Justisministeren kaller saken mot Viggo Kristiansen en rettsskandale og varsler gransking av Baneheia-saken. Regjeringen mener det er helt nødvendig med et granskingsutvalg som skal gå gjennom alle sider av saken. Flere utrykker klart og tydelig at dette er en politi- og rettsskandale med et omfang vi aldri før har sett maken til og at vi nå må vi snu alle steiner. Det ligger an til å bli den største granskingen av rettsaktørene i nyere tid.
Justisministeren understreker at det kommende utvalget vil få et mandat som omfatter alle ledd fra etterforskningen og påtalemyndigheten og til domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen. For å sikre et utvalg med det hun kaller tilstrekkelig uavhengighet vil justisministeren se ut over Norges grenser for å innhente tilstrekkelig med «uhildede» personer.
Jeg må si jeg er meget spent på denne gjennomgangen. Baneheia-saken har, på tross av gjentatte forsøk på gjenopptakelse, systematisk blitt avvist av personer og instanser som i form av sin jobb eller embete har hatt som hovedansvar å sørge for rettsikkerheten i Norge.
Viggo Kristiansen har vært totalt avhengig av frivillige ildsjeler som har lagt ned tusenvis av timer med gratisarbeid for i det heletatt å få prøvd saken sin på nytt. Alle som har jobbet med saken har møtt stengte dører, latterliggjøring og forsøk på «trenering». Ingen, absolutt ingen av de med ansvar for å ivareta rettsikkerheten i Norge har ønsket innsyn denne saken!
Mitt spørsmål i denne saken er hvorvidt noen kommer til å se på Forvaringsinstituttet og situasjonen der den domfelte faktisk er uskyldig dømt.
Forvaring er en straffereaksjonens der varighet blant annet vurderes i forhold til om domfelte oppnår en tilfredsstillende egenutvikling og ansvarlighet i løpet av gjennomføringen. Forvaringsstraffen skal ha et annet innhold enn straff i tradisjonell forstand og innholdet skal tilpasses den enkeltes særlige forutsetninger og behov.
I praksis betyr dette at den domfelte må innrømme skyld og delta på de tiltak som straffeanstalten til enhver tide mener er nødvendig for rehabilitering. Dette skal være tiltak som er såkalt «lovbruddsrelatert» og består eksempelvis av atferdstrening, arbeidstrening eller annen programvirksomhet.
Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal innholdet i forvaringen søkes tilrettelagt slik at domfelte oppnår en gradvis tilpasning til samfunnet gjennom mer ansvarskrevende gjennomføringsformer og større frihet.
Dette forutsetter en omfattende kartlegging og observasjon for å vurdere om den domfelte har oppnådd så stor grad av endring i sin adferd og personlighet at prøveløslatelse er forsvarlig. En slik kartleggingen tar utgangspunkt i en såkalt «risikovurdering» foretatt i regi av forvaringsanstalten.
Forvaringsfanger som mener seg uskyldig dømt eller dømt på feilaktig grunnlag havner imidlertid i en meget vanskelig situasjon. Forvaringsstraffen med sitt søkelys på reduksjon av gjentagelsesfare og krav til endring fører til en grunnleggende forventning om at fangene skal «erkjenne sin kriminalitet».
Den som ikke tilstår å være skyldig i det vedkommende er dømt for blir av Forvaringsanstalten sanksjonert. Dette er sanksjoner knyttet til innvilgelse av permisjoner og prøveløslatelser og begrunnes med at fangen «mangler realitetsoppfatning», at han «ikke evner å ta inn over seg de faktiske forhold» eller at han «viser manglende endringsvilje».
De av forvaringsfangene som er uskyldig dømt eller feildømt står dermed overfor et meget vanskelig dilemma: Enten stå fast ved det man mener er riktig og derigjennom bli sanksjonert, eller konstruere en falsk erkjennelse for å oppnå «ordinær» soningsprogresjon. Fanger som er uskyldig dømt eller dømt på feilaktig grunnlag havner dermed i en fullstendig uholdbar situasjon fordi påstander om egen uskyld direkte kan påvirke soningsforholdene og løslatelsestidspunktet.
Viggo Kristiansen har siden han ble fengslet holdt fast ved at han er uskyldig dømt. Dette har han aldri blitt trodd på hverken av domstolen, fengselsmyndigheter eller gjenopptakelseskommisjonen. Viggo Kristiansen har også under soningen fastholdt at han er uskyldig dømt i forhold til drapene i Baneheia. Dette har han blitt straffet for gjennom hele sin soningsperiode på Ila.
Han har heller ikke ønsket å bidra i samtaler med ansvarlige sakkyndige i forbindelse med gjennomføring av risikovurderinger nettopp fordi han har erfart at det å benekte skyld har bidratt til å forsterke oppfattelsen av at han «mangler realitetsoppfatning, ikke evner å ta inn over seg de faktiske forhold og viser manglende vilje til endring».
Så sent som i mars 2021 ble det offentliggjort en sakkyndig rapport som konkluderte med at det var stor fare for at Viggo Kristiansen vil begå nye overgrep. Psykologspesialisten som utarbeidet rapporten, hadde ikke snakket med Viggo Kristiansen. Allikevel konkluderte rapporten med at samfunnet burde vernes mot Viggo Kristiansen. Rapporten, som ble godkjent Den rettsmedisinske kommisjon, konkluderte med at gjentakelsesfaren hadde økt.
Dette er etter min mening svært alvorlig og et grovt eksempel på et system som hverken ønsker eller er i stand til å ivareta rettsikkerheten til forvaringsdømte som er uskyldig dømt.
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.