Få land i verden kan skryte av like mange boligeiere som Norge. I løpet av livet vil godt over 90 % av nordmenn eie sin egen bolig, og til enhver tid eier nesten åtte av ti nordmenn sitt eget hjem. I andre velstående europeiske land ser situasjonen derimot annerledes ut. I Sverige eier for eksempel kun 69 % sin egen bolig, i Danmark er tallet 63 %, og i Tyskland er det ikke mer en 52 % eier sin egen bolig.
For to år siden tok vi et valg som kan virke dramatisk for mange: Vi forlot Østlandet, hvor vi hadde bodd hele livet, og flyttet vestover. Det var et stort valg fylt med usikkerhet om det var det rette og om vi ville trives på det nye stedet.
Å kjøpe sitt eget hjem er en stor investering og et valg som påvirker trivsel og tilhørighet, spesielt når man nærmer seg pensjonsalderen og ønsker å planlegge for fremtiden. Det å flytte til et helt nytt sted innebærer en usikkerhet knyttet til hvor man ønsker å slå røtter og hvor man antar at man vil trives. Man må bli kjent med et nytt sted og etter hvert danne seg en mening om hvor man tror man vil bosette seg på sikt.
Vi valgte derfor å utsette huskjøp og heller leie bolig, selv om det kan virke radikalt i et samfunn der de fleste eier sin egen bolig. To faktorer var avgjørende for denne beslutningen: kostnadene ved å leie og risikoen for korte leiekontrakter og en ustabil bosituasjon. Kostnadsmessig er det å leie vært uproblematisk. Vi har en relativt god inntekt og var godt voksne da vi etablerte oss i vår egen bolig. Boutgiftene er ikke vesentlig større enn vi var vant til. Selv om vi ikke betaler ned på egen gjeld, er dette noe vi kan leve med for en kort periode.
En ustabil bosituasjon har imidlertid blitt en realitet. Den første leiligheten vi flyttet inn i viste seg å være preget av såpass mye fukt at vi var nødt til å flytte. Til tross for en ny langtidskontrakt, står vi igjen på flyttefot fordi huseieren har besluttet å selge.Man skulle tro at dette ville skape utrygghet og frustrasjon over stadige endringer, men vi har funnet en god tilnærming til situasjonen.
Vi har valgt å ha få personlige ting rundt oss. Siden vi leier møblerte hjem, er det meste av våre ting pakket ned mens vi venter på å flytte inn i vårt fremtidige hjem. Overraskende nok trenger man ikke mange ting for å føle seg hjemme. Jeg har med meg noen bilder, favorittbøkene mine, mitt eget servise og ting jeg liker å holde på med. Selv om de tre hjemmene vi har bodd i er møblert forskjellig, har jeg klart å gi dem et personlig preg og føle at jeg hører til.
Å velge riktig har blitt vårt hovedfokus i denne prosessen, både med tanke på hvor vi skal bo, men også fordi jeg ønsker å bo i nærheten av mitt eneste barn. Hun er min nærmeste familie, og jeg ønsker å investere tid og ressurser i å bygge et liv der hjertet mitt ligger.
Selv om veien hit har vært uforutsigbar, har jeg lært at å være åpen for nye opplevelser og tilpasse seg nye situasjoner gir perspektiv og en beundring for det. I mellomtiden bruker vi tiden til å bli kjent med stedet vi skal bo, for å ta et godt og veloverveid valg når vi til slutt flytter inn i det vi håper blir en varig bolig inn i alderdommen.
