Å kalle seg kristen og stå frem som en troende og aktiv i en menighet koster faktisk endel pågangsmot og selvtillit. Selv om jeg har blogget i flere år, har jeg stort sett skrevet om dagligdagse ting som opptar meg, det vil si reiser, aktiviteter og de ulike hobbyer jeg er engasjert i. Unntaksvis har jeg skrevet litt om tro fordi min tro har vært svært personlig og fordi jeg er preget av å leve i en tid der samfunnet blir mer og mer sekularisert.
Jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem og ble først troende ett år etter konfirmasjonen. Jeg var aktiv i Tens-sing bevegelse men var ikke lett å omvende. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tviholdt på at jeg aldri skulle bli kristen. Gud ga meg imidlertid en nøkkel til min egen tro etter en fantastisk prekenserie holdt av Johan Vilhelm Eltvik på Ten-sing tur igjennom Europa. På slutten av turen våget jeg altså å kalle meg en kristen innenfor de trygge rammene Ten-sing koret ga.
Jeg tok med meg troen videre og var med på å drive ungdomsarbeid og konfirmantarbeid og jeg satt noen år i menighetsrådet. Jeg var svært aktiv i kampen for å få ansatt kvinnelige prester og for homofiles plass i kirken. Etterhvert gled jeg i mer og mer bort fra dette arbeidet og lot troen få plass innerst i et skap. Travle dager med jobb og hverdagsutfordringer tok størst plass og jeg savnet ikke noe særlig heller.
Etter endel år begynte jeg imidlertid i ny jobb som sivilt ansatt i Frelsesarmeen og jeg kjente det var godt å være i en organisasjon med et klart livsyn og en aktiv forkynnelse. Gjenkjennelsen av hvor godt det var å være i et trosfellesskap ga mye glede, men jeg lot det være litt distansert uten å gå regelmessig på gudstjenester. Jeg koste meg med den kontrollerte nærheten til Gud, men holdt det på en armlengdes avstand. Når jeg ser tilbake har jeg alltid hatt en viss distanse til det å praktisere troen i form av bønn, bibellesning og gudstjenestefelleskap.
Det underlige er at jeg aldri har tvilt på at det finnes en Gud. Jeg har alltid trodd at Gud eksisterer helt uten å stille eksistensielle spørsmål rundt det. Min utfordring har ikke vært tvil men om jeg overhode har villet ha noe med Gud å gjøre. Mer tydelig formulert; jeg har i perioder av livet hatt enorm stor motstand mot å følge Gud i tanker, ord og gjerninger. Samtidig har jeg aldri lukket døren helt. Den har alltid stått på gløtt og Guds lys har tidvis nådd meg som varme stråler og hverdagslige småglimt av Guds eksistens.
Etterhvert som årene har gått har jeg imidlertid kjent på behovet for å finne en menighet å tilhøre så i 2018 begynte jeg, ganske tilfeldig, å gå på møter i Den Frie Evangeliske Forsamling. Dette var en liten forsamling med en form jeg kjente lite til fra før, men akkurat der fikk jeg oppleve en ånds nærværelse jeg ikke viste at jeg savnet. Jeg hadde selvfølgelig en klar forståelse av en treenig Gud, men hadde i svært liten grad erfaring med en åndelige dimensjonen. Jeg synes nok denne opplevelsen var vanskelig å forklare fult ut, men det oppleves som om troen har gått fra å være et endimensjonalt bilde til å blir en tredimensjonal virkelighet. Sakte men sikkert har denne opplevelsen blitt en spennende reise i nytt landskap. Som jeg skrev i innlegget “Åndelig føde” er Pinsemenigheten Salt blitt min menighet etter jeg flyttet til Bergen. Det er en kirke jeg har funnet meg vel til rette i og den utfordrer meg litt mer enn “akkurat passe” når det gjelder min trosreise.
