I vårt samfunn er vi vant til å tenke at de som er populære og har en stor vennekrets er de som virkelig lykkes sosialt. De fleste av oss opplever dette allerede fra vi begynner i barnehagen. Blant usikre og søkende barnehagebarn ser vi ganske raskt hvem som knekker den sosiale koden og hvem som blir «hengende etter». Senere blir dette bekreftet ute i skolegården med glade barnestemmer fra unger som leker sammen og blomster nettopp fordi de har funnet «sin gruppe».
Det er ikke like lett å legge merke til de som sniker seg rundt eller forsøker å gjemme seg nettopp fordi det kjennes skamfullt ut å ikke være en av disse som lykkelig har funnet hverandre. Så er det ikke tvil om at det for mange er sårt å bli ekskludert. Mange opplever å gå igjennom barndom og ungdom som mobbeoffer totalt isolert og utestengt fra «det gode selskap». Sånn har det vært til alle tider og selv om det stadig har blitt satt søkelys på dette tør jeg nok påstå at vi fortsatt har et langt stykke å gå.
Det er smertefullt å bli satt på sidelinjen i det sosiale felleskapet. Det gjør det heller ikke noe bedre at de som ekskluderes som oftest ser på dette som et resultat av hvem de faktisk er og måten de oppfører seg på. Barn tror at det som skjer rundt dem er et resultat av egne handlinger. Barn vokser opp i svært ulike omgivelser, noe som på sett og vis preger sosial kompetanse og evne til samspill. Å i vårt samfunn er altså det å «være en del av gruppen» og ha mange venner et tegn på å lykkes på den sosiale arenaen.
Etter hvert som vi vokser opp, finner de fleste av oss sin egen gruppe enten den er stor eller liten. Sosiale medier, TV og dagspressen speiler imidlertid et samfunn med verdier hvor vi raskt ser at det å være endel av et stort og betydningsfullt nettverk er det som virkelig betyr noe. Det er det som er definisjonen på «det normale». De andre, de som ikke er en del av dette, blir stemplet som mislykket med manglende sosial kompetanse. Så er dette selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg opplever nok at sosial status og verdi ofte måles ut fra hvem og hvor mange man omgir seg med.
Selv er jeg av de som i veldig stor grad trives i mitt eget selskap. Min barndom var preget av utenforskap og sosial usikkerhet, men jeg hadde mine arenaer der jeg fikk stråle ut fra de ferdighetene jeg faktisk hadde. Det var vondt å ikke være endel av «gjengen» på skolen, men fantastisk å være «i teten» i min sport. Senere i livet var det mestringsfølelsen derfra som ga meg mot til å bli den jeg er i dag. Så er det ofte det vi ser blant barn og unge, at å være «flink til noe» faktisk bidrar til å styrke selvfølelsen og pågangsmotet videre inn i voksenlivet.
Det er imidlertid en ting jeg har grublet mer og mer på i det siste;
Er det sånn at vi mennesker faktisk er født forskjellige i forhold til hvilke behov for sosial kontakt vi har, eller er det slik at alle, før vi møter hverdagen i barnehage og skole, ønsker å ha samme grad av kontakt med andre?
Selvfølgelig er det slik at vi preges av våre erfaringer fra vi er født. Trygg tilknytning i barneårene gir godt utgangspunkt for å skape nye trygge relasjoner. Utrygg tilknytning derimot gir et utrygt utgangspunkt og usikkerhet i det å skape nye trygge relasjoner.
Vi mennesker er født med, og forsoner oss med, at vi er forskjellige med ulike evner og ulike behov. En som er god i løping vil gjøre det godt i idrett, men bli enda bedre hvis forholdene for trening og utvikling legges best mulig til rette. En som har sans for tall, vil også kunne bli god i matte, men blir en toppkandidat med trening og stimulering. Det er jo ikke sånn at alle blir ikke like flinke i løping eller matte selv om de faktisk får samme oppfølging.
Jeg tillater meg derfor å tro at behovet for sosial kontakt også er individuelt fra fødselen av. Så profiterer selvfølgelig alle på trygg tilknytning og god utviklingsstøtte, men noen er født mere sosial enn andre!
______________________________________
Dette er min hverdagsblogg. Så når skrivelysten tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Vi menneske er like med alle de kroppsdeler på plass, men vi må innse at vi alle er ulike. Ingen er lik den andre hvis vi tenker nøye på. Ikke søsken engang er like, som mamma mi sier ; dere er 5 søsken, men dere er så forskjellig akkurat som alle fingrene i hånda… Hvem er normal? Vi er unike! Vi som enkelt individ har unik verdi!
Så sant så sant 🌺
Jeg opplever det ikke som nyttig eller intelligent å sammenligne seg med andre. Slik jeg ser det er nesten alt vi mennesker gjør både stygt og dumt, som regel også direkte skadelig. Men slik er skjebnen. Man er av ukjente årsaker plassert der man er og må gjennomføre livet til en slik stilkarakter som man fortjener. Betyr det noe? Jeg vet ikke. Imidlertid vet jeg at man bør stå løpet ut på den måte man opplever som “riktig” ut fra de få holdepunkter man er tildelt fra naturens hånd.
Det er definitivt ikke hensiktsmessig å sammenlikne seg med andre, men det har vi vel lett for å gjøre? Det gjør i alle fall jeg 😉
Jeg tror man er forskjellige, det ser man jo. Men JEG tror ikke det nødvendigvis er medfødt. Og jeg tror i tillegg kan endres over tid. Jeg var mer sosial i ungdomsårene. Hadde en liten gruppe, og var skikkelig mye ute med dem. På fest, på restauranter. Vi hang sammen stadig. Mulig jeg egentlig var litt introvert da også, men jeg hang nå rundt med dem og synes det var koselig. Jeg har mer behov for å være litt alene nå. Eller med FÅ. En og en passer meg best. Jeg kan godt være i festlige lag, og jeg ser ut til å ha det greit. Det er GREIT på en måte. Men jeg trives mye bedre med å være en til en. Det har jeg mer utbytte av. Blir lett bare sittende å glo hvis vi er flere 😀 Jeg snakker kanskje litt mot meg selv, for mulig jeg alltid har vært introvert, jeg bare hang rundt MED tidligere… Nå gidder jeg ikke det 😀 Folk opplever meg som sosial tror jeg. Og på en måte er jeg det også, for jeg har behov for å møte folk, men helst en og en altså 🙂
Jeg er veldig ening med deg i det å være i en til en relasjon. Det er også der jeg trives best 😉
Jeg tror også noen er født mer sosial enn andre 😊
Fint innlegg 🧡
Takk 😉
Vi er nok født med forskjellig behov. Da jeg leste Susan Cain sin bok ”Stille – introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke», da falt alle brikkene på plass for meg. Jeg er introvert, og trenger mye mindre sosial omgang enn mine ekstroverte venner.
Spennende! den boka må jeg lese 😉
Godt innlegg! Det er nok svært individuelt ja. Jeg må bare si at jeg er glad det ikke var sosiale medier den gangen jeg vokste opp. Det å bli målt i antall «likes» feks… Jeg var en som trivdes best i eget selskap og det var liksom ikke normalen. Men hva er normalen da? Er det ene mer normalt enn det andre?
Hva er normalen ja….? Er det ikke lett å tro at det å ha masse venner, delta på mange sosiale arrangementer er det vi blir forledet til å tro? Jeg faller i alle fall i dem fella noen gangar 😉
Å trives i eget selskap og trenge mye tid for seg sjøl er ikke noe statussymbol i dagens samfunn, nei. Og tenk så mange, unge og eldre, som føler seg “unormale” fordi det er skapt et bilde av hvordan nettverket skal være. Jeg pleier å si at jeg er grunnleggende introvert og ekstrovert og sosial når det passer meg. Ikke så populær ,jeg, med andre ord 😉
Takk for kloke ord og jeg er helt enig med deg; Å trives i eget selskap og trenge mye tid for seg selv er definitivt ikke noe statussymbol i vårt samfunn! Jeg trenger mye av det 😉