Vi kan i dag lese at Spesialenheten for politisaker har etterforsket Agder politidistrikt og den tidligere kriminalsjefen for tjenestefeil i Baneheia-saken siden juni. Saken er henlagt! Spesialenheten peker imidlertid på forhold og rutiner som må følges opp administrativt.
«Det er etter Spesialenhetens syn ikke grunnlag for påstand om at Arne Pedersen bevisst eller ved grov uaktsomhet unnlot å bringe opplysningene om 2009-saken videre, eller for at det ble gitt uriktige opplysninger fra politiets side. For hans del ble forholdet henlagt som intet straffbart forhold anses bevist”
For meg strider dette imot det jeg oppfatter som «den allmenne rettsfølelse».
Den allmenne rettsfølelse er et begrep, en referanse, et forsøk på en dyp forankring av oppfatninger om straff i den norske folkesjelen. Allmennheten er ofte en betegnelse som benyttes som en motsetning til en elite eller en ledelse, men kan også være et synonym for hva et flertall mener. Allmennheten er altså ikke først og fremst jurister, politikere eller journalister, men befolkningen som sådan.
Dette reiser et fundamentalt problem når det er jurister og politikere som skal forvalte den allmenne rettsfølelsen. Det er svært få som har et bevisst forhold til at man selv har en “særoppfatning” som holdes høyt, men som man innser at folk flest er grunnleggende uenige i.
Vi finner imidlertid ikke begrepet den «allmenne rettsfølelse» i reglene om hva som skal være straffbart. Stortinget forutsetter imidlertid at påtalemyndighetene, domstolene og eller annen offentlig myndighet «konsulterer folkeviljen» når de skal treffe sine egne inngripende avgjørelser. Når disse instansene foretar sine vurderinger, skal det altså legges særlig vekt på det er egnet til å støte allmennheten rettsfølelse.
For at allmennheten til enhver tid skal kunne etterprøve saksbehandling og avgjørelser fattet av påtalemyndighetene, domstolene og eller annen offentlig myndighet, er det utarbeidet en rekke rutiner for arkiv og dokumentasjonsforvaltning. Dette for at dokumenter som er skapt i, eller mottatt av en virksomhet, og som tas vare på for kortere eller lengre tid. Som offentlig tjenestemann/kvinne plikter en til enhver tid å sette seg inn i og overholde de retningslinjer og systemer virksomheten til enhver tide benytter.
Den 26. august kunne vi lese i på NRK sine nettsider at Arkivverket i vår og i sommer har gjennomført et omfattende tilsyn med arkiv- og dokumenthåndteringen hos Politidirektoratet. Tilsynet har avdekket flere alvorlige forhold som ikke er i tråd med gjeldene lover og regler hos både Politidirektoratet og i politidistriktene.
Et av de alvorligste avvikene knyttes til store mengder dokumenter som ikke er registrert riktig i politiets systemer.
Avviket som er etterforsket hos Agder politidistrikt er i likhet med de avvikene man leser om i NRK sin artikkel knyttet til slike enkeltvedtak fattet av politi og påtalemyndighet.
Arkivverket har til enhver tid oppdatert regler og rutiner for arkiv og dokumentasjonsforvaltning i form av Lov om Arkiv og Arkivforskriften. Arkivforskriften gir overordnede bestemmelser om arkiv i offentlige organer. Virkeområdet for arkivforskriften er det samme som for arkivlovens bestemmelser om offentlige arkiv, dvs. alle offentlige organer unntatt Stortinget og dets organer.
Plikten til å ha arkiv er hjemlet i § 1 i arkivforskriften, som omhandler arkivansvaret i offentlige virksomheter. Forskriften slår fast at: Det overordnede ansvaret for arkivarbeidet i virksomheten ligger til den øverste ledelsen i virksomheten.
I henleggelsen fra Spesialenheten kan vi lese følgende:
Det er derfor svært uheldig at Agder politidistrikt hadde praksis med å arkivere saker med skjermet status. Men slik var praksis den gang, etablert etter vurdering om at færrest mulig skulle ha tilgang til personsensitive opplysninger. Da politidistriktet forberedte sin vurdering av begjæringen om gjenåpning i 2019, var det en ny straffesaksinstruks for politidistriktet som sa at arkiverte saker som klar hovedregel ikke skal være skjermet. Det må bemerkes at det strengt tatt også hadde formodningen mot seg at Andersen i fengslingsperioden og ved den senere soning skulle pådra seg nye saker. Normalt sett ville politiet i Agder naturlig visst om det uavhengig av sjekk i STRASAK. I 2019 var 2009-saken fortsatt skjermet. Det kan ikke utelukkes at saken lettere hadde blitt oppdaget gjennom saksbehandlingen dersom den ikke var skjermet i BL, hvilket understreker det uheldige ved slik skjermingspraksis. Ovenfor er det redegjort for at det i saken har fremkommet avvik innen Agder politidistrikt. Det vises her særlig til de uhensiktsmessige skjermingsrutiner for arkiverte saker som vedvarte ved den siste begjæringen om gjenåpning som var til behandling fra 2017 til 2021.
Ansvaret for arkivarbeidet lå uomtvistelig hos Kriminalsjef Arne Pedersen enten vedtaket ble «feilregistrert med eller uten forsett». Når slik dokumentasjon ikke oppbevares og lagres i tråd med gjeldene lover og regler risikere vi at allmennheten mister fullstendig tillit til de organ som utøver makt på vegne av oss alle.
I en så alvorlig sak som den feilaktige dommen mot Viggo Kristiansen er det etter min mening tvingene nødvendig at alle instanser, også deres ledere, stilles til ansvar for de feil som faktisk er begått. Her mener jeg Spesialenheten bommer grovt. Så registrerer jeg med glede at saken er anket!
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
