Å kaste inn håndkleet!

Da jeg først kastet meg inn i verden av troslære og spiritualitet på Høgskolen for Ledelse og Teologi, var jeg fylt med en brennende optimisme og en urokkelig vilje til å utforske de dypeste røttene av min tro. Troslære skulle være min guide gjennom de eldgamle stier, mens spiritualitet skulle være min åpning til det karismatiske og pentekostale.

Min motivasjon var som et flammehav, og jeg kastet meg ut i studiene med all min energi og entusiasme. Men selv den mest ildfulle optimismen kan ikke motstå virkelighetens tyngde.

Jeg har aldri manglet vilje eller motivasjon, men min evne til å vurdere min egen fysiske kapasitet har alltid vært min akilleshæl. Jeg har lært den harde veien at å tilpasse hverdagen til mine helsemessige utfordringer er nøkkelen til å holde balansen. For når kroppen får den omsorgen den trenger, kan den utføre mirakler.

Men jeg var naiv nok til å tro at en god fysisk tilstand var et tegn på at jeg kunne fylle hverdagen med enda flere utfordringer, både fysisk og mentalt. Jeg tok utfordringene på strak arm, uvitende om de skjulte farene som lå og lurte.

Min løsningsfokuserte natur har alltid vært min største styrke. Jeg har alltid tatt utfordringer i mot med åpne armer og et smil på leppene. Men denne gangen måtte jeg innrømme at min naivitet hadde fått overtaket.

Det var da realiteten traff meg som et tonn murstein. Min tilstand var ikke bare en liten hindring, men en reell begrensning. Jeg hadde kastet meg ut i en verden av studier og pendling uten å ta hensyn til den ømfintlige balansen mellom helse og aktivitet.

Det var på tide å innse at pendling og deltidsstudier krevde mer enn jeg kunne gi. Jeg måtte kaste inn håndkleet og akseptere at min helse var den viktigste prioriteringen. Å opprettholde balansen mellom min faktiske funksjonsevne og mine daglige gjøremål ble mitt nye mål.

Så selv om veien har vært fylt med fall og utfordringer, har jeg lært den viktige leksjonen om å kjenne mine egne grenser. Gjennom troslære og spiritualitet har jeg funnet styrke i å akseptere virkelighetens realiteter og å søke balansen mellom kropp, sinn og ånd.