I mitt forrige blogginnlegg tok jeg opp et tema som ikke alltid er enkelt å snakke om: Jeg er ikke særlig sosial av natur. Dette betyr ikke at jeg sliter med å takle sosiale situasjoner, men heller at jeg ikke alltid føler behovet for konstant ytre stimulans for å trives. Dette behovet har utviklet seg over tid.
Tidligere var jeg alltid på farten; lange arbeidsdager og en livsstil som strakk seg utover den vanlige åtte-timers arbeidsdagen. Jeg var til stede for familie og venner, deltok i ulike aktiviteter, frivillig arbeid og politikk. Likevel, for å være tydelig, er jeg ikke en som isolerer meg fra samfunnet. Jeg har, som de fleste, et behov for sosial kontakt og meningsfulle aktiviteter. Etter å ha blitt presset og strukket i alle retninger, nådde jeg et punkt der jeg måtte prioritere å lade batteriene og kunne fungere optimalt.
Jeg ser en tendens i samfunnet vårt hvor mange kanskje kjenner seg igjen i det jeg har opplevd. Vi blir bombardert med bilder på sosiale medier som skildrer en kontinuerlig strøm av lykke, suksess og et hektisk sosialt liv. Det er lett å føle seg utilstrekkelig, som om man ikke lever opp til samfunnets forventninger om å være “sosialt vellykket”. Jeg tror imidlertid at det er flere som meg der ute, som kunne trenge litt mer ro i hverdagen – selv om tanken på stillhet kan virke fremmed eller til og med kjedelig.
Etter flere år med utforskning, eksperimentering og selvrefleksjon, har jeg funnet en livsrytme som passer for meg. Denne rytmen innebærer et visst nivå av stillhet. Uten denne personlige tiden, uten muligheten til å finne ro, merker jeg at jeg blir det jeg kaller “ei megge” på godt norsk – grinete, sur og generelt lite hyggelig å være rundt.
Jeg har ikke alltid klart å opprettholde denne balansen. Hverdagen krever ofte mer enn det tidsrommet på 24 timer tillater, og i min naivitet har jeg gjort feilgang flere ganger. Det har vært utfordrende å erkjenne mine egne begrensninger og å akseptere at jeg ikke alltid kan gjøre alt.
Likevel har det vært enkelt å kjenne igjen når jeg har strukket strikken for langt. Det er når jeg blir et uhyre for omverdenen og føler meg angstfull innvendig. I slike øyeblikk minner jeg meg selv på viktigheten av å sette grenser, ta vare på meg selv og søke den indre roen jeg trenger for å være den beste versjonen av meg selv. For å kunne gi omsorg til andre, må jeg først ta vare på meg selv.
🌺☺️🌼
💕