Krig, vold og maktmisbruk er, etter min mening, veien til fortapelse. Fortapelse for enkeltmennesker, grupper, borgere i ulike land og for verden i sin helhet! Så er jeg ikke så naiv at jeg ikke vet at det til alle tider har hersket ondt blod mellom enkeltmennesker, grupper og nasjoner.
Historien viser at menneskets egoisme og maktbegjær antar en lite kledelig form når tilgangen på makt, områder og ressurser er hardt presset. I all enkelhet har tilgang på ressurser skapt konflikt mellom mennesker siden tidenes morgen. Naturressurser, landegrenser, ønske om selvstendighet og religiøs/politisk ekstremisme er ofte forklaring på hvorfor folk vender seg mot folk og nasjoner ender opp i blodig krig.
Selv om krig og konflikt ofte kan forklares ut i fra et ønske om å oppnå et mål, så forsterkes gjerne flere konflikter av ulike drivkrefter. Terrorisme og ekstremisme er ofte endel av slike krefter som fungere som utløsende eller forsterkende faktorer i slike konflikter. Ser en bakover i historien er skade, seksuell vold, underernæring, sykdom og invalidisering noen av de mest vanlige fysiske konsekvensene av krig i tillegg til depresjon og angst og psykiske skader. Krig er, og har alltid vært, fysisk og psykisk skadelig for alle som deltar i eller utsettes for krigens grusomheter! Uansett hvem som har rett i konfliktens utspring er det de sivile og uskyldige ofre som bærer konsekvensene av “krigsherrenes” korstog.
De fleste kriger henter sin moralske støtte i folks politiske, etiske eller religiøse tankegods. Det er ingen tvil om at det forut for krig og konflikt finnes et konsistent rasjonale i forhold til det å skape legitimitet for de handlingene som planlegges og iverksettes. Problemet er bare at dette rasjonale, etter min mening, kun egner seg som en teoretisk begrunnelse for å iverksette grusomme krigshandlinger. I det teori settes ut i praksis viser krigen nemlig sitt sanne ansikt,
Krig er forakt for liv!
Når det gjelder den grusomme situasjonen vi nå ser på Gaza stripen og i Israel setter det en hel verdens følelser i sving. Det demonstreres og diskuteres hvem som har størst “legitimitet” i konflikten som nå utspiller seg mens uskyldige mennesker dør hver eneste dag. Det er ingen tvil om at denne konflikten er komplisert og preget av ytterligheter på begge sider. Selv har jeg forsøkt å lese innlegg og kronikker som beskriver situasjonen fra flere sider og i dag leste jeg en sterk kommentar skrevet av Hanne Skartveit. Hun innleder med ordene Ondskap finnes!
I et brutalt ærlig innlegg beskriver hun det hun har sett med selvsyn av Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober 2023. Å det er til ettertanke. De grusomhetene som hun beskriver er uforståelige. På en lukket visning på militærbasen rett utenfor Israels hovedstad Tel Aviv så en gruppe journalister opptakene fra noen av Hamas-terroristenes kameraer. Målet var å få vist verden at det Israel nå står overfor, er noe helt annet enn det en har opplevd tidligere. Det er ikke krigshandlinger, det er terror. Beskrivelsen av uskyldige mennesker som lemlestes, drepes og skjendes er grusom og kan ikke på noen måte aksepteres. Det er lett å forså at dette vekker harme og ønske om hevn.
Og nettopp hevn og hevnaksjoner er to av de mest brukte ordene i den israelsk-palestinske konflikten er. Her møtes Det Gamle Testamentets og Koranens prinsipper om «øye for øye, tann for tann» til fulle og begge parter
For sånn er det dessverre lett å tenke. Vi tror at hevn skaper rettferdighet og demper den smerten som herjer og er i ferd med å rive oss i filler fra innsiden. Det er dessverre ikke sant! Hevn skaper bare mere smerte, mer kamp og nye grusomme handlinger.
FN har «på det sterkeste» fordømt angrepet fra Hamas mot israelske byer og oppfordret Hamas til å løslate alle gisler umiddelbart og betingelsesløst. FNs generalsekretær António Guterres har også fordømte det han har kalt Israels overdrevne maktbruk og kritisert Israel for å hindre sårede i å få legehjelp og for å hindre humanitær innsats.
I dag kan vi lese at utenriksminister Espen Barth Eide ber om en umiddelbar våpenstillstand. Norge har som mange andre land vært tydelige overfor Israel at de har rett til selvforsvar, men at det må skje i tråd med reglene i krigens folkerett, humanitærretten. Han presiserer at det vi ser nå, går ganske langt i å utfordre de prinsippene. I dag har også hundre tusener av demonstranter samlet seg i gatene i en rekke byer i Europa, Midtøsten og Asia for å markere støtte til palestinerne i Gaza. Folk reagerer på det som nå skjer med de sivile innbyggerne i Gaza.
Jeg mener verdenssamfunnet, og ikke minst Israels allierte, har et ansvar for å kreve at internasjonal lov overholdes. Det finnes nemlig noe så underlig som regler når krig oppstår og menneskeretten blir satt til side og det er ikke en ny idé. Gjennom alle tider har man tenkt at det er noe grunnleggende ved mennesket som må respekteres. Mennesker opp gjennom tiden har altså forsøkt å enes om lover som begrenser de grusomme konsekvensene av krig. En enighet som gang på gang tilsidesettes.
Den største faren er imidlertid at vi resignerer. At vi lukker øynene og tenker at kampen for fred og rettferdighet bare kan drives frem av politikere og mennesker i maktposisjoner. Et hvert menneske har, etter min mening, plikt til å kjempe for rettferdighet og fred. Fred skapes nemlig ikke av de som tror på hevn. Fred springer ut fra enkeltmenneskers kamp for at det nytter, at vi gang på gang må tro på forsoning! For hvis troen på fred og forsoning sakte dør i våre hjerter vinner ondskapen og tanken om at hevn er det eneste som nytter!
Så sant🌺