På tide å vise solidaritet!

Den 25. juni i fjor ble vi brutal påminnet om at et slikt homohat stadig blomstrer i våre egne «bakgater». Skuddene som ble avfyrt utenfor London Pub i Oslo drept to og skadet 21 personer. I dag ble rapporten fra utvalget lagt frem. I underkant av 300 sider som beskriver PST og politiets håndtering av terroren, samt tiden før og etter. Den konkluderer med at angrepet i Oslo sentrum kunne vært avverget! Nå er det på tide å vise solidaritet og  jobbe mot økende hatretorikk i samfunnet.

Rapport fra 25. juni-utvalget!

Pride-markeringen som vi kjenner den i Norge i dag består av feiringer, fredelige demonstrasjoner og arrangementer for å hylle friheten knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Markeringene foregår over hele landet i løpet av juni måned.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

LGBT-Pride er beskyttet av Artikkel 10 og 11 i EMK, noe som gir staten en plikt til å legge til rette for at borgerne kan utøve sin rett til ytringsfrihet og delta i fredelige forsamlinger. EMK er inkorporert i menneskerettsloven slik at norske lover skal ivareta og samsvare med disse rettighetene. Ytrings- og forsamlingsfrihet skaper dermed en rett til å avholde Pride-markeringer i landet.

Redd Barna mener LHBTI-rettigheter også er barns rettigheter. For Redd Barna er saken enkel: Barnekonvensjonen sier at alle barn er like mye verdt, har rett til å være seg selv og skal beskyttes fra enhver form for diskriminering. Redd Barna er blant de første barnerettighetsorganisasjonene i verden som jobber aktivt for at barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet skal få oppfylt sine rettigheter på lik linje med andre barn.

Det er ingen hemmelighet at endel organisasjoner, grupper og enkeltpersoner er sterkt motstander av Pride feiringen og friheten knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Det er forså vidt greit. Det er ingen som forvente at alle skal støtte opp om feiringen eller være enig i det Pride står for og representerer.

Motstanderne mener blant annet at Regnbuebevegelsen har en politisk agenda bygget på en ideologisk overbevisning som inneholder flere ideer som for enkelte er problematisk både verdimessig og vitenskapelig sett. Pride selv påpeker at deres agenda er å kjempe for at mennesker skal få lov til å være den de er og elske den de vil.

Vi lever i et demokrati der individenes grunnleggende rettigheter ivaretas gjennom frie valg og flertallsstyre, noe som igjen om åpner for retten til å være uenig med flertallet. Dette er et svært viktig prinsipp for at demokratiet til enhver tid skal ha sin legitimitet. Den dagen flertallet fratar mindretallet retten til å være uenig med majoriteten, lever vi ikke lenger i demokrati, men i et diktatur. Uenighet og debatt må vi derfor tåle i vårt samfunn!

Det vi imidlertid ikke bør tåle er at uenighet og motstand får utvikle seg fra å være en utbredt skepsis til å bli en hatideologi satt i system. Mye tyder nemlig på at motstanden mot Pride har funnet veien fra en slik ytterkant inn i de etablerte samfunnsstrukturene.

Det jeg mener gjør denne debatten spesielt utfordrende og ekstremt sårbar er det faktum at målgruppen diskusjonen omhandler helt frem til 1972 var kriminalisert i tillegg til at en slik «avvikende legning» ble ansett som en psykiatrisk diagnose helt frem til 1982. Kjærligheten heterofile tar forgitt har vært for straffbar, syklig og unormal for denne gruppen som stadig har må tåle at seksuell legning og kjønnsidentitet ikke bare debatteres, men problematiseres og tidvis sjikaneres.  Det bidrar til å skape en skjevhet og skjørhet i debatten og burde, etter min mening, bidra til at alle som deltar i debatten eller er uenig omhandler temaet med respekt. I dag er retten til å ha den seksuelle orienteringen man har beskyttet gjennom lovverket, men dette er en beskyttelse som stadig oftere settes på prøve.

Noe av det vi faktisk bør ta inn over oss i etterkant av hendelsen den 25. juni 2022 er de politiske strømningene ute i verden knyttet til seksuell legning og kjønnsidentitet. Kampen for en slik frihet i Europa går ikke fremover, den går bakover. Over hele kontinentet slår organisasjoner alarm.

• I Frankrike angripes homofile i snitt tre ganger per dag.
• I Storbritannia har vold mot homofile økt kraftig de to siste årene.
• Høyreekstreme og høyrepopulistiske krefter har i mange land pekt ut de homofile som hovedfiende.
• I flere og flere land oppfattes homokampen som en trussel mot tradisjonelle verdier.

Den harde virkeligheten er at homofili er straffbart i 75 FN-land og i tre territorier. Mange tror at dette bare gjelder muslimske land, men det er slett ikke tilfelle. I alt 33 land med kristen majoritet, kan straffe homofile. Det kan være dødsstraff for homofile i 12 land, basert på sharia-lover: Afghanistan, Brunei Darussalam, Irak, Iran, Jemen, Mauritania, Nigeria, Pakistan, Saudi Arabia, Somalia, Sudan og Qatar. Det har med sikkerhet vært henrettelser for homofili i Iran og Saudi Arabia. I tillegg har gruppen som kaller seg selv «Den islamske stat» (IS) henrettet minst 30 antatte homofile i Irak og Syria. (Kilde; Amnesty)

Senest i dag har jeg lest om hendelser som ryster meg kraftig.

Pride-flagg brent på Oppsal: – Forstår at mange blir redde!

Kom hjem til brent Pride-flagg

Regnbueflagg tent på i Seljord

Jeg håpet jo at flagget hadde falt ned, men skjønte raskt at det ikke var tilfelle

Ytringsfrihet er definitivt en grunnleggende menneskerettighet som i aller høyeste grad bør skal ivareta et fargerikt meningsmangfold, men det forutsetter etter min mening at den benyttes med ydmykhet og respekt. Det er ikke “ytringsfrihet” å brenne andres flagg, det er grovt skadeverk, straffbar hatkriminalitet!