» endel informasjon til pressen.
Det var imidlertid først da det ble avslørt at det i undersøkelsen av gamle “sporprøvene” var gjort en rekke nye DNA funn som knytter JHA til overgrep mot Lena Sløgedal Paulsen, at pressen virkelig begynte å løfte frem muligheten for at dommen mot Viggo Kristiansen kan være feil.
Det har vært interessant å se hvordan det etter hvert har blitt «comme-il-faut» å heve stemmen og påpeke at det kan foreligger en reell mulighet for at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Det er selvfølgelig gledelige nyheter og hyggelig lesestoff for meg som mener at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Samtidig har alle lekkasjene gjort meg litt bekymret.
Min bekymring springer ut fra en generell manglende tillit til rettsikkerheten i Norge, men er også knyttet til min manglende tillit til endel av de enkeltmenneskene som innehar sentrale rollene i denne saken. Det er så uendelig mange som har skremmende mye å tape i denne saken. Det er min erfaring at slike mennesker «spreller» til de er knust eller til de eventuelt får en behagelig «sorti». Mange av disse menneskene kjenner hverandre har innflytelsesrike posisjoner med alt for mye påvirkningsmakt. Derfor tar jeg ingen ting for gitt før det foreligger to streker under svaret.
I mellomtiden registrere jeg at Viggo Kristiansen går svært stille i dørene mens han venter på sitt livs viktigste avgjørelsen. Har han lagt betydelig bånd på seg i det offentlige rom, antakelig for å ikke provosere de som jobber med etterforskningen, de pårørende, Kristiansands innbyggere og de som ser annerledes på saken. Det er et valg og en øvelse det står respekt av, men som for meg er på kanten til uforståelig at han klarer.
Faktum er at han fortsatt utsettes for frihetsberøvelse selv om denne til en viss grad er «selvpålagt». Noe han definitivt ikke hadde vært nødt til. Han kunne tatt sin plass, stått på barrikadene og kjempet høylytt for å renvaskes seg selv uten tanke for hva andre måtte føle eller mene om det. Det har han altså ikke gjort. Han har i stede satt store deler av livet sitt på vent i påvente av den endelige beslutningen.
FOTO: Canva
Når den beslutningen til slutt kommer, er det ikke bare slutten på årevis av arbeid og engasjement som er lagt ned i denne saken. Beslutningen er fasiten, selveste fasiten som legger grunnlaget for Viggo Kristiansens liv fremover. Et liv bestående av timer, dager, måneder og år som skal leves mens oppmerksomheten og debatten rundt denne saken sakte, men sikkert stilner. De fleste som har involvert seg, går tilbake til sitt vante hverdagsliv mens Viggo og hans familie skal skape en ny fremtid bygd på denne avgjørelsen mange så høylytt diskuterer og er engasjert i.
Jeg tror, heldigvis, vi kan være sikre på at både statsadvokat og riksadvokat innstiller på full frifinnelse av Viggo. Det er bra, men etter min mening er ikke det tilstrekkelig. Det er ikke tilstrekkelig til å «stilne» de røstene til de kreftene de som fortsatt mener at Viggo Kristiansen er skyldig. Videre er jeg veldig usikker på om denne etterforskningen fører til en innstilling med klar anbefaling om at saken til JHA skal gjenåpnes og at det i så fall blir fulgt.
Jeg mener nemlig at Viggo Kristiansen fortjener å renvaskes fullstendig ved at JHA blir tiltalt og dømt for det han faktisk gjorde helt alene; Drapene på to uskyldige jenter i Baneheia den 19. mai 2000. Så er selvfølgelig det viktigst at Viggo Kristiansen frikjennes og kan starte sitt liv som fri mann. Det har han ventet på i tjueto år, så det er på jammen på høy tid at han kan starte på det neste kapittelet i sitt liv.
Jeg gjør oppmerksom på at mange flere en de få jeg denne gangen har nevnt har bidratt med svært viktig arbeid i denne saken. Noen nevnt, men ingen glemt. I disse dager dager går mine tanker til “teamet” rundt Viggo Kristiansen og de som underveis som har jobbet gratis på sin fritid med denne saken i så mange år!
DETTE ER MIN HVERDAGSBLOGG. SÅ NÅR SKRIVELYSTEN TAR OVERHÅND OG TANKENE FINNER VEIEN TIL TASTATURET LAR JEG HVERDAG VÆRE HVERDAG, OG TAR EN TUR INNERST I SJELEN FOR Å SPEILE DET MANGE KALLER ET LIV! NEDENFOR FINNER DU LINKER TIL MERE STOFF OM BLOGGEN OG HVA JEG SKRIVER OM.
Her sitter jeg altså, en tidlig morgen med fingre dansende på tastaturet! Jeg er i utgangspunktet et utpreget B-menneske, men har i dag våknet uvanlig tidlig. Det ga meg mulighet til å snike meg ut i stuen og ha en stiller og rolig morgenstund.
Jeg er av de som setter stor pris på ro rundt meg og tid helt for meg selv. Å kjenne på stillheten er en gave jeg nyter til fulle de gangene jeg får mulighet til det. Sånn har jeg faktisk vært helt siden jeg var barn.
Når anledningen bød seg, krøp jeg forsiktig inn under trappen i stua rett bak gyngestolen. Der la jeg meg ned på det myke og deilige vegg til vegg teppe med et par puter. Om vinteren kunne jeg kjenne varmen fra oljefyren rett ved siden av. Noen ganger hadde jeg med et par bøker, men mest lå jeg bare stille og lot tankene få vandre fritt! Jeg kan huske min mor alltid sa at det å kose seg i eget selskap var en styrke. Jeg skjønte nok ikke det den gangen, men er utrolig takknemlig for den evnen når jeg nå er blitt voksen.
FOTO: Ingleson
Etter hvert som årene gikk og det ble familie og barn, ble det ikke så mye tid til en slik stille stund i hverdagen. Når kvelden kom og alle hadde lagt seg nøt jeg imidlertid roen i huset. Det å sitte helt alene for seg selv var en gave selv om det bidro til kortere netter i en hektisk hverdag. For meg var det å stå opp tidlig et mareritt uansett, så en time fra eller til med nattesøvn utgjorde ikke så mye. Stillheten i huset var min rekreasjon inn i natten!
Med tiden har behovet for stillhet og tid for meg selv bare blitt større og større. Jeg er nok en litt «sky person» som lever et tilbaketrukket liv, men jeg har «flokken min» rundt meg og trives godt med det. Naturen med havet eller fjellet får meg imidlertid til å logge fullstendig ut og slappe helt av. Jeg er ingen «mil sluker», men elsker å finne steder der jeg kan sitte og nyte utsikten i fred å ro og da helst i deilig vær.
FOTO: Ingleson
«Det finnes ikke dårlig vær bare dårlig klær» heter det, men det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg hater å bli våt og fryse! Så det å flytte vestover har ikke vært det beste utgangspunktet for sånne stunder. Sommeren i år har i realiteten uteblitt. Det kjennes nesten ut som våren tok sats hoppet over sommeren og gikk rett over til høst. Allikevel har jeg brukt de øyeblikkene som har dukket opp. Når jeg går igjennom sommerens bilder ser det nemlig ut som det har vært varmet og godt hele tiden. Det betyr altså at jeg har brukt enhver mulighet til å nyte stille stunder for meg selv når solen har dukket opp og været har vist seg fra sin beste side!
Nå kan jeg kjenne duften av kaffe her jeg sitter og skjønner at gubben har funnet veien til kjøkkenet og kaffetrakteren. Da kommer nok en deilig kopp med «sort gull» min vei snart. Jeg ønsker alle en riktig god dag og skal nyte min selv om den begynte mye tidligere enn den pleier!
FOTO: Ingleson
DETTE ER MIN HVERDAGSBLOGG. SÅ NÅR SKRIVELYSTEN TAR OVERHÅND OG TANKENE FINNER VEIEN TIL TASTATURET LAR JEG HVERDAG VÆRE HVERDAG, OG TAR EN TUR INNERST I SJELEN FOR Å SPEILE DET MANGE KALLER ET LIV! NEDENFOR FINNER DU LINKER TIL MERE STOFF OM BLOGGEN OG HVA JEG SKRIVER OM.
Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i å lage mat fra bunnen. Det har jeg gjort siden jeg var 18 år, noe som snart gir meg 40 års fartstid som “kokk” i heimen.
Nå skal det sies at jeg kun er selvlært, men jeg er så heldig å ha fått god opplæring av kvinner som før 70 årene kalte seg “husmødre” med stolthet. Så er det faktisk slik i vårt hjem at jeg har ansvar for kjøkkenet mens gubben regjerer i bod og verktøykasse. Bakstreversk vil noen tenke, men praktisk for oss.
Når det gjelder kreativitet i hva som lages har det variert mye opp igjennom tiden, alt i forhold til hva jeg har orket og hatt tid til. Enkle retter som pyttipanne av rester, omelett, pannekaker eller grøt har vært greit å ty til når når arbeidsdagene har blitt lange og tiden alt for knapp. Etterhvert har det også vært lett å ty til pasta i ulike former og variasjoner.
FOTO: Ingleson
Pannekaker har alltid vært en favoritt hos den yngre og da hun var barn ble det gjerne stekt opp pannekaker til henne, venner og venners venner. En litt langtekkelig og “het” jobb over stekepannene etter en lang dag på jobb. Hadde jeg vist det jeg vet i dag hadde jeg droppet all stekingen og lagd ovnspannekake. Det oppdaget jeg for et par år siden og det har definitivt falt i smak her i huset.
Ovnspannekake er en stor pannekake stekt i en langpanne i ovnen. Den inneholder gjerne litt flere egg enn i en vanlig pannekakerøre, noe som gjør at pannekaken blir ekstra luftig. Den kan lages både som middagspannekake og som søt dessert pannekake med bær. Jeg har denne gangen lagd middagspannekake med spekepølse, purre og fetaost.
FOTO: Ingleson
Nå som den yngre har flyttet hjemmefra, er det imidlertid gubben som smiler bredt når jeg begynner med røra og finner frem en ildfast form. Siden vi bare er to personer bruker jeg bare 2/3 av røra til middagen og sparer resten til vanlige pannekaker som deilig “kveldskos” dagen etter.
OPPSKRIFT TIL 4 PERSONER
Røre:
7 dl melk
4 dl mel
4 egg
0,5 ts alt
50 g smeltet meierismør
Fyll:
Oppskårede biter av bacon, pølser ost og litt grønnsaker
Søt med sukker, 3 ss og 4 dl friske bær.
Pisk sammen alle ingrediensene i røra i en bolle og la røren svelle i minimum 30 minutter.
Dekk langpannen med bakepapir. Legg fyllet i bunn og hell pannekakerøre oppi. Stekes på 225 grader på nederst rille i ovnen i ca. 30 minutter.
Avkjøles gjerne litt før den deles opp i serveringsklare biter.
FOTO: Canva
DETTE ER MIN HVERDAGSBLOGG. SÅ NÅR SKRIVELYSTEN TAR OVERHÅND OG TANKENE FINNER VEIEN TIL TASTATURET LAR JEG HVERDAG VÆRE HVERDAG, OG TAR EN TUR INNERST I SJELEN FOR Å SPEILE DET MANGE KALLER ET LIV! NEDENFOR FINNER DU LINKER TIL MERE STOFF OM BLOGGEN OG HVA JEG SKRIVER OM.
Hvorfor i alle dager vil jeg bruke av så mye av min tid og oppmerksomhet på å skrive blogginnlegg i hverdagen, og hva får meg til å tro at det faktisk er noen der ute i det store «folkehavet» som vil lese disse innleggene i det hele tatt?
Jeg er etter hvert blitt så vidt voksen at jeg litt fra sidelinjen undrer meg over fenomenet influensere, og hvorfor så mange helt uten hemninger legger ut så mye av sitt privatliv på nett. Søker jeg opp «influenser» på nett kommer det opp en samling med definisjoner på hva dette fenomenet faktisk er.
Influensere er personer som inspirerer andre med nye ideer og øver innflytelse på meninger og trender i ulike samfunnsgrupper.
Mange influensere innenfor mote, skjønnhet, helse og livsstil, brukes nettopp i markedsføring for å nå bestemte kundegrupper. Disse får betalt for å vise fram eller omtale merkevarerene på en personlig og positiv måte. Alt med det for øyet å påvirke forbrukernes beslutninger.
Influensere kan også være bloggere, youtubere, podkastere, Instagram-brukere og tiktok-brukere som mange følgere på internett. Selv om influensere kan ha sterke oppfatninger om forhold og ordninger i samfunnet eller i enkeltsaker, er de ikke knyttet til et fellesskap som for eksempel partipolitikk eller organisasjoner.
Som blogger faller jeg altså inn under betegnelsen «influenser» uten at jeg på noen måte kjenner meg igjen i de bloggene som ligger på toppen av listene i sosiale medier. Det jeg derimot kjenner meg igjen i er nettopp det å ha sterke oppfatninger om forhold i samfunnet og et utpreget engasjement i enkeltsaker.
FOTO: Canva
Jeg har gjennom hele mitt yrkesaktive liv jobbet for at enkeltpersoner og grupper skal få det bedre i hverdagen. Jeg har nemlig en grunnleggende tro på at enkeltmennesker i samfunnet får det bedre hvis de tenker mere «vi» og ikke så mye «meg og mitt». Det betyr selvfølgelig ikke at alle kan redde alle, men alle kan gjøre litt.
For mange år siden så jeg en film som gjorde sterkt inntrykk på meg. Den har vært med på å forme mitt engasjement for mine medmennesker. Filmen het «Pay it Forward» og er sikkert sett av mange av dere som leser dette innlegget her i dag. Filmen er laget av regissør Mimi Leder med Haley Joel Osment i en av hovedrollene. Innholdet er en historie om en lærer for en klasse i samfunnsfag som gir elevene et veldig spesielt oppdrag. Han vil nemlig at hver enkelt elev skal å ut og gjør et eller annet som gjør verden til et bedre sted.
Mange elever kom tilbake med oppfordring om å starte med resirkulering eller engasjere seg i dyrebeskyttelsen. «Lille Haley» bestemmer seg for noe helt annet. Han vil nemlig prøve å gjøre en god gjerning for tre mennesker som trenger hjelp, med en oppfordring om at de igjen gjør en god gjerning for tre andre mennesker som igjen sender utfordringen videre. På den måten vokser en god gjerning fra ett menneske til tre mennesker, ni mennesker, 27 mennesker osv.
Så skal ikke jeg referer mere fra selve filmen. Det jeg satt igjen med etterpå handlet mye om nestekjærlighet og følelsen av å «stå i gjeld til» de som yter meg gode tjenester. Jeg har til tider slitt mye med å ta imot hjelp fra venner og familie fordi det for meg oppleves litt som å få hjelp til noe med en uuttalt «pant» i tanken om at motparten har en «tjeneste til gode». Litt på samme måte som når en tar opp et lån. Tjenesten skal tilbakebetales, dog ikke med renter 😉
Poenget i filmen er imidlertid at den gode gjerningen faktisk skal ytes uten tanke på gjengjeldelse. Den gis riktignok med en oppfordring til å gjøre det samme for tre andre som trenger det, men det er fritt opp til mottakeren å velge hvor og når han vil gi denne «tjenesten» videre. For meg blir det et utrolig vakkert bilde på nestekjærlighet.
FOTO: Canva
Det er så lett å gå seg vill i tanken på at det ikke nytter, at en ikke kan hjelpe alle. For hvem skal en hjelpe av alle de som så åpenbart trenger hjelp, og hjelper det i det hele tatt?
Jeg kjenner på og tror at det kan være slik som i filmen. Hvis vi alle gjør noe for at annet mennesker får mange mennesker til sammen et bedre liv og hvis jeg klarer å gjøre en god gjerning for tre andre mennesker, er jeg sikker på at noen på et tidspunkt hjelper meg når jeg trenger det som mest. Det har jeg nemlig opplevd gang på gang gjennom et langt liv.
Så er det ikke slik at livet blir problemfritt eller en dans på roser, men kanskje det akkurat når det stormer som verst kommer noen og bidrar med det lille ekstra som trengs for å komme videre. En god handling blir da som en slags investering i «nestekjærlighetens» bank. Å hvis jeg fortsetter å gjøre gode gjerninger vokser kapitalen i denne banken på en måte som gjør at mange mennesker vil høste gode gjerninger av folk de ikke kjenner eller som de aldri trodde hadde noe å gi.
En spennende tanke ikke sant, men hva i alle dager har det med min blogging å gjøre?
FOTO: Ingleson
Jeg tror faktisk at jeg, ved å skrive om det jeg er opptatt av, engasjere meg og by på meg selv, kan få andre til å kjenne seg igjen i noe av det jeg har opplevd og erfart. Kanskje vekker jeg også et engasjement hos noen om en sak jeg synes er viktig eller at så kan det jeg skriver om «Min kostholds reise» for eksempel, bli en inspirasjon for andre som har slitt like mye eller like lenge med det samme som meg.
For hvor blir det av den «lille samtalen» og «de gode rådene» i et samfunn som blir mere og mere fokusert rundt internett og sosiale medier? Alle kan jo lese om og få gode råd om det meste på nett. Det er allikevel ikke alltid så lett å tro på, eller bli inspirert til å ta det steget som trengs når det meste er fargerike artikler med vellykkede mennesker.
Så hvis det er sånn, at jeg kan påvirke et medmenneske, eller bety en forskjell i en persons liv med det jeg legger ut her på min blogg, har jeg fra et relativt begrensede utgangspunkt klart å gjøre en liten forskjell. Å hvis jeg klarer å berøre ett enkelt menneske hver gang jeg legger ut et innlegg, der jeg skriver om det som opptar meg, oppnår jeg utrolig mye i løpet av f.eks. 100 dager.
SÅ HVORFOR VIL JEG EGENTLIG BRUKE AV MIN TID OG MIN OPPMERKSOMHET TIL Å SKRIVE BLOGG I HVERDAGEN?
FORDI JEG TROR DET FAKTISK KAN BIDRA TIL Å GJØRE EN FORSKJELL!
DETTE ER MIN HVERDAGSBLOGG. SÅ NÅR SKRIVELYSTEN TAR OVERHÅND OG TANKENE FINNER VEIEN TIL TASTATURET LAR JEG HVERDAG VÆRE HVERDAG, OG TAR EN TUR INNERST I SJELEN FOR Å SPEILE DET MANGE KALLER ET LIV! NEDENFOR FINNER DU LINKER TIL MERE STOFF OM BLOGGEN OG HVA JEG SKRIVER OM.
På den måten var 2021 var for meg en selvtillitsboost som gjorde godt. Det var gøy å skrive og gøy å ta bilder! I løpet av denne tiden har jeg publisert 195 innlegg, altså i gjennomsnitt ett innlegg annenhver dag. Jeg har imidlertid skrevet minimalt de seks siste månedene noe som i stor grad skyldes flytting og oppussing. Det tar tid å bryte opp, flytte og komme på plass igjen. Lengre tid enn jeg trodde!
Det er imidlertid tyngre å komme i gang enn jeg trodde så jeg har nok “skrevet meg tom” og opplever et snev av skrivesperre. Derfor har jeg latt skrivingen ligge en stund og vært svært fornøyd med det. Nå er sommeren over og hverdagen skal endelig falle på plass med gode rutiner. Med det også skrivingen! Jeg tenker imidlertid å bruke litt tid på hvordan jeg ønsker å bruke bloggen min og gjøre en “rebranding” med tanke på temaer og layout. Det er både spennende og litt skummelt, for hva vil jeg egentlig skrive om? Bloggen ble startet med mottoet:
Dette er min blogg der jeg i ledige stunder deler mine tanker om livet, døden og kjærligheten!
Det er, til en viss grad, representativt for det jeg faktisk har lyst til at bloggen min skal handle om. Jeg har mange tanker om mye rart og liker til en viss grad kombinasjonen av å engasjere/provosere. I tillegg elsker jeg å skrive om naturen, reiser og noen av hobbyene min. Det er jo mye av det jeg har skrevet om, men jeg ønsker litt mere “målrettet” skriving og publisering og å få til å ta litt bedre bilder. Jeg er derfor litt i “tenkeboksen”.
Layouten er under utarbeidelse med litt bistand. Det er utrolig morsomt og her er en smakebit fra den kommende fargepaletten. Neste punkt på programmet er lære å ta bedre bilder. Jeg har faktisk tilgang på et godt speilreflekskamera og har tenkt til å lære å bruke det. Det krever selvfølgelig en teknisk og kreativ utfordring samt at jeg blir bekvem med å tusle rundt med kamera over skulderen.Til slutt skal jeg fokusere på SEO optimalisering. SEO er en forkortelse for Search Engine Optimization eller søkemotoroptimalisering. Det vil si at man tilpasser seg Googles retningslinjer for utforming av nettsider og sørger for å tilby brukerne det de faktisk spør etter.
