Da jeg var barn levde jeg i mørket. Ikke i et åndelig mørke, men et mørke skapt av mennesker. Det kan høres brutalt ut men jeg jeg tror jeg var født inn i et hjem der kjærlighet og omsorg var byttet ut med egoisme og ondskap. Heldigvis er dette et godt bearbeidet kapittel jeg har plassert i det arkivet det hører hjemmet. Dette kapittelet la imidlertid fundamentet for min tro og opplevelse av at det fantes en kraft som var sterkere enn den ondskapen jeg opplevde rundt meg. I all denne ondskapen fantes nemlig et lys, et lys som bar uansett og som dro meg tilbake til denne verden når jeg gang på gang trodde kroppen skulle slukne helt og dø.
Dette lyset var ingen fantasi i mitt indre. Det var som en åpenbaring av en ildkule som lyste uavhengig av tid og rom. En blanding av en kraft og en trygghet. Det viktigste av alt var at dette lyset ga meg styrke og mot til å leve videre. Det ga meg krefter til å leve ett liv i mørket som omga meg hjemme og styrke til å leve ett liv utenfor huset i en verden som for meg var ukjent og skremmende.
Så skal det sies at det også fantes gode stunder! Stunder der jeg sammen med andre mennesker kunne dele en hverdag i fred og kjærlighet. Stunder jeg kunne sveve av lykke og kjenne verden som en tredimensjonal virkelighet med alle de sanser Vår Herre har skapt oss med.
Barne og ungdomsårene var som de var. For meg, som ikke kjente en annen verden, fantes ikke opplevelse av tap eller bitterhet. Jeg var bare så inderlig sliten hele tiden ,og til tider var jeg nok svært vanskelig å ha med å gjøre. Jeg hadde min daglige kamp med å forstå hvordan en “normal” verden fortonte seg, hva som ble forventet av meg og hvordan jeg skulle oppføre meg. Slik jeg ser det nå er det ikke rart det “krasjet” i mange situasjoner, men jeg holdt ut og kjempet for å overleve.
Da jeg var 16 år døde han som hadde sådd et frø og var med på å skape meg. Det var en dag fylt av forvirring og fortvilelse, men også en uendelig lykke. Endelig var det min tur, min tur til å få leve i fred. Jeg husker dagen som i går. Jeg gikk hjemover om kvelden, så opp på en stjerneklar himmel og kjente på håpet i det lyset som hadde fulgt meg hele veien. Det lyset som hadde fulgt meg i tykt å tynt. Det lyset som hadde holdt meg i livet når jeg på det skjøreste hadde ønske om å dø. Denne dagen fikk jeg livet i gave på nytt!
Tiden gikk, og sakte men sikkert gikk jeg fra å være en skygge av meg selv til å bli endel av den tredimensjonale virkeligheten jeg tidvis hadde kjent i oppveksten. Jeg hadde allerede gått i et kristen ungdomskor en stund, og motvillig hadde jeg begynt å kalle meg” troende”. Det å tro var på dette tidspunktet tosidig for meg. Jeg tvilte ikke på at Vår Herre fantes, men jeg var så inderlig sint og hadde motstand mot å slippe han til i mitt liv. For meg som hadde kjent på og sett en kraft tidligere i livet ble det etterhvert naturlig å forsone seg med min egen tro. Nå var ikke det et spesielt dramatisk valg. Bevegelsen jeg var endel av var både inkluderende og ganske kul å være med i. Troen endret imidlertid form og gikk fra å være en rent fysisk og åndelig opplevelse til å bli en mer “intellektuell” tro med noe mer distanse til det jeg i dag skjønner er den Hellige Ånd.
Årene gikk, og det skulle ta lang tid før jeg igjen gjenopplevde åpenbaring av det lyset som hadde fulgt meg i barndommen. Da jeg passerte femti år valgte jeg å takke ja til et opphold på Modum bad for å bearbeide det mørket og de traumene som hadde preget meg og som tidvis laget skygger over den hverdagen som i utgangspunktet var fylt med gleder og gode opplevelser. Tidvis kjente jeg mer og mer på den “utslittheten” som jeg kjente så alt for godt igjen fra min barndom og den ønsker jeg virkelig ikke å ha mer av i mitt liv. Etterhvert hadde sporene av en mørk barndom blitt for tunge å bære ved siden av et vanlig familieliv og et hektisk arbeidsliv. Utmattelsen tok sakte men sikkert overhånd kombinert med en stadig sviktende fysisk helse. Takknemlig og dedikert takket jeg ja til dette opphold på Modum bad for behandling av PTSD. Det skulle vise seg å bli et vendepunkt i mitt liv!
Modum Bad er, i tillegg til å være en behandlingsinstitusjon, en diakonal institusjon som legger vekt på den åndelige og eksistensielle dimensjonen ved livet. På området ligger også Olavskirken som er Modum Bads egen kirke. Sykehuset har også ansatt to prester tilbyr sjelesorg/samtaler med fokus på eksistensiell og åndelig omsorg. Disse har ansvar for gudstjenestelivet i Olavskirken. For meg var dette en ekstra trygget med tanke på den troen som hadde fulgt meg i mange år. Lite ante jeg imidlertid at jeg nok en gang skulle oppleve å møte lyset som jeg kjente så godt fra barndommen.
En stille formiddag gikk jeg inn å satt meg i Olavskirken. Jeg ble sittende en liten stund å be, men var raskt på vei ut igjen for stillheten kjentes utrolig skremmende ut. Så tok tankene mine en annen retning og jeg utfordret meg selv til å bli sittende. Etter en stund kom tårene, de som i så mange år hadde vært innestengt i et bortgjemt og innkapslet rom. Så løftet jeg hodet og der, rett foran meg ved alteret strømmet lyset inn av et vindu. Et lys som fylte kirken og omsluttet meg fullstendig. Det var det lyset jeg tidligere hadde kjent som en ildkule som nå flommet inn i kirken som en åpenbaring av varme og trygghet.
Da kjente jeg at jeg virkelig var kommet hjem. Her var den hjelpen og den omsorgen jeg et helt liv hadde ventet på. Umiddelbart skjønte jeg at det endelig var min blitt tur til å løftes ut av barndommens mørke. Så lå det selvfølgelig mange tøffe tak foran meg, men jeg visste jeg endelig var kommet hjem!
«Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
😥🥰
Så fint at du har funnet igjen lyset. Men jeg er lei meg for å lese om mørket ditt og at jeg, som var mye tilstede, ikke så det mørket slik at jeg kunne hjulpet til med å fjerne det. Det gjør meg vondt å vite at du var alene der. Du var, for meg, et fantastisk, ressursterkt barn å møte. Du har også vært en støtte for meg og min familie senere. Jeg er veldig glad i deg.
Takk for vakre ord kjære Trygve ❤️ Det er jo slik at det som finnes i mørket er så uendelig vanskelig å få øye på, og som familie har vi støttet hverandre i alle år 😉
Takk Kristin ❤️ At tro kan flytte mer enn fjell vet jo du godt 😉
Så nydelig! Takk for at du delte dette! ❤️