Det er fredag ettermiddag og litt rolig etter ganske hektiske uker. Noen ganger lurer jeg faktisk på hvordan mennesker klarer å ha tid til alt praktisk og sosialt som må skje utenfor arbeidstid. Jeg bruker jo hele døgnet på ting andre må gjøre i tillegg til jobb. For meg blir helt enkle hverdagsting svært tidkrevende og mentalt utfordrende. Så skjønner jeg jo at det henger sammen med helsesituasjonen. Det er jo faktisk funksjonsevnen, eller snarere mangel på sådan, som er årsaken til at jeg ikke jobber. De siste to ukene har jeg imidlertid brukt mye energi på ting jeg tenker burde gå relativt fort. Det har det altså ikke gjort. Noe skyldes selvfølgelig min mangel på hukommelse og konsentrasjon, men jeg vil påstå at mye av tiden som har gått med skyldes at ting ikke fungerer.
For litt over en uker siden tok jeg kontakt med skatteetaten i forbindelse med innbetaling av restskatt. På telefon ble det imidlertid svart at det var 164 minutters ventetid, så jeg benyttet gladelig muligheten til å bli oppringt tilbake. Jeg er av de som da blir litt stressa når jeg venter på en slik “automatisk tilbakeringing” så jeg svarer ikke på andre samtaler og holder meg relativt klar til å svare. Timene og dagen gikk men jeg fikk ingen oppringning. Formiddagen etter forsøkte jeg meg igjen og valgte å vente i kø. Jeg fikk da snakke med en hyggelig dame som skulle ringe meg tilbake så jeg pustet lettet ut.
Helgen gikk og da vi kom til mandag må jeg si jeg var temmelig irritert. Jeg ringte opp nok en gang og ventet på en slik “automatisk tilbakeringing” uten resultat. Da bestemte jeg meg for å sende inn en skriftlig henvendelse og fant ut at Altinn hadde et skjema for akkurat det jeg trengte hjelp til. Lykkelig var jeg da det ble sendt. Klok av skade ringte jeg dagen etter inn for å sjekke at det var mottatt og det var det! Det ble notert ned at jeg hadde ringt med beskjed at jeg kom til å bli oppringt påfølgende dag.
Hele onsdag formiddag gikk jeg å ventet men da det nærmet seg kl 15 ringte jeg relativt indignert opp igjen for å få saken ut av verden. På telefon ble det imidlertid svart at det var 96 minutters ventetid så jeg brukte naivt nok “automatisk tilbakeringing”. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tillit til at det kom til å komme noen telefon. men litt over kl 17 ringte en hyggelig dame opp og lurte på hva hun kunne hjelpe meg med. Da jeg forklarte saken konkluderte hun med at det var andre enn de i “førstelinjen” som måtte svare på og at de nå hadde gått for dagen. Hun anbefalte meg derfor å ringe opp igjen tidlig morgenen etterpå. Klokken 10.00 torsdag morgen, en uke og syv telefoner senere, fikk jeg tilslutt svar og mulighet for å snakke med rette vedkommende. Jeg var selvfølgelig glad for å få relevant hjelp, men blir ganske irritert av hele greia. Det skal da ikke være slik?
Så opplever jeg altså noe av det samme igjen i forbindelse med opprettelse av ny konto i banken med tilhørende bankid denne uka. Telefoner med informasjon om at vi måtte møte opp personlig, noe vi gjorde innenfor den relativt begrensede åpningstiden frem til kl. 15.00. Hva gjør folk som har en jobb de ikke kan gå fra? Nok en gang skar det seg. Vi fikk informasjon om at papirene ikke ble sendt over til rett instans. Nye oppringninger og lovnad om “tilbakeringing” uten at noe skjedde og nye runder med nye telefoner og ventinger. Hele ni telefoner måtte til for å komme til bunns i dette. Jeg blir ganske matt jeg! Det er jo nesten vanskeligere enn å forsere den Kinesiske mur for å nå igjennom!
Å ja, jeg høres sikkert ut som en sur gammel kjerring som syter å klager, men det var da virkelig ikke sånn før? Jeg har opp igjennom livet jobbet ulike steder med alt fra telefonsalg av feriereiser til leder i offentlig sektor og vi rinte da opp når vi hadde sagt vi skulle det. Vi fulgte da opp henvendelser, både skriftlige og muntlige. En gul post-it lapp på skrivebordet eller en “huskeliste” lå klar til bruk for å notere på for at ting gikk skulle gå i glemmeboken. Nei alt var mye bedre før, da hadde vi arbeidsmoral!
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Skjønner godt frustrasjonen og irritasjonen. Sånn skal det absolutt ikke være!!! Jeg ender ofte opp med så skrive en epost om det er noe jeg skal ha ordnet ut i, for den ventinga på telefon er helt uutholdelig. Det kan ta tid å få svar, men da slipper jeg så mye frustrasjon i mellomtiden.
Definitivt et godt innspill det med mail. Får litt lavere puls av det 🙂
Veldig kjedelig :-/
Ja nei du kan så si… når skal man få gjort slike ting om man jobber 8-4 hver eneste dag… Permisjon da – ??? Og om avtalen ryker og du har fått permisjon fra jobben? huff nei…
God lørdag til deg 🙂
Det er i grunnen ganske håpløst ja! Han en fin uke ❤️
Sånt er utrolig irriterende. Jeg sender konsekvent mail om slike ting. Da har jeg dokumentasjon.Eller hadde jo valgt det skjemaet på altin for det ville jeg tro ville raskere få henvendelsen til rett instans.
Jeg purrer så dagen etter, (eller neste uke, litt avhengig av sak) viser da til forrige mail og at jeg ikke har mottatt svar.
Jeg er sikert sur, gretten kjerring, men det får ikke hjelpe.
Jeg ser jeg nok må bli mere skriftlig ja og litt mere sur og gretten på de det gjelder så ikke dagen min blir ødelagt 🙂 Jeg fant det skjemaet på Altinn og sendte og de mottok faktisk det, men når jeg etterspurte svar var vi inne i rekken med “Vi ringer deg tilbake” 🙈 Får høyt blodtrykk av sånt jeg 😅
kjempeirriterende , det skjønner jeg godt. Når det gjelder det du snakket om med folk som har jobb, og det å gjøre andre ting. Jeg orker stort sett ikke gjøre annet enn jobb jeg 😯Så det går år og dag for sånne oppgaver du beskriver her 🤪
❤️