Påskemorgen slukker sorgen!

Påsken er ofte omtalt som «den stille uken» og langfredag er ofte beskrevet som en nitrist dag i påsken. Som troende er imidlertid påskehøytiden den flotteste høytiden i året for meg. Påsken handler, for oss kristne, om åtte dramatiske dager i Jerusalem for snart 2000 år siden. Samtidig handler det om våre liv på den måten at det handler om menneskelivets høyder og dybder, sorger og gleder. Påsken er den eldste av kirkens fester, og feiringen av påskemorgen – eller rettere sagt påskenattens drama – er utgangspunktet for all kristen gudstjenestefeiring.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I nyere tid er skikken med å samles til påskenattsmesse i nattens mulm og mørke tatt opp igjen også i mange norske kirker. Påskens fortelling, som er selve den kristne grunnfortellingen, har preget og formet ettertiden mer enn noen andre, og gitt inspirasjon til kunsten, litteraturen og musikken.

Begivenhetene beveger seg om to hovedakser, som er gjenkjennelige og like aktuelle i moderne menneskers liv. Den ene er liv og død. Den andre er skyld og soning. Dette er grunntema i ethvert menneskes liv, og det er nok derfor påsken aldri slutter å gripe oss. Det gjelder ikke bare dem som definerer seg som troende, men en langt videre krets.

Påskens historie om oppstandelsen er en høylytt protest mot alt som bryter mennesker ned. Døden og livet er de sterkeste motkrefter som kjemper mot hverandre hele tiden. Når historien i biblene forteller oss om Jesu død og oppstandelse, er det et viktig og nødvendig grunnlag for menneskelig forsoning. For når døden er «beseiret» og livet er vunnet er det ingenting som kan stoppe mulighetene for forsoning. Heller ikke den forsoning som må til mellom mennesker som av ulike grunner er splittet.

Denne forsoningen kommer imidlertid ikke av seg selv, den må vi slite oss igjennom. Vi må gå i oss selv, innrømme feil, legge bitterheten til side, vise sårbarhet og vilje til å gå videre i livet. Ikke uten sår, ikke uten arr, ikke uten det å være preget på sjelen og i sinnet og i hjertet. Det å kunne gå oppreist med nytt håp forutsetter en slik forsoning.

For meg er gudstjenesten den 1. påskedag årets flotteste og viktigste gudstjeneste. Det er ikke bare det at vi ferier selve oppstandelse, men alt dette rommer av håp og glede.  Denne påsken feries imidlertid under en himmel av en krig som på ett år har økt i sin grusomhet. Folk lider! I disse dager er det lett å tenke at ingen ting nytter. Samtidig ser vi at mennesker gjør sitt ytterste for å hjelpe krigens ofre og de som flykter. Det gir håp! Håpets styrke ligger nemlig i hver lille handling vi enkeltmennesker gjør og summen av disse handlingene.