Jeg har vært så heldig å få tilbringe en hel uke i Oslo og bodd hos min kjære venninne Anne Hilde. Det har vært en fantastisk uke på alle mulige måter som har gått med til å møte familie og venner. Søndag var jeg imidlertid så heldig å bli invitert med på konsert av Anne Hilde, en bursdagsgave på forhånd.
«Vinger – en konsert med Christian Ingebrigtsen på Abildsø Gård».
I 2021 lanserte Christian Ingebrigtsen sitt første soloalbum på norsk, “Vinger”. Det er inspirert av bøkene “Moral Wings” av Barnaba Ruggieri der forfatteren utforsker de 12 grunnverdiene og hvordan de påvirker livene våre.
På konserten fikk vi høre låter fra det nyeste albumet samt noen av hans mest kjente og kjære sanger fra hans artistkarriere i A1.
Gjennom konserten og sangene ble vi utfordret på hvordan livet ville ha sett ut om vi våget å bygge livet vårt på disse verdiene som er kjærlighet, mot, takknemlighet, vennlighet, integritet, respekt, tilgivelse, optimisme, forpliktelse, ærlighet, tålmodighet og generøsitet.
De fleste kjenner Christian Ingebrigtsen fra boybandet A1 og noen realityserier. Det færre vet er at han er troende. I februar i år ga han for første gang ut en egen skrevet lovsang i samarbeid med Oslo misjonskirke Betlehem.
Han ser seg ikke selv som en «tradisjonell» kristen artist, men en artist som er kristen. Han mener det finnes mange måter å forkynne evangeliet på. Han gjør det blant annet gjennom noen av sanger som han skriver. Alt med en perfekt balanse mellom skjemt og alvor.
Det ble en fantastisk konsert med de tre musikerne Christian Ingebrigtsen, Frøydis Grorud og Trond Lien. På hver sin måte tok de oss med på en musikalsk reise gjennom viktige verdier og musikalsk lidenskap.
Abildsø er blant de eldste gårdene i Oslo og ble ryddet før år 800 e.Kr. Gården tilhørte kirken i senmiddelalderen, men kom i kronens eie ved reformasjonen. Private eiere overtok fra 1651, og mange ulike familier har bodd her gjennom årene.
Gården eies i dag av Abildsø Gård AS. Jorda skjøttes av en forpakter. De som eier gården betrakter Abildsø Gård som nasjonal kulturarv og benytte den til samfunnsnyttige formål. Det viktigste satsningsområde er å forebygge frafall i skolen.
Noen ganger er det deilig å være på besøk i den byen en tidligere har tilbragt store deler av voksenlivet i. Etter vi flyttet til Bergen, er Oslo blitt til en “ferieby” vi reiser til for å besøke familie og venner. På den måten får en sett byen fra et annen perspektiv enn tidligere.
Denne uka har jeg altså være turist i egen “hjemby” og kom tirsdag med fly til Gardermoen og toget videre til Oslo sentralbanestasjon. Herfra skulle jeg komme meg videre til Bislett med trikk eller buss, noe som viste seg langt vanskeligere enn jeg trodde. Ikke fordi det er så problematisk å reise kollektivt i seg selv, men fordi jeg ikke har kjørt kollektivt i Oslo på 20 år. Hvilke ruter som går hvor og fra hvilke stoppested var derfor totalt utenfor min kontroll.
Jeg prøvde derfor å laste ned et “linjekart” på mobilen for å blir klokere, men stresset som jeg var, klønete og utålmodig klarte jeg altså ikke å finne dette. Det endte derfor med at jeg gikk fra ett trikkestopp til et annet og forsøkte meg på ulike alternativer. Etter å ha gått på og av tre trikker kom jeg tilslutt til Hegdehaugsveien å derfra klarte jeg å faktisk å finne fram. Hadde jeg fått lastet ned dette kartet hadde jeg selvfølgelig satt meg på linje 17 eller 18 til Rikshospitalet!
Etter et utrolig koselig døgn hos den yngre, som nå har blitt pendler, dro jeg til min kjære og nære venninne for noen dager med jenteprat. Det er rart å ikke bo i samme by lenger etter 36 års vennskap. Desto viktigere å holde kontakt! Den eneste ulempen etter et så langt vennskap er at vi begge faktisk må innse at vi blir eldre. Med en gjennomsnittsalder på 61 år og en litt vel skranten helse, har vi relativt rolige dager med små prosjekter sammen. Vi er som et gammelt ektepar, dog uten hverdagskrangler. Vi har gode dager med god stemning og lutter glede!
FOTO: Ingleson/Gudmundsen
Så har jeg allikevel tilbragt litt tid med min kjære mann. Han har valgt å bo hos sin mor som nok koser seg med besøk av sin eldste sønn i noen dager. Jan Erik og jeg har imidlertid “spankulert” noen turer rundt i hovedstaden og torsdag var vi så heldige å nyte solen på “Rådhusbryggen”. At kunsten er å gjøre sine gleder enkle fikk vi virkelig kjenne på denne uken. Med en kopp kaffe og en flaske Farris satt vi i strålende solskinn å så utover en ganske rolig Oslofjord. Med Christian Radich i sikte ble det en fredfull og perfekt ettermiddag i selveste hovedstaden!
Når jeg nå setter meg ned for se hva uka faktisk har bestått i er det i hovedsak tre ting; helse, kosthold og overvekt. Spennende temaer med mulighet for mange tilnærminger og vinklinger. Det er imidlertid ikke det jeg har i tankene for tiden. Jeg er nemlig dritt lei av å være feit. Jeg er sliten og lei av å være tjukk og bruke masse mentale krefter på å forsøke å se positivt på egen kropp. Det er overhode ikke noe positivt med å være så tung. Det betyr ikke at jeg skammer meg, har dårlig selvtillit eller forakter egen kropp.
Jeg har ikke vært feit bestandig. Jeg er av de som har lagt på meg sakte men sikkert. Fra 1996 til 2006 gikk jeg opp 40 kg. Det er ikke mer enn 4 kg. pr år men ganske mye når en ser totalen. Etter 2006 har jeg holdt meg stabilt +/- 10 kg.
FOTO: Ingleson
Det er fysisk utfordrende å være overvektig. En ting er helsa, den kommer jeg tilbake til, men det er tungt. Det er tungt å være feit! I tillegg til å bære på på en “normal egenvekt” som er 56 kg for en person på 156 cm, bærer jeg hele døgnet på 50 kg ekstra. Uansett hva jeg gjør i hverdagen går jeg altså rundt med en ekstra “oppakning” på 50 kg. Det er ganske mye.I tillegg er det uhorvelig tungt og upraktisk. Ta for eksempel det å skulle knyte skoene. Hvor lett er det å stå bøyd over egne føtter med en 50 kg. sekk på ryggen? Eller det å handle? Det er ikke “kult” å gå frem og tilbake til sentrum for å handle varer eller gå rundt på på kjøpesenter med full oppakning på ryggen.
Å det hjelper ikke å løfte på pekefingeren med formaninger om mere trim og mindre mat. Jeg er fullstendig klar over at dette er min egen skyld og mitt eget ansvar. Det er heller ikke det det handler om. Nå er jeg nemlig kommet dit at vekta skaper så tunge ekstra utfordringer helsemessig som jeg ikke orker å leve med. Det er vondt å bevege seg og det er vond å sove nør en hele tiden må forsøke “legge fra seg bena” om natten uten å ha smerter så noe må skje!
Så nå har jeg tatt sats for å forsøke å finne en mer varig løsning på problemet. Jeg er blitt pasient ved Overvektsklinikken i Bergen og har reelt håp om å komme meg ned i vekt på en eller annen måte. Helsa mi tåler ikke mer og jeg har lyst til å bli mer aktiv i hverdagen!
Ja for det er faktisk det jeg føler at jeg er. Etter en lang periode med store endringer både i forhold til bopel, helsesituasjon og hverdagsliv ser det rett og slett ut som jeg endelig skal få tid til å drive med en av mine mange hobbyer; Bloggingen!
Nå er ikke mitt mål å bli “Rosablogger” med en stor følgerskare, eller å tjene meg rik på reklameinntekter. Jeg liker imidlertid å skrive og være endel av det sosiale felleskapet blogging faktisk er. Jeg er ingen skribent eller fotograf, så min blogg faller nok inn i rekken av de mange hverdagsbloggene som florerer på ulike plattformer. Jeg er imidlertid svært fornøyd med å få publisere på en av Norges største bloggportaler – Blogg.no
Som hverdagsblogger er det viktig for meg å skrive når jeg har lyst, ikke fordi jeg føler jeg må. Det har jeg hatt som mål tidligere, men nå blir det et hovedmål. Derfor kommer jeg i hovedsak til å ha ett fast innlegg i uken. Som det kanskje kommer frem i overskriften blir det et “stjerneskudd” fra uka som har gått så får vi se hvordan det utvikler seg.
Dette er min hverdagsblogg. Så når skrivelysten tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Den “etterlengtede” sommervarmen har gjort sin entre her på Østlandet. Å misforstå meg rett …. jeg ønsker meg ikke regn eller dårlig vær, jeg er bare litt vel sær når det gjelder min personlige «trivselstemperatur».
Jeg er vokst opp på Kongsberg, en by med både varme og kulderekorder. Altså et hjemsted med temperaturmessige ytterligheter. Å selv om jeg aldri helt har likt vintersesongen var det definitivt enklere å kle på seg for å holde varmen enn det er å kle av seg for å ikke bli for varm. Man kommer liksom til fenomenet naken, da er det definitivt ikke mere å ta av seg for å regulere varmen. Ikke likte jeg å bade i ferskvann heller. Jeg hadde nemlig det privilegiet da jeg vokste opp å tilbringe sommeren ved sjøen på en hytte som lå helt nede i vannkanten. Det ga mulighet for svalende vind og avkjølende bad. Det ga altså et hav av tilpasningsmuligheter om det regnet eller var hete sommerdager. Helt frem til jeg var godt voksen reflekterte jeg derfor ikke så mye over utfordringen med “uutholdelig hete” på varme sommerdager. Det har definitivt endret seg!
Etter noen ferieturer til Middelhavet med hetebølge har jeg definitivt registrert at jeg ikke er spesielt “varmesterk”. Kommer temperaturen over 22 grader er jeg av de som søker til skyggefulle plasser. Jeg makter simpelthen ikke å bli varm, klam og tungpustet. Så når solhungrige nordmenn flokker seg i parker og på badestrender leter jeg febrilsk etter en plass i skyggen. Kryper temperaturen opp mot 28 grader finnes det kun to alternativer; det er å bade eller forbli inne med full gjennomtrekk.
FOTO: Ingleson
Jeg er imidlertid oppdratt til å ikke sitter inne når det er fint vær. Det er en “forkastelig handling”. På hytta ble vi som barn kjeppjaget ut av en streng mormor. Hun som så det som en «dyd av nødvendighet» å komme seg ut i all slags vær. Det finnes nemlig ikke dårlig vær, bare dårlige klær!
Igjen, hva når alle klærne er borte og det ikke lenger er noe mer å kle av seg? En av mulighetene er som sagt å bade, men å bade kan man faktisk ikke gjøre over alt. I allefall ikke jeg. Man kan selvfølgelig oppsøke noen av de overfylte strendene som ligger rundt omkring, men med min fobi mot mange mennesker og røykstumper/snusposer er det totalt uaktuelt. Å ja, jeg vet det er litt snerpete, men sånn er jeg altså.
Så her sitter jeg, inne med vifter, en svalende gjennomtrekk og nyter livet vel vitende at dette kun er en kortvarig lykke. De neste dagene er det meldt over 30 varmegrader her i Osloområdet og jeg har endel avtaler som fordrer at en både oppholder og beveger seg ute. Det er selvsagt koselig med avtaler og sosial kontakt, men kroppen min tåler ikke denne varmen så veldig godt. Jeg holder meg inne de varmeste tidene på dagen og nyter sommerkvelden om mulig ved havet!
En kan si mye om Bergen og alt drittværet, men ingenting er vakrere enn Bergen i strålende sol! Nå er det sikkert litt fordi sola til tider er en sjelden gjest men Bergen stråler virkelig når sola er på besøk. Nå skal det sies at det helt siden vi flyttet hit har vært ekstremt mye dårlig vær med lagt mere regn enn vanlig. Det får oss imidlertid til å sette ekstra pris på de fine dagene. Så når solen dukker opp er det bare å slippe det man har i hendene og nyte det fine været så lenge det varer.
De siste par ukene har jeg nok misunt østlendingene de varme vårdagene. Med en middeltemperatur på 10 til 12 grader, som vi har hatt i Bergen, blir sommerkjoler og shorts fortsatt liggende i skapet. Lørdag var det imidlertid duket for sommertemperatur og det yret av folk over alt så “Regnbue dagene” ble en real folkefest. Langt uti de sene nattetimen hørtes feiring og glade stemmer fra gater og balkonger. Det er virkelig sommerstemning! Å holder meteorologene ord blir det værende sånn en hel uke. Virkelig en uke å se frem til, men vi har vendt nesen østover for å besøke familie og feire bryllup.
FOTO: Ingleson
Det å reise østover pleier alltid å være en bonus når det gjelder vær, men denne uke i Oslo er det meldt over 30 grader noe som er litt “over the top” for en “barmfager dame ” matrone med engelske gener og “griserosa” hudtone. Det blir simpelthen for varmt så tanken på en sval sommerdag i Bergen var tung å legge bak seg. Vel utrustet med solkrem, lett sommertøy og luftige sandaler er jeg imidlertid rustet for en uke med “sydenvarme” på jakt etter svalende skygge og litt bris.
FOTO: Ingleson
Så er det alltid koselig å besøke familie og venner i Østlandsområdet. En ting vi imidlertid har undret oss over etter flyttingen til Vestlandets hovedstad er at veien fra øst til vest synes så mye lengre enn fra vest til øst. Det er vist noe som er allmenn kjent blant den jevne bergenser. Det som for oss i vest synes som er “svipptur” over til østlandet kan virke som en lang og omfattende “ekspedisjon” å legge ut på for de som skulle tenke på å bevege seg fra øst til vest. Kun noen korte dager i mai strømmer østlendinger til Bergen for å delta i de årlige Festspillene. Å ikke overraskende er Festspillene lagt til de siste dagene i mai som er den måneden i året med færrest regndager! Det er den eneste tiden på året folk østlendingene valfarter vestover.
Den 25. juni i fjor ble vi brutal påminnet om at et slikt homohat stadig blomstrer i våre egne «bakgater». Skuddene som ble avfyrt utenfor London Pub i Oslo drept to og skadet 21 personer. I dag ble rapporten fra utvalget lagt frem. I underkant av 300 sider som beskriver PST og politiets håndtering av terroren, samt tiden før og etter. Den konkluderer med at angrepet i Oslo sentrum kunne vært avverget! Nå er det på tide å vise solidaritet og jobbe mot økende hatretorikk i samfunnet.
Pride-markeringen som vi kjenner den i Norge i dag består av feiringer, fredelige demonstrasjoner og arrangementer for å hylle friheten knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Markeringene foregår over hele landet i løpet av juni måned.
LGBT-Pride er beskyttet av Artikkel 10 og 11 i EMK, noe som gir staten en plikt til å legge til rette for at borgerne kan utøve sin rett til ytringsfrihet og delta i fredelige forsamlinger. EMK er inkorporert i menneskerettsloven slik at norske lover skal ivareta og samsvare med disse rettighetene. Ytrings- og forsamlingsfrihet skaper dermed en rett til å avholde Pride-markeringer i landet.
Redd Barna mener LHBTI-rettigheter også er barns rettigheter. For Redd Barna er saken enkel: Barnekonvensjonen sier at alle barn er like mye verdt, har rett til å være seg selv og skal beskyttes fra enhver form for diskriminering. Redd Barna er blant de første barnerettighetsorganisasjonene i verden som jobber aktivt for at barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet skal få oppfylt sine rettigheter på lik linje med andre barn.
Det er ingen hemmelighet at endel organisasjoner, grupper og enkeltpersoner er sterkt motstander av Pride feiringen og friheten knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Det er forså vidt greit. Det er ingen som forvente at alle skal støtte opp om feiringen eller være enig i det Pride står for og representerer.
FOTO: Canva
Motstanderne mener blant annet at Regnbuebevegelsen har en politisk agenda bygget på en ideologisk overbevisning som inneholder flere ideer som for enkelte er problematisk både verdimessig og vitenskapelig sett. Pride selv påpeker at deres agenda er å kjempe for at mennesker skal få lov til å være den de er og elske den de vil.
Vi lever i et demokrati der individenes grunnleggende rettigheter ivaretas gjennom frie valg og flertallsstyre, noe som igjen om åpner for retten til å være uenig med flertallet. Dette er et svært viktig prinsipp for at demokratiet til enhver tid skal ha sin legitimitet. Den dagen flertallet fratar mindretallet retten til å være uenig med majoriteten, lever vi ikke lenger i demokrati, men i et diktatur. Uenighet og debatt må vi derfor tåle i vårt samfunn!
Det vi imidlertid ikke bør tåle er at uenighet og motstand får utvikle seg fra å være en utbredt skepsis til å bli en hatideologi satt i system. Mye tyder nemlig på at motstanden mot Pride har funnet veien fra en slik ytterkant inn i de etablerte samfunnsstrukturene.
Det jeg mener gjør denne debatten spesielt utfordrende og ekstremt sårbar er det faktum at målgruppen diskusjonen omhandler helt frem til 1972 var kriminalisert i tillegg til at en slik «avvikende legning» ble ansett som en psykiatrisk diagnose helt frem til 1982. Kjærligheten heterofile tar forgitt har vært for straffbar, syklig og unormal for denne gruppen som stadig har må tåle at seksuell legning og kjønnsidentitet ikke bare debatteres, men problematiseres og tidvis sjikaneres. Det bidrar til å skape en skjevhet og skjørhet i debatten og burde, etter min mening, bidra til at alle som deltar i debatten eller er uenig omhandler temaet med respekt. I dag er retten til å ha den seksuelle orienteringen man har beskyttet gjennom lovverket, men dette er en beskyttelse som stadig oftere settes på prøve.
Noe av det vi faktisk bør ta inn over oss i etterkant av hendelsen den 25. juni 2022 er de politiske strømningene ute i verden knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Kampen for en slik frihet i Europa går ikke fremover, den går bakover. Over hele kontinentet slår organisasjoner alarm.
I Frankrike angripes homofile i snitt tre ganger per dag.
I Storbritannia har vold mot homofile økt kraftig de to siste årene.
Høyreekstreme og høyrepopulistiske krefter har i mange land pekt ut de homofile som hovedfiende.
I flere og flere land oppfattes homokampen som en trussel mot tradisjonelle verdier.
Den harde virkeligheten er at homofili er straffbart i 75 FN-land og i tre territorier. Mange tror at dette bare gjelder muslimske land, men det er slett ikke tilfelle. I alt 33 land med kristen majoritet, kan straffe homofile. Det kan være dødsstraff for homofile i 12 land, basert på sharia-lover: Afghanistan, Brunei Darussalam, Irak, Iran, Jemen, Mauritania, Nigeria, Pakistan, Saudi Arabia, Somalia, Sudan og Qatar. Det har med sikkerhet vært henrettelser for homofili i Iran og Saudi Arabia. I tillegg har gruppen som kaller seg selv «Den islamske stat» (IS) henrettet minst 30 antatte homofile i Irak og Syria. (Kilde; Amnesty)
Senest i dag har jeg lest om hendelser som ryster meg kraftig.
Ytringsfrihet er definitivt en grunnleggende menneskerettighet som i aller høyeste grad bør skal ivareta et fargerikt meningsmangfold, men det forutsetter etter min mening at den benyttes med ydmykhet og respekt. Det er ikke “ytringsfrihet” å brenne andres flagg, det er grovt skadeverk, straffbar hatkriminalitet!
Mens krigen raser i Ukraina og vestlige stiller seg solidarisk med ukrainerne lider palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Jeg mener ikke det er riktig å sette menneskelig tragedie opp mot hverandre, men jeg tillater meg å undre meg over hva som settes på dagsorden av norske medier og hva som er “comme il faut” å ta stilling til i norsk politikk.
De fleste av oss har hørt om Midtøsten-konflikten, PLO, Yasir Arafat, Oslo-avtalen og stadig nye fredsforhandlinger, men hvordan hverdagen i de okkuperte områdene faktisk er har, etter min mening, stilnet fordi vestlige land har klare politiske og økonomisk bindinger til den ene parten; Israel. Spesielt har utspillet fra USAs tidligere president fra Donald Trump komplisert fredsbestrebelsene ytterligere ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og flytte ambassaden dit.
I 1948 ble staten Israel opprettet. Det skjedde gjennom krigføring og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før. Siden da har konflikten vært preget av et skjevt maktforhold: et militært sterkt Israel med stor støtte fra USA på den ene siden, og et delt palestinsk folk uten en egen stat på den andre. Mange palestinere har levd under israelsk okkupasjon siden 1967 – en okkupasjon som i økende grad blir omtalt som apartheid.
Det sentrale spørsmålet i konflikten er hvem som har mest rett til å kontrollere og bo i området. Helt siden Israel okkuperte de siste palestinske områdene i 1967, har staten drevet utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden, i strid med folkeretten. I dag bor det mellom 650 000 og 800 000 ulovlige bosettere på Vestbredden, som inkluderer Øst-Jerusalem.
FOTO: Canva
Forholdet mellom Israel og palestinerne er verdens vanskeligste konflikt og våren 2022 konkluderte FNs spesialrapportør med at Israels 55 år lange okkupasjonspolitikk er apartheid. Israelsk apartheid innebærer i praksis at palestinerne blir undertrykt, diskriminert og forfulgt på rasistisk grunnlag, basert på deres identitet som palestinere. Innen folkeretten anses apartheid for å være en forbrytelse mot menneskeheten. Også flere personer med autoritet på feltet har kalt Israels politikk mot palestinerne for apartheid, inkludert Sør-Afrikas erkebiskop og Nobel fredsprisvinner Desmond Tutu, og FNs tidligere general-sekretær, Ban Ki-moon.
Konflikten blir enda mer grotesk når halvparten av Gazas innbyggere faktisk er barn under 18 år. Det eneste disse barna kjenner et et liv i et ødelagt samfunn men materiell nød, utrygghet og terror. Vannsystemene og avløpssystemene er ødelagt og strøm har innbyggerne kun et par timer i døgnet. Nesten hver uke rykker Israels hær inn i Gaza og ødelegger avlingene og i 2022 er det registrert 812 skytinger mot bønder og fiskere. Skyting mot sivile som rammer befolkningens tilgang til mat.
FOTO: Israel Defense Forces, CC BY-SA 2.0 Wikimedia Commons
Ship to Gaza Norway (STGN) er en politisk og religiøst uavhengig organisasjon for enkeltpersoner og organisasjoner som vil arbeide for at folkeretten skal gjelde også for Gazastripen med fokus på:
Kollektiv avstraffelse er et brudd på folkeretten: Fri Gaza – hev blokaden NÅ!
Ship to Gaza Norway bygger på solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen på Gazastripen.
Ship to Gaza Norway bygger på ikke-voldelig motstand mot den israelske okkupasjonen.
Ship To Gaza Norway har siden 2008 sendt båter til Gaza. I disse dager setter en ny ekspedisjon kursen sørover for å besøke havner i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Wales, England, Skottland, Irland og Frankrike. Målet er å spre informasjon og inspirere til aksjoner som kan bidra å sette søkelyset på hvordan Israel systematisk og brutalt ødelegger livet til palestinerne. Fra Frankrike settes kurse mot Gaza. Målet er å bryte den ulovlige blokaden av Gaza som har vart i hele 16 år.
I dag ble ekspedisjonen “sparket i gang” her i Bergen der båten ble offisielt døpt” Handala” etter den 10-åringe flyktningegutten som symboliserer palestinsk motstandskamp.
Påsken er ofte omtalt som «den stille uken» og langfredag er ofte beskrevet som en nitrist dag i påsken. Som troende er imidlertid påskehøytiden den flotteste høytiden i året for meg. Påsken handler, for oss kristne, om åtte dramatiske dager i Jerusalem for snart 2000 år siden. Samtidig handler det om våre liv på den måten at det handler om menneskelivets høyder og dybder, sorger og gleder. Påsken er den eldste av kirkens fester, og feiringen av påskemorgen – eller rettere sagt påskenattens drama – er utgangspunktet for all kristen gudstjenestefeiring.
I nyere tid er skikken med å samles til påskenattsmesse i nattens mulm og mørke tatt opp igjen også i mange norske kirker. Påskens fortelling, som er selve den kristne grunnfortellingen, har preget og formet ettertiden mer enn noen andre, og gitt inspirasjon til kunsten, litteraturen og musikken.
Begivenhetene beveger seg om to hovedakser, som er gjenkjennelige og like aktuelle i moderne menneskers liv. Den ene er liv og død. Den andre er skyld og soning. Dette er grunntema i ethvert menneskes liv, og det er nok derfor påsken aldri slutter å gripe oss. Det gjelder ikke bare dem som definerer seg som troende, men en langt videre krets.
FOTO: Canva
Påskens historie om oppstandelsen er en høylytt protest mot alt som bryter mennesker ned. Døden og livet er de sterkeste motkrefter som kjemper mot hverandre hele tiden. Når historien i biblene forteller oss om Jesu død og oppstandelse, er det et viktig og nødvendig grunnlag for menneskelig forsoning. For når døden er «beseiret» og livet er vunnet er det ingenting som kan stoppe mulighetene for forsoning. Heller ikke den forsoning som må til mellom mennesker som av ulike grunner er splittet.
Denne forsoningen kommer imidlertid ikke av seg selv, den må vi slite oss igjennom. Vi må gå i oss selv, innrømme feil, legge bitterheten til side, vise sårbarhet og vilje til å gå videre i livet. Ikke uten sår, ikke uten arr, ikke uten det å være preget på sjelen og i sinnet og i hjertet. Det å kunne gå oppreist med nytt håp forutsetter en slik forsoning.
FOTO: Canva
For meg er gudstjenesten den 1. påskedag årets flotteste og viktigste gudstjeneste. Det er ikke bare det at vi ferier selve oppstandelse, men alt dette rommer av håp og glede. Denne påsken feries imidlertid under en himmel av en krig som på ett år har økt i sin grusomhet. Folk lider! I disse dager er det lett å tenke at ingen ting nytter. Samtidig ser vi at mennesker gjør sitt ytterste for å hjelpe krigens ofre og de som flykter. Det gir håp! Håpets styrke ligger nemlig i hver lille handling vi enkeltmennesker gjør og summen av disse handlingene.
Forrige uke skrev samme journalist, Farid Ighoubah, at Viggo Kristiansen skal ha «kastet seg inn i pengekrangelen til sine egne støttespillere» Han påstår i dette innlegget at Viggo Kristiansen i brev til lagmannsretten unnlot å nevne Helland og Pedersens for deres mangeårige arbeid.
“I et brev han sendte til Borgarting lagmannsrett i februar trekker han fram at han mener flere av støttespillerne, som han nevner ved navn, burde få betalt for den innsatsen de har lagt ned i arbeidet med å få ham frikjent. Han skriver blant annet at de «fortjener hver krone”
Hvis en tar seg tid til å lese dagens innlegg nærmere fremgår det tydelig at brevet det siktes til, sendt inn av Viggo Kristiansen, ikke har noe med selve pengekravet å gjøre. Det Viggo Kristiansen har gjort er å sende inn et brev med en innsynsbegjæring i de dokumentene som er innsendt lagmannsretten i forbindelse med pengekravene da hans tidligere advokat Arvid Sjødin ikke jar gitt han dette. Dette understrekes videre fra tydelig av statsadvokat Johan Øverberg at hans uttalelse ikke er å regne som et motsvar til dette brevet slik man lett kan tro ut fra journalistens spekulative overskrift og billedbruk.
«Påtalemyndigheten er bedt om å uttale seg før lagmannsretten tar endelig stilling til om støttespillerne skal få betalt for jobben de har gjort. Dette brevet er ikke som et motsvar til Kristiansens brev som først og fremst var en innsynsbegjæring han sendte for å få dokumenter han ikke hadde fått fra sin tidligere advokat Arvid Sjødin»
Viggo Kristiansen har ikke på noen måte kastet seg inn i den såkalte pengekrangelen som journalist Farid Ighoubah feilaktig antyder. Når det gjelder Viggo Kristiansens og hans holdning til de som frivillig har jobbet for gjenåpning av sakens hans er Viggo Kristiansen, etter min mening, i sin fulle rett til å mene hva akkurat det han vil.
