Å kunne senke skuldrene og nyte roen!

Vi er nå kommet til 16. juni og har slått oss til ro i vårt nye hjem. Her har vi holdt hus siden midten av april med flytting og diverse turer frem og tilbake fra øst til vest. Livet har blitt mer stabilt når vår «lille kjernefamilie» bor på samme side av Hardangervidda. Det er nå en gang slik at en liker å ha sine nære og kjære nærmest mulig uten at en «tråkker» oppå hverandre.

Ti år med reising har vært krevende på mange måter, men kanskje mest i form av at mitt liv har vært delt i to. En som kone på Østlandet og en som mor på Vestlandet. Det er nemlig slik at man også er mor når barna blir voksne med felles gleder og delte utfordringer. Christoph August Tiedge sitt ordspråk «Delt glede er dobbel glede og delt sorg er halv sorg», peker nettopp på dette, noe jeg mener er kjernen i det å være familie.

Tanken på å flytte vestover slo sakte men sikkert rot i fjor høst da den yngre kjøpte seg leilighet for å bosette seg litt mer stabilt. Måneder med oppussing hos henne ga næring til ideen og rett før jul tok vi beslutningen om å bryte opp å flytte. For å gjøre det hele mindre skummelt valgte vi å leie bolig en periode for å se om frøkenen faktisk bosetter seg her vest for godt og om vi trives på nytt sted med helt andre omgivelser enn de vi er vant til.

Det har vært spennende med alt en flytting faktisk medfører, og det har tatt tid. Vi har rett og slett holdt på med oppussing, ned pakking, utpakking og flyttelass i to omganger siden november i fjor. Til tider har det vært slitsomt, men spenningen i det å skape et nytt hjem og en ny tilværelse har vært drivkraften når energinivået har ligget helt i bunn og kroppen har sagt sitt. Det er gøy og uhyre viktig å skape sitt eget lune rede og lett å «overse» tegn på at en kanskje burde bremse og ta det litt med ro.

Når en som oss er uføretrygdet på grunn av sviktende helse er det en daglig utfordring å finne et godt balansepunkt mellom aktivitet og restituering. Det å «slippe å jobbe» for å mestre hverdagen med en krevende helsesituasjon handler hele tiden om å kjenne etter hvor grensen går. Ofte kjenner en ikke denne grensen før de fysiske konsekvensene relativt kraftfullt minner en på hvorfor en faktisk ikke klarer å delta i arbeidslivet. Hverdagene er ofte en utfordrende balansekunst i det å kombinere kronisk sykdom med et liv som skal leves og fylles med verdifulle opplevelser. Når det gjelder det fysiske er dette langt enklere enn det som gjelder utholdenhet og konsentrasjon.

Resultatet blir ofte total energiløshet, «tåkehode» og manglende konsentrasjon! Litt sånn følelsen av å ha vært «på fylla» i flere dager uten å ha rørt en dråpe alkohol! Det er definitivt ikke noen god følelse, og det tar en evighet å få hverdagen til å funger igjen.

Da er det godt å ha et hjem, en seng og masse tid til å hente seg inn. Det er heller ikke noe minus når en kan ligge i sengen, slappe av og se ut over sjøen. En utsikt som virkelig gir både sjelefred og hvile!