Hvorfor blir jeg så sint?

Sinne er en enkel emosjon, den er liketil og løsningsfokusert. Mange vil si den er primitiv, men de fleste er enige om at det er en av alle de følelsene vi har som er nødvendig for å overleve.

Følelsen «sinne» er en av syv grunnleggende følelser inne i oss, som inkluderer glede, avsky, frykt, overraskelser, forakt og tristhet. Sinne gjør kroppen beredt til kamp, men du kan øve på å gi « ditt sinne» et utrykk som er mer modent og bruke det konstruktivt i stedet for destruktivt.

Sinne er altså nødvendig, men holdes dessverre sjelden frem som spesielt prisverdig. Til det kjenner vi altfor godt den ekstreme varianten og skyggesiden av sinne som manifesterer seg som utagering, aggresjon og vold. Mange blander dessverre sinne med utagering, aggresjon og vold. Derfor kan det ofte føles livsfarlig å bli sint.

Utagering, aggresjon og vold handler om å påføre andre skade, mens sinne er en følelse. Den er ikke farlig eller negativ i seg selv, og kommer ofte som reaksjon på at noen har tråkket over dine grenser, ignorert hva du trenger, krenket eller skadet deg, vært urettferdig og slem mot deg eller andre, og det å føle sinne i slike sammenhenger er som regel adaptivt og sunt.

Når så dette sinne stormer i oss, gjør det rett og slett fysisk vondt. Vi får skyldfølelse, blir urolige og får angst. Vi er redd for sinne fordi vi tror det gjør oss aggressive. Paradoksalt nok er det ofte motsatt. Når vi aksepterer at følelsene finnes i oss, selv om vi ikke liker dem, slipper vi å la oss diktere av dem.

Når vi er sinte eller oppbrakte, kan vi derfor trenge litt tid for oss selv, til følelsene har roet seg noe. Det er en grunn til at vi ble sinte eller såret, og den er det viktig å ta opp med den det gjelder. Å gjøre dette på en overveid og konstruktiv måte, er først mulig når følelsene har roet seg en god del, men gjerne ikke helt. Vi trenger litt mot for å ta opp problemet på en tydelig, men vennlig måte.

Det konstruktive sinnet setter tydelige grenser slik at ens integritet og dem man er glad i kan beskyttes. Det er med andre ord en form for selvivaretakelse. Når man ikke har tilgang til det grensesettende sinnet øker risikoen for at man tilpasser, føyer og underkaster seg andre og blir dominert.

Sinnet vårt sier: Jeg vil noe med deg. Du tråkker over mine grenser, og jeg bryr meg nok om oss begge til at jeg reagerer. Når jeg viser deg hvor grensen min går og hva jeg forventer av deg, betyr det at jeg inviterer deg til å gjøre det samme. Bare da kan vi være oss selv – sammen.

Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.

MEDLEMSGRUPPE

BLOGGSIDE

INSTAGRAM