Hva med rettssikkerheten når korrupsjonen synes å ha utbredelse langt inn i politiledelsens rekker?

Reklame | Rohnisch

I disse dager fremkommer det at den nye Baneheia-etterforskningen har avdekket flere opplysninger som aldri ble gjort kjent for Gjenopptakelseskommisjonen. Eksperter reagerer på at informasjonen kommer frem først nå.

Førsteamanuensis ved Politihøgskolen, Ivar Fahsing uttaler i dag til pressen:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er svært betenkelig at denne informasjonen kommer opp så sent. Det kan bero på to ting: Enten at de som har skrevet påtegningen ikke har vært klar over at anmeldelsen finnes, eller at de har vært klar over det og uttalt seg mot bedre vitende.

Vi får håpe det er det første alternativet som gjelder, sier han og fortsetter:

Men det gjør det ikke mindre alvorlig, for dette er åpenbart viktig informasjon for å kunne vurdere hva som skjedde i Baneheia den fredagen.

Ofte tenker vi på korrupsjon utelukkende som pengebunker som skifter eier. Men korrupsjon kan være så mye mer enn det, og her nevnes bare noen eksempler: gratis reiser, billige reparasjoner av bil, kjapp saksbehandling, jobbtilbud, tillatelser til ulike ting og liknende.

Kanskje det er derfor en del ikke tenker på at det de driver på med faktisk er korrupsjon? For man bytter jo gjerne tjenester på privaten også? Naboen graver en grøft for deg, så da er det vel helt naturlig at du gjengjelder denne tjenesten med å skaffe rabatter til naboen når denne skal kjøpe husmaling?

Korrupsjon kan altså svært folkelig defineres som å motta en liten belønning for at noen, ved vår hjelp, slipper å «stå så lenge i kø» som de kanskje burde ha gjort. Ting som kanskje kan virke som en aldri så liten venneforespørsel, kan fort utvikle seg til en korrupsjonssak.

Det kan ikke alltid være så greit å være en ansatt på et kontor som jobber etter å gi alle lik behandling og så for eksempel få beskjed av sjefen om at; «Den søknaden der … den må du ta og behandle nå … kjapt …. » Da kan det ugreit å være ansatt og rette ryggen og si: «Nei, det er andre som ligger foran den i køen … »

Og slik har vi det nok mange steder i dette blåøyde landet våret. Dag ut og dag inn. Ting skjer eller blir betalt for å skje, fortere og glattere enn de vanligvis ville ha gjort. En internasjonal undersøkelse fra 2019 plasserer faktisk Norge på bunnen blant våre naboland, men media her til lands har vært ganske taus om denne rangeringen.

I kjølvannet av Jensen-saken ble det satt ned en kommisjon for å se på korrupsjon innenfor politietaten med; særlig vekt på ledernes ansvar til å følge opp at relevant regelverk følges og når noen «sier ifra» om forhold de opplever som kritikkverdige.

Rapporten stadfester klart at det i Norge finnes risiko for ulike former for korrupsjon i politiet og dermed behov for tiltak som er egnet til å forebygge korrupsjonshendelser. risikoen for korrupsjon

Noe av det viktigste redskapet i dette arbeidet er evne og vilje til å erkjenne at korrupsjonsrisiko innen politietaten er reelt. En slik risikoerkjennelse forutsetter imidlertid kunnskap og setter krav til lederskapet.

Rohnisch

Etatens ledelse kultur og holdninger påvirker i stor grad etterlevelse av lover, interne retningslinjer og instrukser. Ledelsessvikt har ifølge rapporten vært dominerende innenfor politietaten i Norge. Det understrekes at det er et lederansvar å legge til rette for et godt og trygt ytringsklima i virksomheten.

Politiet bruker generelt få ressurser på forskning og utvikling. Politikorrupsjon er nærmest et uutforsket felt i Norge. Forskning om politikorrupsjon er en forutsetning for å avdekke og jobbe videre med tiltak. Det finnes dessverre ingen sikker og overlegen metode som kan fastslå hvor mye politikorrupsjon det finnes i et samfunn. Det finnes imidlertid fremgangsmåter som kan belyse og gi viktig innsikt i fenomenet politikorrupsjon.

Spesialenheten har gjennom mer enn 15 år opparbeidet seg unik erfaring og kunnskap. Årsrapportene inneholder viktige artikler om temaer som forskning kan belyse og utforske ytterligere, i tillegg til at forskning også kan belyse andre sider ved Spesialenhetens rolle som egnet vokter. Spesialenheten oppsummerer erfaringer fra mer enn 15 år med å understreke at mangel på ledelse og oppfølging er et fellestrekk ved omtrent alle straffesaker enheten har etterforsket, uavhengig av hva straffesaken gjelder. Dette tilsier at uregelmessigheter og faresignaler må håndteres i det daglige, og at ledere ikke kan vente til en skandale er et faktum.

Spesialenheten referer at det i flere etterforskninger har vært vurdert om involverte ledere har utvist et så klanderverdig skjønn som igjen burde ført til straffeansvar. Det er imidlertid svært uklart hvordan disse sakene faktisk blir behandlet og fulgt opp!