april 2024

I mitt forrige blogginnlegg tok jeg opp et tema som ikke alltid er enkelt å snakke om: Jeg er ikke særlig sosial av natur. Dette betyr ikke at jeg sliter med å takle sosiale situasjoner, men heller at jeg ikke alltid føler behovet for konstant ytre stimulans for å trives. Dette behovet har utviklet seg over tid.

Tidligere var jeg alltid på farten; lange arbeidsdager og en livsstil som strakk seg utover den vanlige åtte-timers arbeidsdagen. Jeg var til stede for familie og venner, deltok i ulike aktiviteter, frivillig arbeid og politikk. Likevel, for å være tydelig, er jeg ikke en som isolerer meg fra samfunnet. Jeg har, som de fleste, et behov for sosial kontakt og meningsfulle aktiviteter. Etter å ha blitt presset og strukket i alle retninger, nådde jeg et punkt der jeg måtte prioritere å lade batteriene og kunne fungere optimalt.

Jeg ser en tendens i samfunnet vårt hvor mange kanskje kjenner seg igjen i det jeg har opplevd. Vi blir bombardert med bilder på sosiale medier som skildrer en kontinuerlig strøm av lykke, suksess og et hektisk sosialt liv. Det er lett å føle seg utilstrekkelig, som om man ikke lever opp til samfunnets forventninger om å være “sosialt vellykket”. Jeg tror imidlertid at det er flere som meg der ute, som kunne trenge litt mer ro i hverdagen – selv om tanken på stillhet kan virke fremmed eller til og med kjedelig.

Etter flere år med utforskning, eksperimentering og selvrefleksjon, har jeg funnet en livsrytme som passer for meg. Denne rytmen innebærer et visst nivå av stillhet. Uten denne personlige tiden, uten muligheten til å finne ro, merker jeg at jeg blir det jeg kaller “ei megge” på godt norsk – grinete, sur og generelt lite hyggelig å være rundt.

Jeg har ikke alltid klart å opprettholde denne balansen. Hverdagen krever ofte mer enn det tidsrommet på 24 timer tillater, og i min naivitet har jeg gjort feilgang flere ganger. Det har vært utfordrende å erkjenne mine egne begrensninger og å akseptere at jeg ikke alltid kan gjøre alt.

Likevel har det vært enkelt å kjenne igjen når jeg har strukket strikken for langt. Det er når jeg blir et uhyre for omverdenen og føler meg angstfull innvendig. I slike øyeblikk minner jeg meg selv på viktigheten av å sette grenser, ta vare på meg selv og søke den indre roen jeg trenger for å være den beste versjonen av meg selv. For å kunne gi omsorg til andre, må jeg først ta vare på meg selv.

1 kommentar

26.04.202429.04.2024

Er vi alle født med samme behov for sosial kontakt?

Blogg

I vårt samfunn tenker vi ofte at de som har mange venner og er populære, er de som virkelig klarer seg bra sosialt. Dette begynner vi å merke allerede når vi er små og går i barnehagen. Vi ser fort hvem som er flinke til å være med andre, og hvem som kanskje sliter litt med det. Senere, når vi er ute på skolegården, ser vi glade barn som leker sammen og har det gøy fordi de har funnet venner som de passer godt sammen med.

Det er ikke alltid like lett å legge merke til de som føler seg litt utenfor eller prøver å gjemme seg fordi de ikke føler at de passer inn. Og det er sårt å oppleve å bli ekskludert fra fellesskapet. Mange barn opplever å bli mobbet eller føle seg utenfor, og det er ikke enkelt. Selv om det er blitt snakket mye om dette, er det fortsatt mye som må gjøres.

Det er vondt å føle at man ikke er en del av gjengen. Og det blir ikke bedre når de som føler seg utenfor, tror at det er deres feil, at det er noe galt med dem. Barn tror ofte at det som skjer rundt dem, er deres skyld. Alle vokser opp i forskjellige miljøer, og det påvirker hvordan vi forholder oss til andre mennesker.

I samfunnet vårt ser det ut til at det å ha mange venner og være en del av et stort nettverk er det viktigste. Det er det som regnes som normalt. De som ikke har det, kan føle seg som om de har mislyktes. Men jeg tror at vi alle er forskjellige når det gjelder hvor mye sosial kontakt vi trenger.

Jeg lurer på om vi egentlig er født forskjellige når det gjelder behovet for sosial kontakt. Selvfølgelig påvirkes vi av erfaringene våre, men kanskje er noen av oss bare mer sosiale fra naturens side. Alle er forskjellige, og det er helt greit. Det viktigste er å ha trygge relasjoner og støtte når vi vokser opp. Men noen vil kanskje alltid være litt mer sosiale enn andre, og det er helt ok.

4 kommentarer

24.04.202424.04.2024

Våren i Bergen!

Blogg

Våren, den fortryllende årstiden som maler verden med et livlig penselstrøk av farger og dufter, er endelig her! Etter måneder i dvale under snøens kalde teppe, våkner naturen til liv i en symfoni av blomsterprakt og solfylte dager. Det er en tid som fyller meg med ærefrykt, for jeg mener at våren er den vakreste av dem alle.

Det er noe hellig over måten naturen våkner på. Trær og blomster trosser vinterens siste pust og springer ut i all sin prakt. Se bare på den ydmyke hvitveisen, som med sin skjørhet og enkle skjønnhet, bryter gjennom den visne jorden og sender et klart signal om at våren er her for å bli.

På Vestlandet opplever vi denne overdådige blomstringen på sitt mest spektakulære. Det fuktige klimaet legger til rette for vårens spirer i en eksplosjon av farger. April er en måned som får solens stråler til å danse lekent mellom regndråpene, og naturen maler et mesterverk for våre øyne, hvert år vakrere enn det forrige!

Mennesket har gjennom århundrene forsøkt å fange dette underet gjennom kunstens magi eller fotografietes presisjon. Men selv de mest dyktige kunstnere og fotografer kan aldri helt fange naturens levende palett. Det er som om naturen selv holder på en hemmelighet som bare den kan avsløre.

Denne årstiden er en påminnelse om at det finnes en kraft utenfor oss selv. I møte med vårens under kan jeg ikke annet enn å la meg fylles av undring og takknemlighet for alt det vakre som omgir oss. Vårens fantastiske blomstring blir for meg et tydelig tegn på Guds eksistens!

0 kommentarer

21.04.202421.04.2024

Å kaste inn håndkleet!

Blogg

Da jeg først kastet meg inn i verden av troslære og spiritualitet på Høgskolen for Ledelse og Teologi, var jeg fylt med en brennende optimisme og en urokkelig vilje til å utforske de dypeste røttene av min tro. Troslære skulle være min guide gjennom de eldgamle stier, mens spiritualitet skulle være min åpning til det karismatiske og pentekostale.

Min motivasjon var som et flammehav, og jeg kastet meg ut i studiene med all min energi og entusiasme. Men selv den mest ildfulle optimismen kan ikke motstå virkelighetens tyngde.

Jeg har aldri manglet vilje eller motivasjon, men min evne til å vurdere min egen fysiske kapasitet har alltid vært min akilleshæl. Jeg har lært den harde veien at å tilpasse hverdagen til mine helsemessige utfordringer er nøkkelen til å holde balansen. For når kroppen får den omsorgen den trenger, kan den utføre mirakler.

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Men jeg var naiv nok til å tro at en god fysisk tilstand var et tegn på at jeg kunne fylle hverdagen med enda flere utfordringer, både fysisk og mentalt. Jeg tok utfordringene på strak arm, uvitende om de skjulte farene som lå og lurte.

Min løsningsfokuserte natur har alltid vært min største styrke. Jeg har alltid tatt utfordringer i mot med åpne armer og et smil på leppene. Men denne gangen måtte jeg innrømme at min naivitet hadde fått overtaket.

Det var da realiteten traff meg som et tonn murstein. Min tilstand var ikke bare en liten hindring, men en reell begrensning. Jeg hadde kastet meg ut i en verden av studier og pendling uten å ta hensyn til den ømfintlige balansen mellom helse og aktivitet.

Det var på tide å innse at pendling og deltidsstudier krevde mer enn jeg kunne gi. Jeg måtte kaste inn håndkleet og akseptere at min helse var den viktigste prioriteringen. Å opprettholde balansen mellom min faktiske funksjonsevne og mine daglige gjøremål ble mitt nye mål.

Så selv om veien har vært fylt med fall og utfordringer, har jeg lært den viktige leksjonen om å kjenne mine egne grenser. Gjennom troslære og spiritualitet har jeg funnet styrke i å akseptere virkelighetens realiteter og å søke balansen mellom kropp, sinn og ånd.

6 kommentarer

18.04.2024

Gi oss i dag vårt daglige brød!

Blogg

I dag vil jeg ta deg med på en liten reise bort fra hverdagens kjas og mas, i håp om at du kan legge fra deg stresset en stund. Midt i alt dette kaoset, mellom e-poster, telefoner og endeløse gjøremål, inviterer jeg deg til å ta et øyeblikk i stillhet og ettertanke rundt en bønn som har stått seg gjennom tidene og som kan minne oss om hva som virkelig betyr noe: Fader vår-bønnen.

Fader vår, du som er i himmelen!

La ditt navn være hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Forlat oss vår skyld, som vi også forlater våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde.

For riket er ditt, og makten og æren i evighet.

Amen

I kjernen av denne bønnen ligger et kraftig mantra: “Gi oss i dag vårt daglige brød.” Det kan virke som en enkel bønn om mat ved første øyekast, men det rommer så mye mer. Det er en erkjennelse av vår dype avhengighet av noe større enn oss selv – en erkjennelse av at vi er avhengige av Gud for både vår fysiske og åndelige næring.

For meg symboliserer “daglig brød” den skjønne balansen mellom det fysiske og det åndelige. Det minner oss om at livet handler om mer enn bare overlevelse – det handler om å leve fullt ut, med åpent hjerte og beriket sjel. Når vi omfavner både våre materielle og åndelige behov, opplever vi en dypere følelse av helhet og forståelse i livet.

I hverdagens travlehet blir vi ofte fanget i arbeidsrutinen – vi står overfor konstante krav om å tjene til livets opphold, bygge karriere og realisere våre drømmer. Men selv om arbeidet er viktig, føler vi av og til at det ikke er nok. Det er som om vi søker etter noe mer, noe som kan fylle de tomme hullene i våre hjerter og sjeler.

Her kommer et annet vers fra Bibelen til unnsetning: “Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.” Dette verset minner oss om at vi trenger mer enn bare materielle goder for å føle oss som hele mennesker. Vi trenger åndelig næring for å føle oss som mer enn brikker i spillet om stadig økt velstand, karriere og berømmelse.

La oss ikke glemme å be om vårt daglige brød, både i form av materielle goder og åndelig innsikt. La oss være takknemlige for hver eneste velsignelse som kommer vår vei, og la oss huske at i det travle livet, er det alltid rom for stillhet og refleksjon i forbindelse med vår tro på Gud og det som er større enn oss selv.

0 kommentarer

Måned: april 2024

Uten tid alene blir jeg «ei megge»

Er vi alle født med samme behov for sosial kontakt?

Våren i Bergen!

Å kaste inn håndkleet!

Gi oss i dag vårt daglige brød!