Tidlig tok jeg meg selv i å undre meg over om det mennesket jeg så konturene av var det samme «monsteret» jeg hadde fått beskrevet i media og av mine kollegaer. Den gang torde jeg ikke tenke tanken helt ut og aller minst nevne den høyt!
På den tiden var det dessverre alt for viktig for meg å bli sett på som «profesjonell» fordi jeg rent faktisk oppfattet med selv som en rasjonell og dyktig fagperson. Jeg nevnte det imidlertid til min mann, som trodde på meg. Han har alltid festet lit til intuisjonen min når den kommer så sterkt, som lyn fra klar himmel, og rotfester seg i samvittigheten min.
Med tiden har behovet for andres anerkjennelse heldigvis blitt mindre og mindre viktig. Jeg har lært å stole mer og mer på egne vurderinger.
En som turte å stole på sine faglige vurderinger og ta opp kampen sammen med Viggo var imidlertid Atle Austad. Han opplevde liten støtte fra kolleger da det stormet rundt ham fordi han sådde tvil om Viggo Kristiansens skyld i Baneheia-saken.
Gjennom sitt arbeid som Viggo Kristiansens terapeut oppdaget han at det fantes sentrale bevis som var unndratt saken og ikke forelagt forsvaret eller retten. På bakgrunn av dette, og sitt arbeid som terapeut, valgte han å stå for og kjempe for sitt syn og det har kostet mye underveis. Både helsepersonell, politikere, advokater og andre har ment noe om hans terapi og jobbet for å frata ham lisensen uten noe som helst kjennskap til hans rolle og hans terapi.
Hele to ganger har han vært gransket i forbindelse med sitt klare standpunkt om at Viggo er uskyldig dømt. En av gangene etter at Ada Sofie Austegard sendte inn bekymringsmelding til fylkeslegen. I 2015 konkluderte heldigvis Fagetisk råd (FER) i Norsk psykologforening med at det ikke var godtgjort noe form for brudd på de fagetiske prinsippene. Jeg tror få aner hvordan det som psykolog og fagperson er å komme på kant med arbeidsgiver, kolleger, fagmiljøet og andre samfunnsinstitusjoner. Heldigvis har han på tross av dette holdt på sitt syn og faglig begrunnet dette gjentatte ganger. Den 6/4-21 ga han et åpenhjertig intervju til Tidsskrift for Norsk psykologforening jeg anbefaler alle å lese.
Det var først i 2012 jeg for alvor begynte å følge Viggo Kristiansens forsøk på å få gjenopptatt saken sin. Lite visste jeg da at det skulle ta så lang tid før han til slutt fikk medhold i sin begjæring om gjenopptakelse. At han ikke før på sitt syv forsøk fikk medhold, er for meg et grotesk bevis på at Gjenopptakelseskommisjonen ikke fungerer. Å det på tross av den kritikken som kom frem etter Fritz Moen saken i 2006.
Det var imidlertid først i 2018 jeg begynte å følge saken tett. Etter en debatt på Litteraturhuset i Bergen, der Bjørn Olav Jahr presenterte sitt arbeid, ble jeg helt og fult overbevist om at Viggo Kristiansen var uskyldig. Da fikk jeg mere kjøtt på beina og begynte å engasjere meg.
Jeg har, som mange andre, forsøkt å lese meg opp på det som finnes av offentlige dokumenter det være seg dommer, sakkyndige utredninger, og beslutninger fra Gjenopptakelseskommisjonen. I tillegg har jeg lest begge bøkene skrevet av Bjørn Olav Jahr, «Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet»og «Prosessen» og sett dokumentarserien «Baneheia – Kampen om sannheten». Tidvis har jeg også forsøkt å følge det jeg har klart av podkaster. Å ja, jeg har vært engasjert. Jeg har vært brennende engasjert fra innerst i sjelen til kommentarfeltene i de FB-gruppene der saken har vært diskutert!
Det var derfor en stor seier at den dagen Viggo Kristiansen endelig fikk medhold i begjæring om gjenopptakelse av sin sak. Gjenopptakelseskommisjonen brukte imidlertid svært lang tid på behandlingen av saken, mest trolig på grunn av stor uenighet i kommisjonene. Det var imidlertid med et knapt flertall saken gikk igjennom!
For meg var nok det et dystert tegn på at rettsvesenet fortsatt har en lang vei å gå i forhold til åpenhet, innsyn og selvransakelse. Jeg stiller faktisk et stort spørsmålstegn ved om Gjenopptakelseskommisjonen faktisk jobber i tråd med de overordnede målene de er gitt fra storting og regjering.
«Gjenopptakelseskommisjonen skal bidra til å nå departementets overordnede mål om rettssikkerhet.
Gjenopptakelseskommisjonen skal ta stilling til om en domfelt med rettskraftig dom skal få ny behandling av saken i retten. Muligheten for gjenåpning er viktig for å ivareta rettssikkerheten til det enkelte individ.
Gjenopptakelseskommisjonen bidrar til å oppfylle departementets overordnede mål om rettssikkerhet ved å sørge for at deres avgjørelser er materielt riktige
og ved at sakene uten unødig opphold behandles effektivt og grundig.
Kommisjonen skal sørge for åpenhet ved at vedtakene legges ut i anonymisert form på Lovdata, og at korte resymeer av avgjørelser i gjenåpnede saker legges ut i anonymisert form på kommisjonens hjemmeside.
Gjenopptakelseskommisjonen bidrar til å øke innbyggernes rettssikkerhet, ikke bare ved at gjenåpningsinstituttet har en viktig rettssikkerhetsmessig funksjon i seg selv, men også ved at kommisjonens avgjørelser kan gi grunnlag for å endre praksis til det bedre på et tidligere stadium i straffesakskjeden!
Her har jeg også lyst til å anbefale høre på Mikkel Tronsrud i Podkasten; «Årets viktigste podkast – Mikkel Tronsrud om Baneheia saken». Han trekker han blant annet opp viktige linjer helt tilbake til Per Liland saken i tillegg til å gå igjennom hvordan saksbehandlingsprosessen faktisk fungerer i dagens Gjenopptakelseskommisjon.
Her har jeg fått direkte sitat fra Mikkel Tronsrud;
Kommisjonens sekretariat utøver i praksis stor makt gjennom å bestemme hva som skal utredes i saken og hva som legges frem for medlemmene av undersøkelser bevis og argumentasjon fra domfeltes side.
Sekretariatet skriver også en instilling med forslag til avgjørelse. Dermed kan sekretariatet i stor grad styre utfallet av en gjenåpningssak. Dersom personer i sekretariatet har en forutgående oppfatning av skyldspørsmålet, eller har negative holdninger til den domfelte, vil det i praksis være avgjørende for hvordan saken presenteres for kommisjonens medlemmer.
Kommisjonen (i praksis sekretariatet) er lovpålagt å “[..] av eget tiltak sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før den avgjør om begjæringen skal tas til følge.” Jf. Straffeprosesslovens §398 første punktum. Spørsmålet er om det faktisk fungerer i praksis slik det var tenkt, og om sakene utredes godt nok?
Dettte var jeg ikke klar over før jeg hørte denne podkasten og det er etter min mening et grovt brudd på den rettssikkerheten vi tror Gjenopptakelseskommisjonen representerer!
Gjenopptakelsen har heldigvis gitt Viggo en reell mulighet til å få saken sin gjennomgått og belyst på nytt. Det er gjennomført en ny etterforskning med innhenting av nye opplysninger, nye sakkyndig utredninger, nye politifaglige undersøkelser og det er gjennomført en rekke avhør. Underveis er det jevnlig blitt «lekket» endel informasjon til pressen.
Det var imidlertid først da det ble avslørt at det i undersøkelsen av gamle “sporprøvene” var gjort en rekke nye DNA funn som knytter JHA til overgrep mot Lena Sløgedal Paulsen, at pressen virkelig begynte å løfte frem muligheten for at dommen mot Viggo Kristiansen kan være feil.
Det har vært interessant å se hvordan det etter hvert har blitt «comme-il-faut» å heve stemmen og påpeke at det kan foreligger en reell mulighet for at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Det er selvfølgelig gledelige nyheter og hyggelig lesestoff for meg som mener at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt. Samtidig har alle lekkasjene gjort meg litt bekymret.
Min bekymring springer ut fra en generell manglende tillit til rettsikkerheten i Norge, men er også knyttet til min manglende tillit til endel av de enkeltmenneskene som innehar sentrale rollene i denne saken. Det er så uendelig mange som har skremmende mye å tape i denne saken. Det er min erfaring at slike mennesker «spreller» til de er knust eller til de eventuelt får en behagelig «sorti». Mange av disse menneskene kjenner hverandre har innflytelsesrike posisjoner med alt for mye påvirkningsmakt. Derfor tar jeg ingen ting for gitt før det foreligger to streker under svaret.
I mellomtiden registrere jeg at Viggo Kristiansen går svært stille i dørene mens han venter på sitt livs viktigste avgjørelsen. Har han lagt betydelig bånd på seg i det offentlige rom, antakelig for å ikke provosere de som jobber med etterforskningen, de pårørende, Kristiansands innbyggere og de som ser annerledes på saken. Det er et valg og en øvelse det står respekt av, men som for meg er på kanten til uforståelig at han klarer.
Faktum er at han fortsatt utsettes for frihetsberøvelse selv om denne til en viss grad er «selvpålagt». Noe han definitivt ikke hadde vært nødt til. Han kunne tatt sin plass, stått på barrikadene og kjempet høylytt for å renvaskes seg selv uten tanke for hva andre måtte føle eller mene om det. Det har han altså ikke gjort. Han har i stede satt store deler av livet sitt på vent i påvente av den endelige beslutningen.
Når den beslutningen til slutt kommer, er det ikke bare slutten på årevis av arbeid og engasjement som er lagt ned i denne saken. Beslutningen er fasiten, selveste fasiten som legger grunnlaget for Viggo Kristiansens liv fremover. Et liv bestående av timer, dager, måneder og år som skal leves mens oppmerksomheten og debatten rundt denne saken sakte, men sikkert stilner. De fleste som har involvert seg, går tilbake til sitt vante hverdagsliv mens Viggo og hans familie skal skape en ny fremtid bygd på denne avgjørelsen mange så høylytt diskuterer og er engasjert i.
Jeg tror, heldigvis, vi kan være sikre på at både statsadvokat og riksadvokat innstiller på full frifinnelse av Viggo. Det er bra, men etter min mening er ikke det tilstrekkelig. Det er ikke tilstrekkelig til å «stilne» de røstene til de kreftene de som fortsatt mener at Viggo Kristiansen er skyldig. Videre er jeg veldig usikker på om denne etterforskningen fører til en innstilling med klar anbefaling om at saken til JHA skal gjenåpnes og at det i så fall blir fulgt.
Jeg mener nemlig at Viggo Kristiansen fortjener å renvaskes fullstendig ved at JHA blir tiltalt og dømt for det han faktisk gjorde helt alene; Drapene på to uskyldige jenter i Baneheia den 19. mai 2000. Så er selvfølgelig det viktigst at Viggo Kristiansen frikjennes og kan starte sitt liv som fri mann. Det har han ventet på i tjueto år, så det er på jammen på høy tid at han kan starte på det neste kapittelet i sitt liv.
Jeg gjør oppmerksom på at mange flere en de få jeg denne gangen har nevnt har bidratt med svært viktig arbeid i denne saken. Noen nevnt, men ingen glemt. I disse dager dager går mine tanker til “teamet” rundt Viggo Kristiansen og de som underveis som har jobbet gratis på sin fritid med denne saken i så mange år!
DETTE ER MIN HVERDAGSBLOGG. SÅ NÅR SKRIVELYSTEN TAR OVERHÅND OG TANKENE FINNER VEIEN TIL TASTATURET LAR JEG HVERDAG VÆRE HVERDAG, OG TAR EN TUR INNERST I SJELEN FOR Å SPEILE DET MANGE KALLER ET LIV! NEDENFOR FINNER DU LINKER TIL MERE STOFF OM BLOGGEN OG HVA JEG SKRIVER OM.
Veldig godt skrevet blogginnlegg, og interessant å lese om gjenopptakelseskomitéen!
Fin bloggpost.
Ønsker bare å komme med en presisering angående det jeg sa i podkasten om kommisjonens sekretariat.
Jeg har muligens vært litt uklar i podkasten, men det er ikke sekretariatet alene som bestemmer om en gjenåpningssak skal presenteres for kommisjonens medlemmer eller ikke. Men sekretariatet utøver stor makt gjennom å bestemme hva som skal utredes i saken og hva som legges frem for medlemmene av undersøkelser bevis og argumentasjon fra domfeltes side.
Sekretariatet skriver også en instilling med forslag til avgjørelse. Dermed kan sekretariatet i stor grad styre utfallet av en gjenåpningssak. Dersom personer i sekretariatet har en forutgående oppfatning av skyldspørsmålet, eller har negative holdninger til den domfelte, vil det i praksis være avgjørende for hvordan saken presenteres for kommisjonens medlemmer.
Kommisjonen (i praksis sekretariatet) er lovpålagt å “[..] av eget tiltak sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før den avgjør om begjæringen skal tas til følge.” Jf. Straffeprosesslovens §398 første punktum. Spørsmålet er om det faktisk fungerer i praksis slik det var tenkt, og om sakene utredes godt nok?
Det jeg nevner i podkasten er at sekretariatet har blitt tatt i å ikke legge frem alle bevis i en sak for kommisjonens medlemmer, og i Baneheia-saken har de både avslått og unnlatt å gjennomføre åpenbare utredningsskritt, i tillegg til det jeg mener er klare tegn til en forutintatt holdning til Kristiansens sak.
En ting jeg ikke nevnte i podkasten, men som også er et tema, er at kommisjonens leder alene kan avgjøre en sak, dersom den åpenbart ikke kan føre frem. Det gir i seg selv mye makt til kommisjonens leder. Det finnes ingen hjemmel for å overprøve lederens beslutning om å avslå på egenhånd.