Å ja dagene har virkelig kommet og gått og det i en forrykende fart. Når jeg titter inn her på bloggen har det gått hele 48 dager siden sist jeg publiserte forrige innlegg her på bloggen. Det har vært ulike grunner til det, men i hovedsak har det dreid seg om skrivesperre og manglende motivasjon. Så da har jeg tenkt at det er klokt å vente så lysten dukker opp igjen, å det har den altså gjort! Så har også dagene vært fylt av ulike ting og mye har skjedd siden sist.
Om en drøy uke flytter vi fra vakre Salhus inn til Bergen sentrum. Det har vært et fint år ved havet, men av helsemessige årsaker er det greit å bo litt mere sentralt i en leilighet med heis og lett tilgang til offentlig kommunikasjon. Vi er nok typisk “østlendinger” som er lite vant til bakkene som finnes her på Vestlandet så vi gleder oss begge til å komme inn til byen med flere muligheter til å gå turer og sykle.
FOTO: Ingleson
Vi flytter inn i en to roms leilighet på 56 kvm liggende rett ved Store Lundgårdsvann, Her bygges Møllendal allmenning, en park som vil gi god plass til et helt nytt grøntområde med et bredt spekter av aktiviteter! Så det blir mulighet for ulike adspredelser bare 2 – 3 minutter fra heimen.
Jeg skal imidlertid ikke legge skjul på at de siste to månedene har vært over middels krevende. Helsa har kranglet og energinivået har vært på bånn, så helt hverdagslige aktiviteter har krevd mer enn vanlig. Den første julen på en helt annen kant av landet enn resten av familien har nok også bidratt til at ting har blitt annerledes enn vi er vant til. En overgang en må forvente når en flytter, men det har krevd både tid og krefter.
Illustrasjon: White arkitekter
Nye tradisjoner skal formes og det midt i en flytteprosess. Det skal derfor bli godt å komme inn i ny leilighet og skape et nytt hjem, nye hverdager med sin egen rytme. Vi flytter inn i en leilighet som etter vår mening er lys og luftig med en praktisk utforming. Så er det selvfølgelig ikke noe minus at Mari bor på andre siden av Store Lundgårdsvann, kun to stoppesteder unna med bussen eller 20 minutter å gå!
Dagene nå går med til pakking og planlegging av selve flytteprosessen. Nå har vi heldigvis rimelig god oversikt og orden i hva som skal med etter å ha flyttet “et helt hjem” over fjellet så det blir nok en enkel prosess med mange småturer mellom Salhus og Møllendal. Jeg pakker som alltid “glasstøy” og servise pent og pyntelig i esker, mens gubben får fritt leide til å frakte det meste som han vil uten min systematiske innblanding så lenge han tar rom for rom.
Vi gleder oss til dagene som kommer, vi gleder oss til å skape et nytt hjem sammen og vi gleder oss til å utforske nye nærområder både til fots og på sykkel.
FOTO: Prospekt Finn
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Justisministeren kaller saken mot Viggo Kristiansen en rettsskandale og varsler gransking av Baneheia-saken. Regjeringen mener det er helt nødvendig med et granskingsutvalg som skal gå gjennom alle sider av saken. Flere utrykker klart og tydelig at dette er en politi- og rettsskandale med et omfang vi aldri før har sett maken til og at vi nå må vi snu alle steiner. Det ligger an til å bli den største granskingen av rettsaktørene i nyere tid.
Justisministeren understreker at det kommende utvalget vil få et mandat som omfatter alle ledd fra etterforskningen og påtalemyndigheten og til domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen. For å sikre et utvalg med det hun kaller tilstrekkelig uavhengighet vil justisministeren se ut over Norges grenser for å innhente tilstrekkelig med «uhildede» personer.
Jeg må si jeg er meget spent på denne gjennomgangen. Baneheia-saken har, på tross av gjentatte forsøk på gjenopptakelse, systematisk blitt avvist av personer og instanser som i form av sin jobb eller embete har hatt som hovedansvar å sørge for rettsikkerheten i Norge.
Viggo Kristiansen har vært totalt avhengig av frivillige ildsjeler som har lagt ned tusenvis av timer med gratisarbeid for i det heletatt å få prøvd saken sin på nytt. Alle som har jobbet med saken har møtt stengte dører, latterliggjøring og forsøk på «trenering». Ingen, absolutt ingen av de med ansvar for å ivareta rettsikkerheten i Norge har ønsket innsyn denne saken!
Mitt spørsmål i denne saken er hvorvidt noen kommer til å se på Forvaringsinstituttet og situasjonen der den domfelte faktisk er uskyldig dømt.
Forvaring er en straffereaksjonens der varighet blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.
I praksis betyr dette at den domfelte må innrømme skyld og delta på de tiltak som straffeanstalten til enhver tide mener er nødvendig for rehabilitering. Dette skal være tiltak som er såkalt «lovbruddsrelatert» og består eksempelvis av atferdstrening, arbeidstrening eller annen programvirksomhet.
Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet.
Dette forutsetter en omfattende kartlegging og observasjon for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig. En slik kartleggingen tar utgangspunkt i en såkalt «risikovurdering» foretatt i regi av forvaringsanstalten.
Forvaringsfanger som mener seg uskyldig dømt eller dømt på feilaktig grunnlag havner imidlertid i en meget vanskelig situasjon. Forvaringsstraffen med sitt søkelys på reduksjon av gjentagelsesfare og krav til endring fører til en grunnleggende forventning om at fangene skal «erkjenne sin kriminalitet».
Den som ikke tilstår å være skyldig i det vedkommende er dømt for blir av Forvaringsanstalten sanksjonert. Dette er sanksjoner knyttet til innvilgelse av permisjoner og prøveløslatelser og begrunnes med at fangen «mangler realitetsoppfatning», at han «ikke evner å ta inn over seg de faktiske forhold» eller at han «viser manglende endringsvilje».
De av forvaringsfangene som er uskyldig dømt eller feildømt står dermed overfor et meget vanskelig dilemma: Enten stå fast ved det man mener er riktig og derigjennom bli sanksjonert, eller konstruere en falsk erkjennelse for å oppnå «ordinær» soningsprogresjon. Fanger som er uskyldig dømt eller dømt på feilaktig grunnlag havner dermed i en fullstendig uholdbar situasjon fordi påstander om egen uskyld direkte kan påvirke soningsforholdene og løslatelsestidspunktet.
Viggo Kristiansen har siden han ble fengslet holdt fast ved at han er uskyldig dømt. Dette har han aldri blitt trodd på hverken av domstolen, fengselsmyndigheter eller gjenopptakelseskommisjonen. Viggo Kristiansen har også under soningen fastholdt at han er uskyldig dømt i forhold til drapene i Baneheia. Dette har han blitt straffet for gjennom hele sin soningsperiode på Ila.
Han har heller ikke ønsket å bidra i samtaler med ansvarlige sakkyndige i forbindelse med gjennomføring av risikovurderinger nettopp fordi han har erfart at det å benekte skyld har bidratt til å forsterke oppfattelsen av at han «mangler realitetsoppfatning, ikke evner å ta inn over seg de faktiske forhold og viser manglende vilje til endring».
Så sent som i mars 2021 ble det offentliggjort en sakkyndig rapport som konkluderte med at det var stor fare for at Viggo Kristiansen vil begå nye overgrep. Psykologspesialisten som utarbeidet rapporten, hadde ikke snakket med Viggo Kristiansen. Allikevel konkluderte rapporten med at samfunnet burde vernes mot Viggo Kristiansen. Rapporten, som ble godkjent Den rettsmedisinske kommisjon, konkluderte med at gjentakelsesfaren hadde økt.
Dette er etter min mening svært alvorlig og et grovt eksempel på et system som hverken ønsker eller er i stand til å ivareta rettsikkerheten til forvaringsdømte som er uskyldig dømt.
FOTO: Kjetil Ree via Wikimedia Commons
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Etter mange deilige dager med sol og varme valgte vi i dag og dra inn til Malaga og Picasso-museet. Jeg har tidligere ikke vært spesielt interessert i kunst, men det siste året har jeg fått øynene opp for malerier av ulike kunstnere. Den 18.10.22 skrev jeg mitt opphold i Paris og en fantastisk spennende utstilling av de to eksepsjonelle kunstnerne Claude Monet og Joan Mitchell.
Jeg har faktisk vært på Picasso-museet tidligere, men da gikk jeg raskt igjennom utstillingen ene og alene med målsetning å bli ferdig. Denne gangen hadde jeg et genuint ønske om å se og oppleve kunsten fra mitt ståsted.
Jeg skal ikke gi meg ut på å beskrive hva jeg så og hva jeg opplevde, men jeg vandret sakte igjennom museet, leste det som stod skrevet og så nøye på bildene. Det som faktisk fascinerte meg mest, og som jeg tidligere ikke har viet oppmerksomhet, er Pablo Picasso sine strektegninger. Ikke bare motivene, men selve kombinasjonen av runde, milde former med tydelige markerte streker som ble definerende uten å bli harde. Det var utrolig fascinerende!
Pablo Picasso ble født i Málaga, så det er naturlig at byen har et eget museum med hans kunstverker. I gamlebyen, rett i nærheten av katedralen, kan du se verker fra tidlig i hans karriere, hans versjoner av eldre mesterverker og kubistiske malerier. Museet ligger i en bygning fra 1500-tallet som ble bygget over et tidligere palass. Flere elementer fra det tidligere palasset er fremdeles synlige. Bygningskomplekset har tidligere vært brukt som museum, men ble i stor grad forandret da det skulle huse Picasso-samlingen. Nye bygninger ble også innlemmet, og i dag disponerer museet 8 300 kvadratmeter med gulvareal. Picasso-museet ble åpnet i 2003 og inneholder i stor grad kunst donert av Picassos familie. I tillegg finnes verker på langtidsleie.
FOTO: Bergesen
Pablo Picasso er et av det 20. århundrets største og mest produktive kunstnernavn. Det anslås at han produserte nærmere 50.000 kunstverk, fordelt på malerier, skulpturer, keramikk, tegninger, trykk og tepper, i løpet av sin nesten 80 år lange karriere. Flere av hans bilder verserer i dag på listene over verdens dyreste malerier.
Hans far José Ruiz y Blasco var hobbymaler og virket i mange år som lærer ved forskjellige kunst- og håndverksskoler. Pablo begynte i svært ung alder å tegne og male med sin far som læremester. Allerede som 8-åring skal han ha malt sitt første oljemaleri «El pequeño picador».
Det viste seg tidlig at den unge malerspiren hadde et helt spesielt talent, og det gikk ikke lange tiden før han overgikk faren, som da reagerte å overgi alt sitt malerutstyr til sønnen, for så å erklære at hans egen karriere som kunstner var over for alltid.
Etter et par år i Barcelona, ble det bestemt at den unge Pablo skulle sendes til Madrid og La Real Academia de Bellas Artes de San Fernando, landets ledende kunstakademi. Det viste seg imidlertid at Pablo Picasso hadde store problemer med å tilpasse seg en formell utdanningssituasjon, og det gikk ikke lange tiden før han begynte å utebli fra undervisningen.
Madrid hadde mye annet å by på enn bare kunstakademiet, og da særlig Pradomuseet, hvor den unge maleren blant annet kunne studere de gamle mesterne Diego Velázquez, Francisco Goya og El Greco. Sistnevnte skal ha gjort størst inntrykk og gitt mest inspirasjon i ettertid.
Etter et endt opphold i Madrid, reiser Picasso i år 1900 for første gang til verdens kunsthovedstad Paris. Der ble han snart oppmerksom på både Vincent van Gogh og Paul Gauguin. I de kommende årene var han en del frem og tilbake mellom Paris, Madrid og Barcelona, før han omsider etablerte seg fast i den franske hovedstaden.
I Paris begynte Picasso å vanke i kretsen rundt den amerikanske forfatterinnen Gertrude Stein, som fungerte som en slags samlingspunkt for det unge avantgardistiske kunstnermiljøet i byen. Via Stein traff Picasso Henri Matisse. Det ble innledningen på et livslangt vennskap.
En minneutstilling for den avdøde impresjonisten Paul Cezanne i 1907, skal via Pablo Picasso ha bidratt til å forandre kunsthistorien. Cezannes iver etter å vise naturens naturlige geometriske former, kombinert med inspirasjon fra særlig afrikansk kunst, motiverte Picasso, i samarbeid med Georges Braque, til å utvikle kubismen, en stilart som bryter motivene opp i geometriske former.
FOTO: Bergesen
Pablo Picassos politiske synspunkter har vært omdiskuterte. Han ble medlem av det franske kommunistpartiet i 1944, og forble medlem inntil sin død. Men mange av hans samtidige har sådd tvil rundt hans kommunistiske synspunkter.
Picasso var selverklært pasifist. Han holdt alltid en viss avstand til den katalanske uavhengighetsbevegelsen, selv om har flere ganger i sine yngre år uttrykte sympati. Han forble dessuten nøytral, både under de to verdenskrigene og den spanske borgerkrigen, til tross for at han tok sterk avstand fra Franco og facismen gjennom sin kunst.
Det faktum kommer best til syne i et av hans aller mest berømte malerier, ”Guernica”. I 1937 lot Franco det krigsforberedende Tyskland få ”prøve ut” ut sine bombefly over den baskiske byen Guernica. Den 26. april tømte mer enn 20 tyske fly sin dødelige last over den lokale sivilbefolkningen, byen ble i praksis jevnet med jorden i angrepet som krevde flere hundre menneskeliv, og som såret langt flere. Det var den daværende spanske regjering, den såkalte 2. republikk, som bestilte bildet til den spanske paviljongen under verdensutstillingen i Paris i 1937.
Picassos maleri ble raskt et symbol på grusomhetene regissert av fascistene under den spanske borgerkrigen. Selv skal kunstneren ha erklært noe sånn som;
Dette bildet er ikke malt for at det skal henge og dekorere vegger. Det er snarere et instrument til både defensiv og offensiv krig mot fienden.
Etter den andre verdenskrig flørtet Picasso med en rekke stilarter, og han var i konstant kunstnerisk utvikling frem til sin død. Mange av kunstverkene han produserte i de siste årene ble ikke anerkjent før etter hans bortgang. Men flere kunsthistorikere har påpekt at Pablo Picasso forespeilet ny- ekspresjonismen i denne perioden, og at han igjen, som så mange ganger før, simpelthen bare hadde vært forut for sin tid og resten av kunstnereliten.
Den 8. april 1973 døde den nesten 92 år gamle Pablo Picasso i Mougins i det sørlige Frankrike, angivelig under et middagsselskap. Hans siste ord skal ha vært;
Drikk for meg, drikk for min helse, dere vet at jeg ikke kan drikke lenger.
FOTO: Bergesen
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Vi kan i dag lese at Spesialenheten for politisaker har etterforsket Agder politidistrikt og den tidligere kriminalsjefen for tjenestefeil i Baneheia-saken siden juni. Saken er henlagt! Spesialenheten peker imidlertid på forhold og rutiner som må følges opp administrativt.
«Det er etter Spesialenhetens syn ikke grunnlag for påstand om at Arne Pedersen bevisst eller ved grov uaktsomhet unnlot å bringe opplysningene om 2009-saken videre, eller for at det ble gitt uriktige opplysninger fra politiets side. For hans del ble forholdet henlagt som intet straffbart forhold anses bevist”
For meg strider dette imot det jeg oppfatter som «den allmenne rettsfølelse».
Den allmenne rettsfølelse er et begrep, en referanse, et forsøk på en dyp forankring av oppfatninger om straff i den norske folkesjelen. Allmennheten er ofte en betegnelse som benyttes som en motsetning til en elite eller en ledelse, men kan også være et synonym for hva et flertall mener. Allmennheten er altså ikke først og fremst jurister, politikere eller journalister, men befolkningen som sådan.
Dette reiser et fundamentalt problem når det er jurister og politikere som skal forvalte den allmenne rettsfølelsen. Det er svært få som har et bevisst forhold til at man selv har en “særoppfatning” som holdes høyt, men som man innser at folk flest er grunnleggende uenige i.
Vi finner imidlertid ikke begrepet den «allmenne rettsfølelse» i reglene om hva som skal være straffbart. Stortinget forutsetter imidlertid at påtalemyndighetene, domstolene og eller annen offentlig myndighet «konsulterer folkeviljen» når de skal treffe sine egne inngripende avgjørelser. Når disse instansene foretar sine vurderinger, skal det altså legges særlig vekt på det er egnet til å støte allmennheten rettsfølelse.
FOTO: Canva
For at allmennheten til enhver tid skal kunne etterprøve saksbehandling og avgjørelser fattet av påtalemyndighetene, domstolene og eller annen offentlig myndighet, er det utarbeidet en rekke rutiner for arkiv og dokumentasjonsforvaltning. Dette for at dokumenter som er skapt i, eller mottatt av en virksomhet, og som tas vare på for kortere eller lengre tid. Som offentlig tjenestemann/kvinne plikter en til enhver tid å sette seg inn i og overholde de retningslinjer og systemer virksomheten til enhver tide benytter.
Den 26. august kunne vi lese i på NRK sine nettsider at Arkivverket i vår og i sommer har gjennomført et omfattende tilsyn med arkiv- og dokumenthåndteringen hos Politidirektoratet. Tilsynet har avdekket flere alvorlige forhold som ikke er i tråd med gjeldene lover og regler hos både Politidirektoratet og i politidistriktene.
Et av de alvorligste avvikene knyttes til store mengder dokumenter som ikke er registrert riktig i politiets systemer.
Avviket som er etterforsket hos Agder politidistrikt er i likhet med de avvikene man leser om i NRK sin artikkel knyttet til slike enkeltvedtak fattet av politi og påtalemyndighet.
Arkivverket har til enhver tid oppdatert regler og rutiner for arkiv og dokumentasjonsforvaltning i form av Lov om Arkiv og Arkivforskriften. Arkivforskriften gir overordnede bestemmelser om arkiv i offentlige organer. Virkeområdet for arkivforskriften er det samme som for arkivlovens bestemmelser om offentlige arkiv, dvs. alle offentlige organer unntatt Stortinget og dets organer.
Plikten til å ha arkiv er hjemlet i § 1 i arkivforskriften, som omhandler arkivansvaret i offentlige virksomheter. Forskriften slår fast at: Det overordnede ansvaret for arkivarbeidet i virksomheten ligger til den øverste ledelsen i virksomheten.
I henleggelsen fra Spesialenheten kan vi lese følgende:
Det er derfor svært uheldig at Agder politidistrikt hadde praksis med å arkivere saker med skjermet status. Men slik var praksis den gang, etablert etter vurdering om at færrest mulig skulle ha tilgang til personsensitive opplysninger. Da politidistriktet forberedte sin vurdering av begjæringen om gjenåpning i 2019, var det en ny straffesaksinstruks for politidistriktet som sa at arkiverte saker som klar hovedregel ikke skal være skjermet. Det må bemerkes at det strengt tatt også hadde formodningen mot seg at Andersen i fengslingsperioden og ved den senere soning skulle pådra seg nye saker. Normalt sett ville politiet i Agder naturlig visst om det uavhengig av sjekk i STRASAK. I 2019 var 2009-saken fortsatt skjermet. Det kan ikke utelukkes at saken lettere hadde blitt oppdaget gjennom saksbehandlingen dersom den ikke var skjermet i BL, hvilket understreker det uheldige ved slik skjermingspraksis. Ovenfor er det redegjort for at det i saken har fremkommet avvik innen Agder politidistrikt. Det vises her særlig til de uhensiktsmessige skjermingsrutiner for arkiverte saker som vedvarte ved den siste begjæringen om gjenåpning som var til behandling fra 2017 til 2021.
Ansvaret for arkivarbeidet lå uomtvistelig hos Kriminalsjef Arne Pedersen enten vedtaket ble «feilregistrert med eller uten forsett». Når slik dokumentasjon ikke oppbevares og lagres i tråd med gjeldene lover og regler risikere vi at allmennheten mister fullstendig tillit til de organ som utøver makt på vegne av oss alle.
I en så alvorlig sak som den feilaktige dommen mot Viggo Kristiansen er det etter min mening tvingene nødvendig at alle instanser, også deres ledere, stilles til ansvar for de feil som faktisk er begått. Her mener jeg Spesialenheten bommer grovt. Så registrerer jeg med glede at saken er anket!
FOTO: Skjermbilde Fædrelandsvennen 27.20.22
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Ja du leste helt riktig! Varmen her nede ved Middelhavet er ganske stekende, så for en med “engelske gener” er skyggen et godt alternativ til å ligge flat på en solseng. Det å sette seg i bilen og reise inn til Fuengirola kan nok virke mot sin hensikt når en ønsker å kjøle seg litt ned, men mellom alle de høye bygningene er det svalende skygge. Å vandre i små gater mellom cafeer og fortausrestauranter er definitivt både koselig og mettende.
Fuengirola er en av Costa del Sol, eller solkystens, mest populære reisemål. Det er en stor og dynamisk by med over 7 km fantastiske strender og en bred strandpromenade som strekker seg fra borgen Castillo de Sohail i vest til Torreblanca i øst.Mye takket være den lange herlige stranden med flott strandpromenade og mange restauranter. Selve Fuengirola by har alle fasiliteter du kunne måtte ønske samt gode shoppingmuligheter, fra små eksklusive moteforretninger til designernavn og større butikkjeder.
FOTO: Canva
Langs hele Paseo Maritimo ligger det en energisk samling av barer, puber og kaféer, og i sidegatene rundt Plaza de la Constitucion, som er byens største torg, ligger det et godt utvalg av restauranter med herlig andalusisk stemning, gode tapasbarer og flere hyggelige bodegaer. Vi endte med å spise nydelig tapas på Lizzarran som ligger i en av sidegatene til “Parroquia de Nuestra Señora del Rosario“. Utrolig nok var det lite folk ute denne formiddagen så det ble en rolig formiddag i svalende omgivelser.
FOTO: Scorpion54, CC0, via Wikimedia Commons
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Mijas Pueblo er en skjønn liten fjellandsby beliggende i fjellsiden over Fuengirola. I 1969 ble byen utnevnt til Conjunto Histórico-Artístico, det vil si et monument av både historisk og kunstnerisk betydning. Det sier litt om at Mijas er en enestående representant for regionen, med tydelige eksempler på både den arabiske historien og arkitekturen, som preger de fleste av Andalusias byer i større eller mindre grad.
Mijas’ skytshelgen, Virgen de la Peña, nyter stor respekt. Hvert år den 8. september feires jomfruen med pomt og prakt, og hele byen samles i det lille tempelet La Ermita de la Virgen de la Peña. Tempelet ble hugget direkte ut av en klippe i 1548 av munken Diego de Jesús María y San Pablo.
FOTO: Ingleson
Allerede 12 år tidligere, i 1538, blir stedet tillagt sin religiøse betydning, da et par gutter ble oppmerksomme på en ganske spesiell due som ble sittende på den samme klippen i tre dager. En av guttenes far var tømrer, og da han hørte om den besynderlige hendelsen besluttet han seg for å ta en nærmere kikk på klippen. Han oppdaget at klippen var hul, og inne i den fant han adskillige religiøse artefakter. Plutselig så han Jomfru Maria for seg, og hun påla ham å oppføre et tempel på nettopp dette sted.
I den høyest beliggende delen av Mijas finner man enda et interessant, religiøst monument, Iglesia de la Inmaculada Concepción. Konstruksjonen av kirken ble innledet omkring 1550 og omkring 80 år senere la man siste hånd på verket, idet kirken offisielt ble innviet i 1631. Kirken ble bygget ovenpå restene etter en moské, og et av moskeens tårn ble samtidig omdannet til klokketårn.
Herfra kan man spasere langs den gamle mauriske bymuren, gjennom de vakkert anlagte hagene. Her kan man sitte og nyte roen – og ikke minst den helt spektakulære utsikt man har over Costa del Sol!
Fredag 21.10.22 er dagen det ble “Comme il faut” å tro at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt! Det har det ikke vært for de som utrettelig, siden 2008 ,har hevdet at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Bjørn Olav Jahr er den første til å innrømme at det har krevd stort mot å hevde at Norges mest forhatte mann ble uskyldig dømt.
Vi kunne i går lese et sterkt intervju med Atle Austad der han tydelig sier noe om hvordan det har vært å tro på Viggo Kristiansens utsagn om at han er uskyldig dømt. Samme dag kunne vi lese at Arvid Sjødin fikk stående applaus fra 250 forsvarere. Det fortjener han i høyeste grad, men de samme advokatene har opp igjennom tiden latterliggjort og avist tanken om at Viggo Kristiansen kan være utsatt for justismord.
Da riksadvokat Jørn Maurud fredag la frem sin konklusjon om at Viggo Kristiansen skal frifinnes for drapene i Baneheia, roste han Kristiansens hjelpere.
“Støtteapparatet rundt Viggo Kristiansen har vært helt unikt og imponerende. Jeg er helt enig, det skal ikke være nødvendig å ha et slikt støtteapparat for å ikke bli feilaktig dømt i Norge. Vi skal påse at ingen blir uriktig domfelt, på det området er vi nødt til å aldri ta for gitt at det vi produserer og leverer ikke kan være heftet ved feil. Vi kan aldri lene oss tilbake og si at vi er utlært. Vi må fortsette innsatsen vår, sa han”.
I Fædrelandsvennen kan vi idag lese jussprofessor Morten Holmboe betraktninger der han; Frykter at bindinger avgjør gjenopptakelsessaker. Han påpeker viktigheten av at en granskningskommisjon må se på om saker vedrørende gjenopptakelse bør flyttes til et nytt politidistrikt. Listen er dessverre svært lang når det gjelder de som i regi av sin stilling, sitt journalistiske oppdrag eller sine private interesse har motarbeidet en gjenopptakelse.
Det har det siste året vært en økende erkjennelse om at Viggo Kristiansen kan være utsatt for et justismord. Slik har det ikke alltid vært. Den 17.02.22 skrev jeg følgende blogginnlegg;
“Slik jeg ser det kan det virke som om vinden i media er i ferd med å snu slik at det endelig kan stilles spørsmålstegn og kritiske bemerkninger til den fastspikrede oppfatningen som har rådet om at Viggo Kristiansen var hovedmannen i Baneheia-saken”.
Det er selvfølgelig prisverdig at opinionen og enkeltpersoner kan endre mening, men jeg opplever nok at dette i stor grad har skjedd nå når avgjørelsen faktisk er tatt.
Det hersker i dag ingen tvil om hvilke politi- og rettsskandale det er at Baneheia-saken nå fremstår som norgeshistoriens største justismord. Justisministeren varsler gransking av Baneheia-saken og lederen for forsvarergruppen i Advokatforeningen kaller saken en stor tragedie.
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Riksadvokaten har i dag varslet at konklusjonen på etterforskningen i Gjenopptakelsessaken vil foreligge og presenteres på en pressekonferanse fredag 21. oktober kl. 13.00. Mange er svært engasjert og venter med spenning på svaret.
Selv håper, og forventer jeg, at det presenteres en gjennomarbeidet avgjørelse som en gang for alle frikjenner Viggo Kristiansen og stiller rett person, JHA, til ansvar for begge drapene. Videre er det påtrengende nødvendig med en gjennomgang av alt som så katastrofalt har bidratt til dette justismordet.
Viggo Kristiansen og hans familie har gått svært stille i dørene mens Viggo har ventet på sitt livs viktigste avgjørelsen. Han kunne tatt sin plass, stått på barrikadene og kjempet høylytt for å renvaske seg selv uten tanke for hva andre måtte føle eller mene om det.
Det har han altså ikke gjort. Han har i stede satt store deler av livet sitt på vent i påvente av den endelige beslutningen. Dette er en øvelse det står stor respekt av, men som for meg er på kanten til uforståelig at han har klart.
Når denne beslutningen kommer, er det ikke bare slutten på årevis av arbeid og engasjement som er lagt ned i denne saken. Beslutningen er fasiten, selveste fasiten som legger grunnlaget for Viggo Kristiansens liv fremover. Et liv bestående av timer, dager, måneder og år som skal leves mens oppmerksomheten og debatten rundt saken sakte, men sikkert stilner.
De fleste som har involvert seg, går tilbake til sitt vante hverdagsliv mens Viggo og hans familie skal skape en ny fremtid bygd på denne avgjørelsen mange så høylytt diskuterer og er engasjert i!
Mitt ønske for Viggo Kristiansen og hans familie er at de får tid og rom til å leve det hverdagslivet mange av oss tar for gitt. Jeg håper at de som møter Viggo lærer å bli kjent med han uten det bakteppet og bildet som offentligheten og pressen har malt av han i alle disse årene. For sannheten er at Viggo har snakket sant hele tiden mens andre har løyet, bedratt og gjort slett arbeid i denne saken fra dag en!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Det er tre dager siden jeg landet på Gardermoen og for to dager siden befant jeg allerede meg på et fly til Malaga. Det ble litt hektisk med “ompakking” på mandag da flyet fra Paris var forsinket men jeg ble heldigvis hentet tilslutt og tilbrakte natten i Nittedal.
FOTO: Ingleson
Nå har vi endelig vendt nesen sørover til Middelhavet med sol og varme, og det er virkelig etterlengtet! Et litt vel fuktig Vestlandsvær har definitivt satt sine spor, så nå gleder vi oss virkelig til «sensommerferie» sånn helt på tampen. Det er varslet om 26 grader og blå himmel på solkysten, så nå venter det et «latmannsliv» som er etterlengtet for både kropp og sjel!
FOTO: Ingleson
Å sånn helt ærlig vet jeg ikke helt hvordan gå vinteren i møte uten denne muligheten. På tross av fantastiske medisiner og godt pågangsmot blir helsa mere preget av vestlandsværet enn jeg hadde håpet. Det var vi selvfølgelig forberedt på da vi flyttet, men det blir mere liksom mere påtrengende når det blir til virkelighet.
FOTO: Ingleson
Nå er koffertene pakket ut, sommerklærne funnet frem og en deilig lunch er fortært med utsikt til Middelhavet! Første svømmetur i bassenget er vel overstått så nå er det bare å nyte dagen. Vi er kommet i feriemodus og storkose oss sammen med Frank-Eigil og Øyvind som raust byr på husrom og hyggelige opplevelser!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Lørdag våknet vi opp til skyfri himmel, noe som passet oss utmerket! De to første dagen hadde vi tilbakelagt hele 19 km på egne ben. Det er langt mere enn jeg pleier i løpet av noen uker så humøret var nok litt dystert da vi våknet opp. Litt lite søvn og verkende “poter” bidro til litt amper stemning, men det hele ble glemt da vi tuslet ut i det fine været.
Planen for dagen var en tur til Louvre, for så å ta med seg noen av de vakre kvartalene rundt Notrè Dame. Avslutningsvis hadde vi bestilt oss en båttur på Seinen. Etter endel gåing også denne dagen ble båtturen på Seinen definitivt en suksess! Strålende sol og en tur fra Eiffeltårnet opp til Notrè Dame og tilbake igjen var virkelig et høydepunkt.
For en som er vant til båtlivet i Norge ble det hele ganske eksotisk. Det var yrende liv med båter på vannet og utallige elvebåter lå ankret opp langs elvebredden. Da vi steg av båten, var klokken allerede blitt 19 og det hadde begynt å mørkne. Vi hadde planer om å få tatt noen bilder med Eiffeltårnet i bakgrunn, men måtte nøye oss med et opplyst tårn i kveldsmørket. Det var ikke noe dårlig skue!
FOTO: Ingleson
Avslutningen på kvelden bød virkelig på spenning. Vi hadde nemlig bestemt oss for å ta turen opp i Montparnasse-tårnet. Dette er en skyskraper som ligger langs Avenue du Maine. Bygningen har 59 etasjer og er 210 meter høy. Bygget stod ferdig i 1973. For de av oss som har høydeskrekk var det å ta turen ganske skremmende. Etter endel om og men ble det til at vi forserte tårnets 56 etasjer. Det vi ikke var forberedt på var at vi de tre siste etasjene måtte gå i “friluft” for å komme helt opp. Med stødige skritt, og en svært forsiktig tilnærming til glassvinduene ut mot byen, seiret vi begge over høydeskrekken og fikk oppleve et fantastisk skue utover hele byen!
FOTO: Ingleson
Søndag hadde den yngre planlagt en tur til Fondation Louis Vuitton. Dette er et kunst- og kultursenter i Paris og ble åpnet i oktober 2014 av det franske motehuset Louis Vuitton. Bygget er tegnet av den kanadiske arkitekten Frank Gehry på oppdrag av stiftelsen LVMH og konsernets eier, kunstsamleren Bernhard Arnault. Stedet ligger i Boulogneskogens nordlige del, ved siden av den historiske fornøyelsesparken Jardin d’Acclimation
FOTO: Ingleson
Her var målet den nyåpnede utstillingen «Monet-Mitchell». I beskrivelsen er det sagt at denne utstillingen skal skape en kunstnerisk, sanselig og poetisk opplevelse gjennom verkene til to eksepsjonelle kunstnerne Claude Monet og Joan Mitchell. Begge kunstnerne har satt sitt preg på påfølgende generasjoner av malere, så vel som på malere fra deres egen tid.
Jeg var egentlig litt avmålt før vi dro, men da vi kom frem åpnet seg en fantastisk bygning tilknyttet et stort og utrolig vakkert parkanlegg. Selve utstillingen var magisk. Å se malerier av to så vidt forskjellige kunstnere som på hver sin måte har valgt en impresjonistisk teknikk var overveldende. I tillegg var dette en “engangsutstilling” med sjeldne verker utlånt fra private eiere. Jeg ble rett og slett satt helt ut. Utrolig gøy å se malerier av Monet som ikke er av de mest populære motivene en ser “print” av over alt. En fantastisk avslutning på vår langweekend i Paris!
