Jeg heter Saira og dere finner meg bak kontoen @sairaknitdreams på Instagram. Som dere ser av navnet er livets mål å skape drømmene til realitet. Dette er mitt første blogginnlegg i livet, og jeg vil dele hvordan det er å være multikulturell i norsk samfunn. Jeg har mange hatter som jeg går med og veksler mellom i løpet av dagen. Jeg har fagbrev i kontorfag og er bydelsmor, strikkeinfluenser, og styreleder i borettslaget jeg bor i.
Som mor forsto jeg at det var jeg som måtte stå opp for mine barn, og det var kun jeg som kunne lære barna mine at de må stå opp seg selv. Ingen, absolutt ingen skulle komme i veien for at mine barn i norsk samfunn kom til å ha opplevelser som jeg hadde i oppveksten. Jeg takker mine foreldre for de verdiene jeg har fått som er grunnlaget mitt.
Som barn bodde jeg 3 år i Pakistan og lærte mye som både oppleves godt og vondt. Gikk på skole der. Som 10-åring flyttet vi tilbake til Norge og begynte i mottaksklasse på Bryn skole i Oslo. Der ble jeg møtt med varmt hjerte av to etnisk norske lærere som het Torill og Anne.
Jeg lærte språket fort og ble flyttet til vanlig klasse i løpet av et halvt år. Og trodde faktisk at det var slike mennesker som Torill og Anne er/var i Norge. Men fort forsto jeg at det er ikke alltid er slikt. Vi flyttet fra Helsfyr til Stovner og jeg mistet alle vennene mine som jeg hadde fått i klassen. I den nye klassen var det bare etnisk norske elever og det var en jentegjeng på 5 stk. I parallellklassen gikk det to norskpakistanske jenter som er mine bestevenninner den dag i dag.
Jeg prøvde å bli venn med jentene i klassen min, men kom aldri gjennom. De var slemme og fæle. Men hver gang jeg hadde noe som interesserte dem kom de bort å ville dele. De jentene fulgte med meg gjennom ungdomsskolen og videregående uten at det ble noe vennskap.
Jeg ga opp etter videregående fordi jeg giftet meg som 19-åring og begynte å jobbe selv om jeg hadde drøm om å studere. I arbeidslivet forsto jeg at det var ikke så langt unna det som var på skolelivet. Det fantes både slemme og snille folk, som er glad i oss med annen hudfarge. Men for at du skal bli sett og likt må en si ifra og stå opp for det man mener.
Å jobbe som selger/kundebehandler ga meg mye selvtillit. Det at jeg var månedens selger og var øverst på resultatlisten flere ganger gjorde at jeg ble trygg på meg selv mer og mer.
Første steget jeg tok var å bli FAU leder på skolen til dattera mi, og ble mer og mer trygg på meg selv. Jeg er en aktiv strikker og har strikket mye siden ungdomstiden. I 2021 begynte jeg å lage egne oppskrifter. Har ikke fått publisert alle. Du finne mine oppskriver på www.Strikkeland.no/butikker/sairaknitdreams Jeg er fast medlem hos @intrastrikkere og @nordicknitweardesigners. Selv i denne strikkeverden opplever man utestenging og rasisme, som blir definert med at ” Takk for interesse, men dessverre hadde vi mange å velge mellom og det ble ikke deg denne gang. Ta kontakt neste gang” Dette er veldig frustrerende, men her er det å ikke miste motet, men stå på og gå videre. 😉
Jeg har fått mye motivasjon av Karina Mahan som har vært tidligere gjest her. Hun er en fantastisk kvinne som tørr å ta opp de sårbare temaene. Jeg har flere ganger deltatt på konkurranser og vist interesse for å strikke for de store som har ønsket seg nye designere eller nye ansikter uten hell. Når jeg i etterkant har sett resultater så har det vært kun vært mennesker som de tidligere har brukt. En gang i fremtiden ønsker jeg å jobbe kun med håndarbeid.
Arbeidsplassen min vant “Benjaminprisen 2021” og dette er jeg kjempestolt av. Her kan jeg være den jeg er og kan si ifra om ting jeg liker / ikke liker.
Jeg takker for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt, og blir glad om du vil følge meg videre på instagram @sairaknitdreams. Her kan du følge med på strikkelivet mitt!