Måned: august 2021

Sommeren er tiden for båtliv, sosiale sammenkomster og skalldyrsaftener langs hele norskekysten. Følger en med på Instagram flommer det over med bilder av glade ferieturister som koser seg med skalldyr og hvitvin i solnedgangen. Det arrangeres sommershow og bryggedans og feriefolket nyter noen hektiske ferieuker borte fra arbeidsmas og skolepress. Det er noe veldig spesielt med sånne late sommerdager og lange lyse sommerkvelder som får frem folks evnen til å leve akkurat her og nå. Feriefølelsen er befriende og de fleste lar hverdagslivet seile sin egen sjø.

Båtfolket kaster normal norsk sjenanse over bord og koser seg med med likesinnede noen få lystige sommeruker. Badegjestene inntar hytter og naust mens de fastboende trekker seg litt stille tilbake og gleder seg til roen senker seg igjen sånn litt utpå høsten. Ikke for det; Hva hadde små fraflytningstruede havner og skjær vært uten feriefolkets forlystelser som bringer liv og glede noen få uker i året og klingende mynt i kassen.

Selv bor jeg på et slikt sted som våkner fra dvalen i slutten av juni og faller stille tilbake til hverdagen igjen hverdagen kaller, skoleferien er slutt og kveldene begynner å bli mørkere. Sånn har det vært i mange generasjoner og jeg synes faktisk det er ganske hyggelig. Det er litt som å få i pose å sekk. Fredfulle måneder høst, vinter og vår og livlig folkefest noen intense sommeruker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For meg er det nå engang slik at det enkleste ofte er det beste. Jeg deltar selvfølgelig på en konsert eller to i løpet av sommerukene, men sommerlykken for meg er knyttet til det jeg opplevde som barn. For meg var det nyplukkede markjordbær, krabbefiske og blåskjell kokt i strandkanten. De senere årene har det dessverre oftere og oftere vært sånn at Mattilsynet advarer mot å spise blåskjell fra Oslofjorden. De er giftige flere steder så man risikerer å blir forgifta. Markjordbær og krabber derimot er fortsatt en del av sommerlykken for meg.

Det er imidlertid ikke alltid like lett å få tak i de ferske krabbene lenger. Vi fisker ikke lenger selv og er prisgitt rause naboer eller slektninger som får mere enn de klarer å spise selv. I år har imidlertid to unge gutter reddet sommerens krabbehunger! Med en liten lokal notis om salg av nykokte krabber til en beskjeden pris har krabbehungeren min i år virkelig blitt slukket og banet vei for ekstra god sommerglede. Å kunne hente varme nykokte krabber er virkelig lykke for meg! Da kan kreps og hummer være luksus så mye det vil for meg. Å ”knekke” krabbeklør og plukke innmat ut av krabbehuset av er en nytelse og ikke minst en stjålen anledning til å nyte loff med litt ekstra godt smør og majones på. Da er jeg tilbake i den delen av barndommens rike jeg kan minnes med glede!

Vi mennesker liker best når livet smiler. Da bobler det i kroppen, alt skinner og gleden er nesten som en forelskelse! Det er godt å leve når livet smiler.

For virkelig å kunne kjenne denne gode følelsen, hører sorg, sinne, tristhet og depresjon med på veien. Lyset og mørket henger sammen. Det ene er en forutsetning for det andre. Det er lettere å leve de dagene vi har det godt og kjenner på gleden. Dagene som setter oss på prøve, koster oss uendelig med krefter og pågangsmot. De suger energi og kan tidvis virke endeløse.

Det er for mange vondt å se meningen i utfordringene vi mennesker møter. Hvor mye vi får av lys og mørke, er heller ikke likelig fordelt. Hvorfor det er slik, er vanskelig å finne svar på. Det er ikke rettferdigheten som styrer det. Det eneste vi vet, er at disse dagene finnes og at de nok vil ramme oss alle på den livsveien vi går.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi mennesker kan velge å forsone oss med dette. Forsone oss med at de lyse og de mørke dagene er endel av den livsveien vi går. Det er ikke lett! Så er det heldigvis ikke svart hvitt! Livet skinner i et spekter av regnbuens farger. Alle fargene stråler i sin prakt. De er med på å fargelegge nuet, og de minnene vi tar med oss videre.

Hva er det så som bærer på det aller mørkeste? Hva får oss til å holde motet oppe? En ting er at vi mennesker har en grunnleggende kraft og et ønske om å overleve. Det ligger dypt i oss, og er en av grunnene til at mennesket har overlevd i millioner av år. En annen ting er troen på lyset og at det skal bli bedre. Et håp og en tro vi klamrer oss til i de svarteste stunder. Så er det ulikt hvor sterk denne troen og dette håper er.

Barn som vokser opp med minimalt av lys og kjærlighet, er ofte mere sårbare for motgang. Enkelte har imidlertid en uendelig styrke, på tross av alt mørke som har vært. De kalles av mange for løvetannbarn. På en eller annen måte har lyset vært der og gitt håp og tro.

Det er ikke alltid vi selv er i stand til å skimte dette lyset. Vi trenger hverandre og vi trenger hjelpere. Vi lever i en verden der religion enkelte steder står sterkt, mens andre steder er mindre viktig. Vi lever i en verden der den alternative retningen og nye livsanskuelser stadig vokser frem. Menneskets søken etter en kraft eller en mening med livet vokser uansett hvor i verden vi befinner oss. Vi søker lyset!

Selv har jeg de siste årene funnet styrke og vekst i min egen tro. Jeg bærer imidlertid med meg en grunnleggende tro på noe sterkere og hellig utenfor meg selv. Noe som ikke kan forklares ved hjelp av vitenskap og for meg har det vært den kristne tro!

Jeg har endelig funnet fred med min egen tro og kjent at jeg virkelig er «på plass» i min forståelse av livet. På en ny og annerledes måte og fra et annet ståsted enn før. Det er en løpende prosess. Nå, akkurat nå, har jeg tenkt til å stå i erkjennelsen og gleden over å ha funnet tilbake til lyset og hvile i det.

 «Langt der fremme ser jeg et lys. Det lyset er Gud og han lyser mot meg i det fjerne. Mellom meg og dette lyset er det tidvis tett skog, åpne sletter, høye fjell og ukjent hav. Veien blir til mens jeg går og hvordan dagene blir helt konkret, vet jeg faktisk ikke selv enda. Jeg aner konturene, og kjenner varmen fra lyset jeg vet vil lede meg fremover»

……men ble i virkeligheten en syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine følelser og mine egne egoistiske behov! Finnes det da i det hele tatt plass for tilgivelse og en ny start?

Gjennom ulike opplevelser blir vi mennesker formet til å bli ganske robuste skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer. Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som mennesker og medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. De fleste av oss kan kjenne seg igjen. 

Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» og all energi i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene er det lett å trå feil. Det blir imidlertid straks mere komplisert når tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. Da fremstår både mennesket, utsagnene og reaksjonene totalt uforståelige, urimelige og svært krenkende. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg mister fotfeste! Jeg blir totalt ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til nære og kompliserte samtaler. Det vil simpelt hen krever et engasjement og en energi fra motparten på en måte det er totalt urimelig å forlange. 

Ingen kan forvent, eller kreve at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de gang på gang kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.

Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av. Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter fra een som faktisk har opplevd noe totalt urimelig?

Hvordan rette opp feil og få anledning til å ble om tilgivelse når en har “feiet” bort alt av tillit i noe som kunne spiret og grodd, og kanskje blitt til bli noe bra? Hvordan gjøre noe ugjort når døra allerede er stengt? Da her en ikke bare tapt ansikt, men rotet bort verdens mest dyrebare gave på grunn av ren og skjær egoisme……!

De fleste av oss mennesker har lange perioder i livet der alt går på skinner og hverdagen følger sin egen rytme. Man står opp og går inn i dagen med visshet om hvem man er og hva som venter en. Litt som månens syklus med sine fire faser. Månen og naturen ellers har sin egen rytme og forstyrres den, oppstår en alvorlig ubalanse som går utover hele naturens kretsløp. Alt rammes på grunn av ytre hendelser og setter systemet i fare.

Sånn tror jeg det er med oss mennesker også. Vi fødes med et sett av egenskaper som skal ruste oss for livet her på jorden og, men vi har et sett grunnleggende behov som alle trenger å få dekket for at vi skal kunne utvikle oss til trygge og empatiske medmennesker. Som individ blir vi derfor prisgitt hvor vi fødes og vokser opp og de menneskene vi omgir oss med. Dette preger hvem vi blir og hvordan vi utvikler vår identitet.

De færreste av oss får dekket disse behovene fult og helt. De fleste lever i situasjoner som gjør livet utfordrende og noen utsettes for varige skader fysisk eller psykisk. Vi som lever i den rikeste delen av verden opplever nok å få dekket svært mange av de grunnleggende behovene som sult og tørst og sikkerhet / beskyttelse fra krig og naturkatastrofer. Når det gjelder trygghet, tilhørighet og kjærlighet er det mere universalt hvordan vi mennesker utsettes for krenkelser som bidrar til å gjøre oss ekstra sårbare som individer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I boka «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» tar Anna Luise Kirkeng et oppgjør med medisinsk teori og hvordan den er konstruert på en måte der det oppstår et alvorlig misforhold mellom medisinens objektive sannheter og pasientenes subjektive erfaringer.

Kunnskapen om krenkelser mennesker utsettes for blir usynliggjort innenfor medisinens sanne kunnskap. Det som fremstår diffust og ubestemmelig i medisinsk forstand viser seg å svært håndfast i sosial forstand. Så vi mennesker bærer altså i langt større grad med oss de fysiske, psykiske og sosiale krenkelsene vi utsettes for enn det vi ofte tenker på i hverdagen, heldigvis!

Vi mennesker er nemlig utstyrt med en enorm tilpasningsevne og evne til selvutvikling. Det gir oss kraft og mulighet til å reparere eller kompensere for skader og sår ervervet underveis i livet. Det gjør det mulig å utvikle sunne og mer givende relasjoner til seg selv og andre mennesker selv i voksen alder. Det er utviklet effektive metoder og tilnærminger som faktisk bidrar til endring og bedret livskvalitet. Det forutsetter imidlertid en vilje og evne til å ta tak i det som har skapt selve ubalansen. Det krever at en er villig og har rammer til å:

• Å jobbe imot å få en grunnleggende selvomsorg og å søke hjelp samt
• Å utvikle empati og tålmodighet med seg selv i prosessen med å ta tilbake eget liv.

Gjennom evolusjonen har vi mennesker altså blitt formet til å bli ganske tøffe og sterke skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer, og godt er det! For hva slags samfunn hadde vi utviklet dersom vi ikke hadde våre begrensninger og sårbarheter? Alle har på en eller annen måte begrensninger og sårbarheter som medmennesker! Noen mer enn andre og det synes ikke utenpå. Jeg har i mitt liv gjentatte ganger kjent på, og blitt preget av dette. Når hverdagen sprengs i stykker av et «indre kaos» kreves det at energien i stor grad brukes til å funger/overleve innenfor de vanlige rammene og sosiale relasjonene som er kjente.

Det blir imidlertid straks mere komplisert når verden «der ute» og tildeles uskyldige mennesker, uten å vite det, dras inn i en spiral av kaotiske følelser og reaksjoner. De fremstår og oppleves totalt uforståelige, totalt urimelige og svært krenkende. Det er i sånne situasjoner jeg kjenner jeg at jeg totalt mister fotfeste! Da er jeg totalt er ute av stand til å formidle hva som foregår fordi relasjonen ikke inviterer til sånne nære og kompliserte samtaler fordi det simpelt hen vil krever et engasjement og en energi av motparten det er totalt urimelig å forlange. Ingen av oss kan forvent, eller kreve, at et annet menneske skal sette sitt liv på vent og bruker dyrebar tid og energi for å forstå hvorfor de kastes rundt i en urimelig virvelvind av tanker, følelser og utsagn som bare er utidig og tappende.

Så er det nok ingen overraskelse for deg om leser at min verden i disse dager kjennes akkurat sånn ut og at det et eller annet sted der ute i verden sitter et medmenneske igjen med konsekvensene av at jeg fremstod som en mild bris men i virkeligheten ble syklon uten tanke for andre enn meg selv, mine egne følelser og egoistiske behov.

Helt personlig opplever jeg disse situasjonene som skamfulle og tidels umulig å komme ut av med «æren i behold». Det som allikevel er verst, er at jeg ikke klarer å nå frem med den nestekjærligheten og omsorg jeg faktisk innehar og føler for å bidra med. For hvordan skal jeg oppklare hva som skjedde og hvorfor dette skjedde uten å kreve enda mere tid og krefter på noe som oppleves og er totalt urimelig? Hvordan rett opp når en har “feiet” bort alt som kunne spiret og grodd til noe bra?

Det er og blir en «gordisk knute» som kjennes vanskelig å løse opp i. En knute jeg tror flere enn meg har kjent på og opplevd å skulle hanskes med flere ganger gjennom et langt liv.  Jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det jeg skriver om og smile litt beklemt over egne erfaringer fra egne liv. Vi mennesker er jo tross alt ganske like!

Så har jeg selvfølgelig funnet en måte å prøve å løse denne “gordiske knuten” men det gjemmer jeg i mitt hjerte til det mennesket som denne gangen fortjener det mest!

Jeg sitter og forsøker å ta inn over meg nyhetene og situasjonen i Kabul – Afganistan. Jeg kjenner at jeg blir sjokkert, rystet og satt ut. Scenene vi ser fra Afghanistan akkurat nå, er uvirkelige. Men for menneskene der er de dessverre virkelighet.

Søndag rykket Taliban-krigere inn i den afghanske hovedstaden Kabul og inntok presidentpalasset, den fungerende innenriksministeren i Afghanistan har opplyst at de gir fra seg makten over hovedstaden og president Ashraf Ghani har forlatt landet. Det gjennomgående budskapet er at det var totalt uventet at Taliban ville ta over hele landet så raskt. Mange har riktignok advart mot USAs beslutning om å trekke seg ut så brått, men det vi ser nå, er det verst tenkelige utfallet. Nå er de tilbake med opp mot 85.000 soldater, klare til å ta makten i landet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I 20 år forsøkte vestlige styrker, deriblant Norge, å bli kvitt Taliban men den militante organisasjonen har nå tatt tilbake landet på få dager, i et tempo som har sjokkert forskere, innbyggere og vestlige ledere. Gjennom disse årene har USA alene brukt over 730 milliarder kroner på å pøse våpen, utstyr og trening over de afghanske sikkerhetsstyrkene. Lille Norge har brukt 10 milliarder kroner. USA og Nato ville bygge en stor afghansk hær etter vestlig modell. De nådde aldri målet.

Skiftende afghanske regjeringer har gjennom disse tjue årene i liten grad klart å samle landet. Korrupsjon har vært utbredt. Få afghanere har deltatt i valg. Mange av landets innbyggere har ikke ansett styresmaktene i Kabul som sine rettmessige ledere. Det forteller mye når selv statens egne styrker ikke er i stand til – eller villige til – å forsvare hovedstaden, og den lovlig valgte regjeringen. Titusener av soldater har kun eksistert på papiret. At de afghanske sikkerhetsstyrkenes størrelse har vært overvurdert, har vært kjent lenge. Landet har nemlig hatt et stort antall såkalte “skyggesoldater” i de afghanske sikkerhetsstyrkene. Det vil si soldater som aldri har eksistert, men som korrupte offiserer har fått overført lønn for. Afghanske tjenestemenn har mottatt penger fra Taliban mot at regjeringssoldatene overga seg og overlot alt av våpen til Taliban. Når Taliban tar viktige byer, akselererer det hele. Taliban har vært dyktige i sin krigføring. De har lykkes med å vinne folks vilje.

Det er grunn til å tro at de vil ta tilbake alt de mistet tidlig på 2000-tallet og innføre sitt islamske emirat.
I flere av områdene Taliban nå har tatt over, kommer meldinger om at de tvinger kvinner til å ikke dra på jobb, og at de må ha mannlig verge for å gå utendørs. Kai Eide har vært FNs spesialutsending i Afghanistan, og mener ekstreme krefter nå vil søke seg mot landet etter Taliban har tatt over. Eide mener videre at det er rimelig sikkert at både IS og al-Qaida allerede er til stede i landet og henviser til at angrepet på jenteskolen i Kabul i mai var en IS-operasjon, ikke Taliban. En utvikling kan fort tiltrekke seg flere ekstreme krefter utenfra.

Norske politikere må nå tørre å stille spørsmål om hva vi faktisk har vært med på i Afghanistan de siste 20 årene. Det er høyst rimelig å mene at det nå må være siste gang Vesten går inn i et land på den andre siden av jordkloden og prøver å lage et “vestlig demokrati”.

Barndomsminner kan være så mangt. De kan være store, de kan være små, de kan være fine eller rett og slett utrolig ulykkelige og grå. Men langt, langt inne i et bitte, bitte litte rom finnes det minner som for meg gir glimt av lykke. Uansett om de kan virke små og ubetydelige for mang er slike minner uhyre verdifulle og viktige å ta vare på!

Mitt skattkammer av slike minner åpnes hver eneste sommer når solen skinner, jeg hører bølgeskvulp og huden kjennes som en blanding av salt og solvarm svette! Sommeren var nemlig min beste tid, fylt av trygghet og glede sammen med mennesker som ga alt av sitt hjerte. Så var det sikkert ikke så perfekt som jeg minnes, men det er mine minner og de er dyrbare!

Jeg husker når skoleferien startet at bilen ble pakket og turen gikk ned til hytta. Der skulle jeg være hele sommeren sammen med verdens vakreste mennesker tante Else og min kusine Bente Gro. Når mamma sa nei og det fløy banneord gjennom luften snudde tante Else seg alltid å sa: La dem få lov, det er da vel ikke så farlig. Så løp vi av sted!

Vi løp over svaberg, vi klarert på fjellet bak hytta, vi stjal grønnsaker fra naboens grønnsakshave og kjørte motorbåt med Dag Tore. Stakkars Dag Tore, han fikk ikke fred for oss fartsgale jenter som alltid ville ut i båt! Vi hoppet fra den høyeste siden av Namløs holmen med frydefull frykt og var lykkelige når vi kunne trekke pusten ved vannoverflaten igjen! Selvfølgelig stakk vi av om kvelden, krabbet ut vinduet og kom for sent hjem, men det var jo sommer! Vi stjal moreller, spiste uendelige mengder av jordbær. Vi ble sendt til nærmeste gård for å kjøpe poteter og grønnsaker og på veien hjem koste Bente Gro seg med agurker mens jeg spiste opp tomatene! Potetene var urørt. Det var tante Else Glad for. Hun laget alltid deilig middag med kokte poteter. Jeg har i grunnen aldri vært så glad i poteter, men minnene sitter både i hjertet og på netthinnen. Tante Else som gikk ned til sjøen, vasket potetene i saltvann og kokte de i saltvann fra sjøen. Er ikke rart det smakte himmelsk med masse smør på når en hadde et hav av sorgløse sommerdager!

Sommeren var den tiden av året mitt liv kunne leves i total trygghet uten frykt for det vi aldri snakket om. Det som ikke fantes, det som var så svart at det for alltid ble av det som tidvis er for tungt å bære. Men det er ikke det jeg tenker på og koser meg med å skrive om i dag! I dag er det minnene! For jeg har lært, og erfarer gang på gang at kroppen er som en harddisk. Den lagrer heldigvis på gode minner! Hver eneste sommer husker kroppen min disse minnene. Hver eneste sommer våkner jeg til liv igjen og glimtvis kjenner jeg hvor godt det er å leve bare fordi jeg kjenner varmen fra sola, lukten av tang og tare. Jeg hører lyden av bølgeskvulp, barn som fryder seg i vannet og båter som setter fart utover fjorden. Så litt sånn utpå ettermiddagen, når varmen brenner på kroppen, luften står helt stille og de fleste har tatt seg tid til å spise sykler jeg ned på brygga hvor jeg bor. Nesten helt alene tusler jeg utover til badetrappen, men jeg bruker ikke badetrappen ut i vannet, jeg stuper! Jeg kjenner at jeg treffer vannflaten, forsvinner ned, tar ett par svømmetak og ser solstrålene bryte gjennom overflaten. Akkurat da er jeg tilbake i barndommens lykkelige sommerparadis. Da er dett bare meg, havet, solen og følelsen av å eie all verdens lykke i en evighet av sekunder. Da er det bare meg, alt er bare godt og jeg er helt rolig!

https://vestavindostavind.net