Den “etterlengtede” sommervarmen har gjort sin entre her på Østlandet. Å misforstå meg rett …. jeg ønsker meg ikke regn eller dårlig vær, jeg er bare litt vel sær når det gjelder min personlige «trivselstemperatur».
Jeg er vokst opp på Kongsberg, en by med både varme og kulderekorder. Altså et hjemsted med temperaturmessige ytterligheter. Å selv om jeg aldri helt har likt vintersesongen var det definitivt enklere å kle på seg for å holde varmen enn det er å kle av seg for å ikke bli for varm. Man kommer liksom til fenomenet naken, da er det definitivt ikke mere å ta av seg for å regulere varmen. Ikke likte jeg å bade i ferskvann heller. Jeg hadde nemlig det privilegiet da jeg vokste opp å tilbringe sommeren ved sjøen på en hytte som lå helt nede i vannkanten. Det ga mulighet for svalende vind og avkjølende bad. Det ga altså et hav av tilpasningsmuligheter om det regnet eller var hete sommerdager. Helt frem til jeg var godt voksen reflekterte jeg derfor ikke så mye over utfordringen med “uutholdelig hete” på varme sommerdager. Det har definitivt endret seg!
Etter noen ferieturer til Middelhavet med hetebølge har jeg definitivt registrert at jeg ikke er spesielt “varmesterk”. Kommer temperaturen over 22 grader er jeg av de som søker til skyggefulle plasser. Jeg makter simpelthen ikke å bli varm, klam og tungpustet. Så når solhungrige nordmenn flokker seg i parker og på badestrender leter jeg febrilsk etter en plass i skyggen. Kryper temperaturen opp mot 28 grader finnes det kun to alternativer; det er å bade eller forbli inne med full gjennomtrekk.
FOTO: Ingleson
Jeg er imidlertid oppdratt til å ikke sitter inne når det er fint vær. Det er en “forkastelig handling”. På hytta ble vi som barn kjeppjaget ut av en streng mormor. Hun som så det som en «dyd av nødvendighet» å komme seg ut i all slags vær. Det finnes nemlig ikke dårlig vær, bare dårlige klær!
Igjen, hva når alle klærne er borte og det ikke lenger er noe mer å kle av seg? En av mulighetene er som sagt å bade, men å bade kan man faktisk ikke gjøre over alt. I allefall ikke jeg. Man kan selvfølgelig oppsøke noen av de overfylte strendene som ligger rundt omkring, men med min fobi mot mange mennesker og røykstumper/snusposer er det totalt uaktuelt. Å ja, jeg vet det er litt snerpete, men sånn er jeg altså.
Så her sitter jeg, inne med vifter, en svalende gjennomtrekk og nyter livet vel vitende at dette kun er en kortvarig lykke. De neste dagene er det meldt over 30 varmegrader her i Osloområdet og jeg har endel avtaler som fordrer at en både oppholder og beveger seg ute. Det er selvsagt koselig med avtaler og sosial kontakt, men kroppen min tåler ikke denne varmen så veldig godt. Jeg holder meg inne de varmeste tidene på dagen og nyter sommerkvelden om mulig ved havet!
En kan si mye om Bergen og alt drittværet, men ingenting er vakrere enn Bergen i strålende sol! Nå er det sikkert litt fordi sola til tider er en sjelden gjest men Bergen stråler virkelig når sola er på besøk. Nå skal det sies at det helt siden vi flyttet hit har vært ekstremt mye dårlig vær med lagt mere regn enn vanlig. Det får oss imidlertid til å sette ekstra pris på de fine dagene. Så når solen dukker opp er det bare å slippe det man har i hendene og nyte det fine været så lenge det varer.
De siste par ukene har jeg nok misunt østlendingene de varme vårdagene. Med en middeltemperatur på 10 til 12 grader, som vi har hatt i Bergen, blir sommerkjoler og shorts fortsatt liggende i skapet. Lørdag var det imidlertid duket for sommertemperatur og det yret av folk over alt så “Regnbue dagene” ble en real folkefest. Langt uti de sene nattetimen hørtes feiring og glade stemmer fra gater og balkonger. Det er virkelig sommerstemning! Å holder meteorologene ord blir det værende sånn en hel uke. Virkelig en uke å se frem til, men vi har vendt nesen østover for å besøke familie og feire bryllup.
FOTO: Ingleson
Det å reise østover pleier alltid å være en bonus når det gjelder vær, men denne uke i Oslo er det meldt over 30 grader noe som er litt “over the top” for en “barmfager dame ” matrone med engelske gener og “griserosa” hudtone. Det blir simpelthen for varmt så tanken på en sval sommerdag i Bergen var tung å legge bak seg. Vel utrustet med solkrem, lett sommertøy og luftige sandaler er jeg imidlertid rustet for en uke med “sydenvarme” på jakt etter svalende skygge og litt bris.
FOTO: Ingleson
Så er det alltid koselig å besøke familie og venner i Østlandsområdet. En ting vi imidlertid har undret oss over etter flyttingen til Vestlandets hovedstad er at veien fra øst til vest synes så mye lengre enn fra vest til øst. Det er vist noe som er allmenn kjent blant den jevne bergenser. Det som for oss i vest synes som er “svipptur” over til østlandet kan virke som en lang og omfattende “ekspedisjon” å legge ut på for de som skulle tenke på å bevege seg fra øst til vest. Kun noen korte dager i mai strømmer østlendinger til Bergen for å delta i de årlige Festspillene. Å ikke overraskende er Festspillene lagt til de siste dagene i mai som er den måneden i året med færrest regndager! Det er den eneste tiden på året folk østlendingene valfarter vestover.
Den 25. juni i fjor ble vi brutal påminnet om at et slikt homohat stadig blomstrer i våre egne «bakgater». Skuddene som ble avfyrt utenfor London Pub i Oslo drept to og skadet 21 personer. I dag ble rapporten fra utvalget lagt frem. I underkant av 300 sider som beskriver PST og politiets håndtering av terroren, samt tiden før og etter. Den konkluderer med at angrepet i Oslo sentrum kunne vært avverget! Nå er det på tide å vise solidaritet og jobbe mot økende hatretorikk i samfunnet.
Pride-markeringen som vi kjenner den i Norge i dag består av feiringer, fredelige demonstrasjoner og arrangementer for å hylle friheten knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Markeringene foregår over hele landet i løpet av juni måned.
LGBT-Pride er beskyttet av Artikkel 10 og 11 i EMK, noe som gir staten en plikt til å legge til rette for at borgerne kan utøve sin rett til ytringsfrihet og delta i fredelige forsamlinger. EMK er inkorporert i menneskerettsloven slik at norske lover skal ivareta og samsvare med disse rettighetene. Ytrings- og forsamlingsfrihet skaper dermed en rett til å avholde Pride-markeringer i landet.
Redd Barna mener LHBTI-rettigheter også er barns rettigheter. For Redd Barna er saken enkel: Barnekonvensjonen sier at alle barn er like mye verdt, har rett til å være seg selv og skal beskyttes fra enhver form for diskriminering. Redd Barna er blant de første barnerettighetsorganisasjonene i verden som jobber aktivt for at barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet skal få oppfylt sine rettigheter på lik linje med andre barn.
Det er ingen hemmelighet at endel organisasjoner, grupper og enkeltpersoner er sterkt motstander av Pride feiringen og friheten knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Det er forså vidt greit. Det er ingen som forvente at alle skal støtte opp om feiringen eller være enig i det Pride står for og representerer.
FOTO: Canva
Motstanderne mener blant annet at Regnbuebevegelsen har en politisk agenda bygget på en ideologisk overbevisning som inneholder flere ideer som for enkelte er problematisk både verdimessig og vitenskapelig sett. Pride selv påpeker at deres agenda er å kjempe for at mennesker skal få lov til å være den de er og elske den de vil.
Vi lever i et demokrati der individenes grunnleggende rettigheter ivaretas gjennom frie valg og flertallsstyre, noe som igjen om åpner for retten til å være uenig med flertallet. Dette er et svært viktig prinsipp for at demokratiet til enhver tid skal ha sin legitimitet. Den dagen flertallet fratar mindretallet retten til å være uenig med majoriteten, lever vi ikke lenger i demokrati, men i et diktatur. Uenighet og debatt må vi derfor tåle i vårt samfunn!
Det vi imidlertid ikke bør tåle er at uenighet og motstand får utvikle seg fra å være en utbredt skepsis til å bli en hatideologi satt i system. Mye tyder nemlig på at motstanden mot Pride har funnet veien fra en slik ytterkant inn i de etablerte samfunnsstrukturene.
Det jeg mener gjør denne debatten spesielt utfordrende og ekstremt sårbar er det faktum at målgruppen diskusjonen omhandler helt frem til 1972 var kriminalisert i tillegg til at en slik «avvikende legning» ble ansett som en psykiatrisk diagnose helt frem til 1982. Kjærligheten heterofile tar forgitt har vært for straffbar, syklig og unormal for denne gruppen som stadig har må tåle at seksuell legning og kjønnsidentitet ikke bare debatteres, men problematiseres og tidvis sjikaneres. Det bidrar til å skape en skjevhet og skjørhet i debatten og burde, etter min mening, bidra til at alle som deltar i debatten eller er uenig omhandler temaet med respekt. I dag er retten til å ha den seksuelle orienteringen man har beskyttet gjennom lovverket, men dette er en beskyttelse som stadig oftere settes på prøve.
Noe av det vi faktisk bør ta inn over oss i etterkant av hendelsen den 25. juni 2022 er de politiske strømningene ute i verden knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Kampen for en slik frihet i Europa går ikke fremover, den går bakover. Over hele kontinentet slår organisasjoner alarm.
I Frankrike angripes homofile i snitt tre ganger per dag.
I Storbritannia har vold mot homofile økt kraftig de to siste årene.
Høyreekstreme og høyrepopulistiske krefter har i mange land pekt ut de homofile som hovedfiende.
I flere og flere land oppfattes homokampen som en trussel mot tradisjonelle verdier.
Den harde virkeligheten er at homofili er straffbart i 75 FN-land og i tre territorier. Mange tror at dette bare gjelder muslimske land, men det er slett ikke tilfelle. I alt 33 land med kristen majoritet, kan straffe homofile. Det kan være dødsstraff for homofile i 12 land, basert på sharia-lover: Afghanistan, Brunei Darussalam, Irak, Iran, Jemen, Mauritania, Nigeria, Pakistan, Saudi Arabia, Somalia, Sudan og Qatar. Det har med sikkerhet vært henrettelser for homofili i Iran og Saudi Arabia. I tillegg har gruppen som kaller seg selv «Den islamske stat» (IS) henrettet minst 30 antatte homofile i Irak og Syria. (Kilde; Amnesty)
Senest i dag har jeg lest om hendelser som ryster meg kraftig.
Ytringsfrihet er definitivt en grunnleggende menneskerettighet som i aller høyeste grad bør skal ivareta et fargerikt meningsmangfold, men det forutsetter etter min mening at den benyttes med ydmykhet og respekt. Det er ikke “ytringsfrihet” å brenne andres flagg, det er grovt skadeverk, straffbar hatkriminalitet!
