FOTO: Canva

 

Livet består av mange sesonger og som alle vet er har hver sin sesong både gleder og utfordringer. Det er lett å forstå livet linjert, som en slags reise fra vugge til grav. Å jeg synes den danske filosofen Søren Kierkegaard sier det på en måte jeg kan like svært godt:

Livet leves forlengsmen forstås baklengs!

Hva fremtiden bringer vet ingen selv om de fleste av oss forsøker å skape en slags forutsigbarhet underveis i livet. Det kan være godt å ha rammer og struktur i hverdagen og det er viktig å ha plass til ønsker og drømmer om hva livet skal fylles med. Allikevel opplever de fleste av oss at livet til tider tar brå svinger slik at hverdagen forandres og livsrytmen endres.

Selv har jeg rukket å legge endel år bak meg. Jeg har gjennomlevd ulike sesonger, sett noen drømmer gå i oppfyllelse mens andre har forsvunnet “som dugg for solen”. Jeg har hatt medvind og  motvind, blitt overrasket av storm og kulde og har måttet søke ly for uvær. Samtidig har jeg hatt øyeblikk av pur lykke, så vakre at det ikke finnes ord.

For mange år siden leste jeg boken ” Den lille Prinsen” skrevet av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry. På en vakker og tidvis naiv måte er boken en fortelling om vennskap og kjærlighet. Den skildrer samtidig smerten all kjærlighet bærer i seg. Smerten vi mennesker kjenner ved adskillelsen og vissheten om livets flyktighet, men mest av alt betoner boken hvor viktig det er å ta ansvar egne handlinger og for dem en er glad i.

Livet er allikevel større en det. Vi lever i en verden med omtrent 8 milliarder mennesker der både livsforhold og det enkelte menneskes historie er unik. Felles for de fleste av oss er behovet for å få å dekket grunnleggende behov som mat, trygghet, tilhørighet og anerkjennelse. De åndelige og mer eksistensielle behovene kommer ofte i annen rekke.

FOTO: Ingleson

 

Som de aller fleste har jeg søkt å få dekket de mest grunnleggende behovene i oppveksten. Jeg må nok kunne si at jeg ble født inn i en relativt dysfunksjonell familie, men har alltid tilpasset meg og hatt tydlige mål om å skaffe meg en god utdannelse og gjøre karriere. Det har jeg hatt en planmessig og systematisk tilnærming til, og jeg vil i stor grad si at jeg har lykkes. Det er allikevel viktig å understreke at det som har gitt meg kraft og styrke og mot til å stå på er troen på at det finnes en kraft utenfor meg selv, en Gud som bærer og som hele veien har vært i stand til å skape vekst.

De siste fjorten årene har jeg imidlertid levd i en form for “dvale”. Kropper forsøkte på et tidspunkt å varsle om at noe var i gjære, men det passet meg veldig dårlig. Tilslutt “eksploderte fyrkjelen” og etterlot seg et landskap av skader både fysisk og psykisk. Lenge har jeg trodd at det com til å bli status quo. At jeg kom til å bli varig ute av stand til å fungere i arbeidsliv og sosiale felleskap. Det har vært og er tildels en situasjon jeg har forsonet meg med. Det er heller ikke så skremmende når funksjonsnedsettelsen er stor nok. Jeg har forsøkt å fylle hverdagene med små ting og hatt glede av samvær med familie og venner. Å sakte men sikker har jeg funnet en rytme mellom aktiviteter, rekreasjon og hvile.

FOTO: Canva

Parallellt har det skjedd en endring jeg ikke har lagt merke til før de siste par årene. For i “ruinene” av denne “eksplosjonen” har det dukket opp såkorn som har vært svært godt gjemt. Såkorn med potensiale vekst. At de faktisk skulle komme til å vokse har vært svært vanskelig å se underveis. I det siste har det nemlig åpenbart seg en hverdag fylt av glede, forventninger, pågangsmot og muligheter. Å plutselig opplever jeg å skimte et landskap av ferdiglagde gjerninger i det fjerne.

Jeg vet ikke helt hvilke gjerninger det egentlig er. Hvordan de skal forvaltes eller hvor jeg skal få kreftene fra. Jeg kjenner imidlertid at det jeg nå har begynt med er første steget på denne reisen. Det kjennes som om jeg har fått et kall. Et kall livet har forberedt meg på, men som jeg ikke vet helt hva er enda. Å det er faktisk helt greit fordi jeg ikke har behovet for kontroll over hva som er neste steg. Det eneste jeg vet er at jeg må hegne om det skjer akkurat nå. Derfor skal nå bruke tiden min  på å studere grunnlaget for min egen tro. Ukens oppstart på Grunnstudium i kristendom/KRLE  er starten på det og jeg håper jeg på den måten vil vokse inn i mitt eget kall.

Langsomt blir alt ting til!

FOTO: Ingleson
FOTO: Ingleson

 

Januar blir starten på en bemerkelsesverdig reise for meg. Jeg begynner som deltidsstudent på Grunnstudium i kristendom ved HLT i Oslo. Det er en kombinasjon av nysgjerrighet og en dypere personlig utforskning av egen tro som driver meg til å ta dette studiet.

For meg er ikke dette bare en akademisk utfordring, det er en del av min personlige reise og utforsking av kristendommen. Å lære mer om kristendommen i sin helhet – dens historie, kultur, teologi og dens innvirkning på samfunnet – er utvilsomt spennende. Samtidig er dette studiet en del av min personlige søken etter å forstå min egen tro bedre, grave dypere inn i dens kjerne og å utforske de ulike aspektene av min egen spiritualitet.

Denne reisen bringer med seg både forventninger og utfordringer. Jeg gleder meg til å utvide mine kunnskaper, møte inspirerende lærere og ikke minst å diskutere tro og religion med likesinnede mennesker. Samtidig er jeg klar over at dette vil være en reise som vil utfordre mine egne tanker og kanskje til og med rokke ved visse overbevisninger.

Studiet av Bibelen, både det gamle og det nye testamentet, danner grunnlaget for forståelsen av den kristne tro. Gjennom et grundig bibelteologisk arbeid med Skriften gir det en unik muligheten til å dykke ned i historien, kulturen, og budskapet som presenteres, og forsøke å forstå konteksten for de ulike bøkene og deres betydning for troen i dag.

FOTO: Canva

 

I tillegg til å studere Bibelen i sin helhet, blir det spennende å kunne utforske teologiens historie og de ulike tolkningene av sentrale kristne temaer. Å studere tidligere teologers tolkninger og refleksjoner, kan gi en spennende innsikt i hvordan den kristne troen har blitt forstått og formidlet gjennom århundrene. Dette gir et rikere perspektiv og kan bidra til å se hvordan disse tolkningene kan være relevante og meningsfulle i dagens samfunn.

Å begynne på et Grunnstudium i kristendom er ikke bare en mulighet til å lære mer om den kristne troen og dens historie, men det er også en mulighet til å utfordre egen tro og personlige overbevisninger. Ved å dykker dypere inn i studiet av kristendommen, kan nye dører til refleksjon åpne seg og gi rom for ettertanke rundt egne trosmessige standpunkter. En fantastisk invitasjon til å utforske og undersøke egne overbevisninger i lys av den innsikten og kunnskapen studiet legger tilrette for.

Noen ganger kan det å stille spørsmål ved egen tro være en nødvendig og spennende kilde til personlig vekst. I beste fall kan det bidra til en dypere forståelse av troen og dens kompleksiteter. Å integrere dette studiet i min personlige tro så jeg ser virkelig frem til å se hvordan dette kan berike og forandre min personlige forståelse av tro og spiritualitet.

Så her står jeg, med en følelse av spenning og forventning, klar til å omfavne det som kommer. Jeg er utrolig takknemlig for muligheten til å utforske kristendommen på denne måten og ser frem til et spennende semester.

FOTO: Canva

 

FOTO: Canva

 

I en tid der våre liv er formet av teknologi, globalisering og raske endringer, har troen gradvis blitt en privatsak. Dette fenomenet er spesielt tydelig når det gjelder den kristne troen i et stadig mer sekularisert samfunn. I takt med samfunnets utvikling har troen blitt redusert til en personlig opplevelse, adskilt fra det offentlige rom. Dette skiftet bærer med seg både utfordringer og muligheter.

Kristendommen har gjennom historien spilt en betydelig rolle i samfunnet, preget kultur, kunst, politikk og moral. Imidlertid ser vi en gradvis forskyvning der troen blir nedtonet i det offentlige rom og kun anerkjent som en privat praksis. Dette er delvis et resultat av samfunnets økende mangfold og toleranse, der ulike livssyn og verdensanskuelse skal respekteres og gis plass.

I et sekularisert samfunn kan troen oppfattes som en privat sak for å unngå konflikter og sikre likeverdighet mellom ulike livssyn. Dette fører imidlertid til at troende kan føle seg tvunget til å holde sin tro innenfor hjemmets fire vegger eller i det stille, av frykt for å virke påtrengende eller for å unngå konflikter. Denne tendensen kan skape et skille mellom ens personlige overbevisninger og ens offentlige liv, noe som utfordrer troendes identitet og samvittighet.

På den positive siden gir dette også rom for en mer personlig og dypere forståelse av troen. Når troen blir en privatsak, kan den også bli mer autentisk og virkelig for den enkelte. Troende får muligheten til å utforske sin tro uten ytre påvirkning eller press. Dette kan føre til en dypere indre refleksjon og et mer genuint forhold til ens tro.

FOTO: Canva

 

Likevel er det viktig å erkjenne at troen ikke bør være begrenset til det private. Troen har en kraft til å inspirere til handling, til å skape samfunnsendring og til å bringe håp og trøst til andre. Å bringe troen til det offentlige rom trenger ikke å være påtrengende eller ekskluderende. Det handler om å dele verdier som medfølelse, respekt og kjærlighet med andre, uavhengig av tro eller livssyn.

Å forene troen som en privat opplevelse og dens rolle i det offentlige rom krever både balanse og respekt. Troende kan oppmuntres til å være åpne om sin tro, samtidig som de respekterer andres tro eller mangel på tro. Samfunnet bør skape rom for dialog og respektfullt samvær mellom ulike troende og ikke-troende.

I et sekularisert samfunn er det viktig å huske at troen, selv om den blir behandlet som en privatsak, fortsatt har en betydelig påvirkning på individets verdier, handlinger og samfunnet som helhet. Å anerkjenne troens rolle som en kilde til håp, moral og fellesskap, samtidig som vi respekterer privatlivets fred, er avgjørende for å skape et inkluderende samfunn der troende og ikke-troende kan leve sammen i harmoni.

La oss derfor verdsette den dybden og den personlige dimensjonen av troen samtidig som vi anerkjenner dens potensial til å inspirere til en positiv samfunnsendring. Troen skal ikke bli helt stille, men heller resonere som en kilde til enhet, medfølelse og respekt i vårt stadig mer mangfoldige samfunn.

FOTO: Canva
FOTO: Canva

 

De siste ukene har jeg kastet meg inn i verdenen av surdeigsbakst med stor entusiasme. Den spennende prosessen med å lage og pleie en surdeigskultur har vært både utfordrende og givende.

Fra å blande mel og vann til å følge gjæringsprosessen med nysgjerrighet og tålmodighet har jeg dykket ned i kunsten å skape brød med en unik og forlokkende smaksprofil.

Jeg har virkelig lært å sette pris på den tid og innsats som kreves for å lage et vellykket surdeigsbrød, og gleden ved å skape noe så grunnleggende og likevel så magisk som et hjemmelaget brød.

Det er flere grunner til å lære seg å bake med surdeig:

Surdeig gir brød en dypere og mer kompleks smakprofil enn gjær. Det kan gi brødet en litt syrlig smak som mange finner tiltalende. I tillegg kan surdeigsbrød ha en flott tekstur med store hull og en sprø skorpe.

Gjæringen i surdeigsprosessen bryter ned gluten og noen av de harde stivelsene i brødet. Dette kan gjøre det lettere fordøyelig for noen mennesker som vanligvis har problemer med vanlig gjærbakst.

Naturlig konserveringsmiddel: Syren i surdeigen hjelper til med å forlenge holdbarheten til brødet. Dette kan bidra til at brødet holder seg ferskere lenger uten å bruke kjemiske tilsetninger.

Surdeigsbrød har lavere glykemisk indeks sammenlignet med vanlig brød. Dette betyr at blodsukkeret stiger langsommere etter å ha spist det, noe som kan være gunstig for personer med diabetes eller de som ønsker å kontrollere blodsukkernivået.

Å bake med surdeig kan være en utfordrende og givende opplevelse. Det krever tålmodighet, observasjon og prøving og feiling for å mestre kunsten. Mange finner glede i å lære om gjæringsprosessen og hvordan man kan bake et brød fra grunnen av.

Surdeigsprosessen er en naturlig gjæringsprosess som ikke krever kommersiell gjær. Dette kan redusere avhengigheten av industriell produksjon og dermed være mer bærekraftig.

Samlet sett kan læring av surdeigsbaking berike dine kulinariske ferdigheter, tilby helsefordeler og gi deg muligheten til å skape fantastisk brød med unik smak og tekstur.

FOTO: Canva

 

SURDEIGSBRØD MED SANDMALT HVETE

Surdeigsstarteren

100 gram aktiv surdeigsstarter

100 gram sandmalt hvete

100 gram hvetemel

200 gram vann

Bland sammen ingrediensene til surdeigsstarteren (sandmalt hvete, hvetemel, vann og surdeigsstarter) i en bolle. Dekk til med plastfolie og la den stå på et lunt sted i omtrent 8-12 timer til den er boblende og aktiv.

Deigen

400 gram hvetemel

100 gram sandmalt hvete

300 gram vann

10 gram salt

I en stor bakebolle, bland sammen hvetemel, sandmalt hvete og vann. Rør til alt er godt blandet, dekk til med et kjøkkenhåndkle og la det hvile i 30-60 minutter (autolyse).

Tilsett den aktive surdeigsstarteren og salt i melet. Bland godt til alt er kombinert.

Utfør flere stretch-and-fold-prosesser med 30 minutters intervaller i løpet av de første 2-3 timene. Dette hjelper deigen med å utvikle seg og styrker strukturen.

Etter stretch-and-fold-prosessene, la deigen hvile og heve i ytterligere 1-2 timer, eller til den har økt i volum og blitt luftig.

Forming og etterheving

Hvelv deigen forsiktig på en lett melet overflate og form den til ønsket brødform. Legg deigen i en godt melet brødkurv eller en bolle kledd med et kjøkkenhåndkle. Dekk til og la den etterheve i ca. 1-2 timer, eller til den har økt i størrelse og virker luftig og lett.

Forvarm ovnen og bake

Sett ovnen på 230°C og plasser en bakestein eller en bakeplate inne i ovnen.

Når deigen har hevet tilstrekkelig, snu den forsiktig på et bakepapir og lag et snitt på toppen av brødet med en skarp kniv eller barberblad.

Plasser brødet med bakepapiret på den forvarmede bakesteinen eller bakeplaten inne i ovnen. Reduser temperaturen til 220°C.

Stek brødet i ca. 40-50 minutter, eller til det har fått en gyldenbrun skorpe og lyder hul når du banker på bunnen.

La brødet avkjøles på en rist i minst 1 time før du skjærer det opp.

Dette surdeigsbrødet med sandmalt hvete vil ha en flott smak og tekstur, takket være den naturlige gjæringsprosessen og bruken av sandmalt hvete. Det kan være litt tidkrevende, men resultatet vil være vel verdt innsatsen når du nyter dette deilige brødet!

FOTO: Canva

 

FOTO: Canva

 

Det stunder mot jul og her i huset har vi brukt adventstiden litt annerledes enn før. Jeg er vokst opp med en hektisk adventstid med fokus på forberedelser til det som skulle være en “perfekt” jul. Adventstiden var derfor en blanding av barnlig glede og hektisk julestress. Jeg kan huske alt fra hyggen med adventskalender og julebakst til stress med julevasken og diskusjonene om årets juletre.

Vi tente selvfølgelig lysene i adventsstaken og telte ned uke for uke, men hos oss var det lite fokus på selve julebudskapet. Selveste julekvelden gikk vi imidlertid i kirken, og gledet oss over at julen høytidelig ble ringt inn av kirkeklokkene. Ellers i året var det sparsomt med turer i kirken. Kirkegangen var forbeholdt “spesielle anledninger” som dåp, konfirmasjon, bryllup eller gravferd.

Adventstiden har nok alltid vært preget av oppveksten og jakten på den “perfekte” julefeiringen. Jeg har på den ene siden kost meg med å bringe videre gode tradisjonene fra egen barndom og levert varene med minst syv slag og hjemmelaget julemat. Veldig koselig, men alt for hektisk!

FOTO: Canva

 

De senere årene har jeg sakte men sikkert trappet ned egne krav, dog ikke så mye som jeg nok hadde ønsket. Adventstid og julestri sitter liksom litt i ryggmargen. Gudstjenestene har imidlertid  fått større å større plass gjennom hele året og julens budskap er ikke et kapittel som åpnes i desember for å lukkes 1. januar.

I år har jeg imidlertid tatt mine egne tanker om advent på alvor. Jeg har valgt å ha fokus på hygge og ettertanke fremfor jaget etter å få alt ting klart. Jeg har “brutt” vante tradisjoner med å vente med julematen helt til julaften. Jeg har som før pyntet, bakt og  invitert venner og familie på besøk. Å ja vi har spist julegrøt og drukket gløgg, men vi har også forsynt oss godt av julekaker og ribbe lenge før julen ringes inn! Allikevel har jeg fortsatt følelsen av at advent er ventetid med og nedtelling mot “den store dagen”. Den store dagen som for mange her i landet er fylt med glede og spenning fra tidlig morgen til langt på natt. Små barneføtter som smyger seg ut av sengen for å tasle ut å se på juletreet og alle de vidunderlige duftene som kommer strømmende fra kjøkkenet for å “sladrer” om god mat og deilige kaker.

FOTO: Canva

 

I år er det likevel slik at jeg kjenner på denne julegleden med en ganske så stor bismak. For i år, 2023 år etter at barnet ble født i Betlehem, avlyser byen sin tradisjonelle julefeiring. Byen som nå  skulle vært pyntet med lyslenker og stjerner  og myldret av turister og pilegrimer er tom! Ved Fødselskirken, det stedet  Jesus skal ha blitt født, skulle det stått folk flere timer i kø på denne tida av året, men då er det ingen her! Den kalde virkeligheten som forteller om en grusom krig ingen enkeltmennesker innerst inne ønsker seg.

Like fullt tror og håper jeg at mange våkner opp til julaften i år igjen med et snev av glede og høytidsstemning. For det er ikke pynten, kakene og alle gavene som gjør julaften til “den store dagen” for over 2 milliarder troende i vår verden. For meg er det jul når j stillhet senker seg og noen reiser seg for å lese disse gamle med akk så velkjente ordene:

“Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall….”

FOTO: Canva

 

FOTO: Canva

 

Etter noen uker med forberedelse til surdeigsbakst er jeg faktisk i full gang!  Hovedingrediensen for å lykkes med surdeig er en “potent” surdeigstarter som inneholder en kultur av gjær og melkesyrebakterier. Jeg har brukt god tid for å bygge opp min starter og delt den i flere deler slik at jeg alltid har en klar starter å bruke. Nå har jeg kontinuerlig tre stående i kjøleskapet og en på benken. Starterene i kjøleskapet mater jeg en gang i uken, lar de sirkulere slik at alle i løpet av en måned friskes opp! På den måten har jeg laget en god rutine for både mating og baking.

FOTO: Canva

 

Baking med surdeig går langt tilbake i historien. Det antas at surdeigsbaking oppsto ved jordbrukets opprinnelse i området øst for Middelhavet for mer enn 10000 år siden. Surdeig har siden blitt brukt til brødbaking helt frem til en gang på 1800-tallet, da bakegjæren kom og muliggjorde brødbaking på rekordtid. For å effektivisere produksjon har noderne industribaking etter hvert lagt til flere og flere ingredienser for å få fart på bakeprosessen. De har imidlertid trukket fra den viktigste faktoren; tid. Ved å tilsette tid til mel, vann og salt, tre essensielle ingrediensene i brødbaking, utretter naturen små mirakler.

Brød vi kjøper i butikken er som regel hurtighevede og inneholder mye gluten og antinæringsstoffer som fytinsyre. Ingredienslisten til butikkbrød er overraskende lang med mange tilsetningstoffer. Det er blitt mer og mer vanlig å tilsette ekstra gluten, enzymer og andre tilsatser for å få brødene til å heve fortere,  forlenge holdbarheten og gi bedre konsitens til brødet.

FOTO: Canva

 

Surdeigsbakst har mange helsefordeler. Først og fremst fordi det er lettere å fordøye, det gir mye mer næring og mindre antinæringsstoffer. Det blir også mindre stivelse i det ferdige bakverket, det vil bidra med tilførsel av gode bakterier til tarmen. De gode bakteriene og de organiske syrene gjør virkelig godt for magen, og når tarmbakteriene våre er glade, så bli vi også mer glade! Dette er nok en av grunnene til at surdeigsbaking har blitt så populært de siste årene.

Jeg har lenge tenkt på at jeg skulle forsøke meg på surdeigsbakst men vært litt bekymret for om det er for komplisert. Så viser det seg imidlertid at den eneste utfordringen er en ha en god surdeigstarter og endel tålmodighet. Å tålmodighet har jeg faktisk lært meg etterhvert!

I går startet jeg på en deig som i løpet av natten og tidlig formiddag har blitt til duftende julekake eller julebrød som noen kaller det det her på Vestlandet. Med to uker igjen til julaften kan vi i takknemlighet sitte å nyte en kopp kaffe og nybakt julekake mens vi venter på å få oppleve Salt sin julekonsert.

Oppskrift:

100 gram fresh surdeig
100 gram smeltet smør
3,5 dl melk
1 egg
550 gram siktet hvetemel
100 gram sukker
2 ts malt kardemomme
150 gram rosiner
Smelt smøret og ta gryta av plata og hell i melken (ikke over 37 grader). Ha surdeigstarter i en bolle. Hell melkeblandingen over surdeigstarteren og rør. Bland i egget. Ha resten av ingrediensene, men hold tilbake ca 100 gram mel til du vet hvordan konsistensen blir. La deigen hvile 1 time, brett 3×30 min. Form til en julekake. La hvile i hevekurv 1 time og deretter ca 18 timer i kjøleskap. Pensle med egg. Stekes midt i ovnen i ca 40 minutter på 190 grader, eller til kjernetemperatueren er 95 grader. (Kilde – Surdeigshimmelriket)
FOTO: Canva

 

FOTO: Canva

 

Å kalle seg kristen og stå frem som en troende og aktiv i en menighet koster faktisk endel pågangsmot og selvtillit. Selv om jeg har blogget i flere år, har jeg stort sett skrevet om dagligdagse ting som opptar meg, det vil si reiser, aktiviteter og de ulike hobbyer jeg er engasjert i. Unntaksvis har jeg skrevet litt om tro fordi min tro har vært svært personlig og fordi jeg er preget av å leve i en tid der samfunnet blir mer og mer sekularisert.

Jeg er ikke oppvokst i et kristent hjem og ble først troende ett år etter konfirmasjonen. Jeg var aktiv i Tens-sing bevegelse men var ikke lett å omvende. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg tviholdt på at jeg aldri skulle bli kristen. Gud ga meg imidlertid en nøkkel til min egen tro etter en fantastisk prekenserie holdt av Johan Vilhelm Eltvik på Ten-sing tur igjennom Europa. På slutten av turen våget jeg altså å kalle meg en kristen innenfor de trygge rammene Ten-sing koret ga.

Jeg tok med meg troen videre og var med på å drive ungdomsarbeid og konfirmantarbeid og  jeg satt noen år i menighetsrådet. Jeg var svært aktiv i kampen for å få ansatt kvinnelige prester og for homofiles plass i kirken. Etterhvert gled jeg i mer og mer bort fra dette arbeidet og lot troen få plass innerst i et skap. Travle dager med jobb og hverdagsutfordringer tok størst plass og jeg savnet ikke noe særlig heller.

Etter endel år begynte jeg imidlertid i ny jobb som sivilt ansatt i Frelsesarmeen og jeg kjente det var godt å være i en organisasjon med et klart livsyn og en aktiv forkynnelse. Gjenkjennelsen av hvor godt det var å være i et trosfellesskap ga mye glede, men jeg lot det være litt distansert uten å gå regelmessig på gudstjenester. Jeg koste meg med den kontrollerte nærheten til Gud, men holdt det på en armlengdes avstand. Når jeg ser tilbake har jeg alltid hatt en viss distanse til det å praktisere troen i form av bønn, bibellesning og gudstjenestefelleskap.

FOTO: Canva

 

Det underlige er at jeg aldri har tvilt på at det finnes en Gud. Jeg har alltid trodd at Gud eksisterer helt uten å stille  eksistensielle spørsmål rundt det. Min utfordring har ikke vært tvil men om jeg overhode har villet ha noe med Gud å gjøre. Mer tydelig formulert; jeg har i perioder av livet hatt enorm stor motstand mot å følge Gud i tanker, ord og gjerninger. Samtidig har jeg aldri lukket døren helt. Den har alltid stått på gløtt og Guds lys har tidvis nådd meg som varme stråler og hverdagslige småglimt av Guds eksistens.

Etterhvert som årene har gått har jeg imidlertid kjent på behovet for å finne en menighet å tilhøre så i 2018 begynte jeg, ganske tilfeldig, å gå på møter i Den Frie Evangeliske Forsamling. Dette var en liten forsamling med en form jeg kjente lite til fra før, men akkurat der fikk jeg oppleve en ånds nærværelse jeg ikke viste at jeg savnet. Jeg hadde selvfølgelig en klar forståelse av en treenig Gud, men hadde i svært liten grad erfaring med en åndelige dimensjonen. Jeg synes nok denne opplevelsen var vanskelig å forklare fult ut, men det oppleves som om troen har gått fra å være et endimensjonalt bilde til å blir en tredimensjonal virkelighet. Sakte men sikkert har denne opplevelsen blitt en spennende reise i nytt landskap. Som jeg skrev i innlegget “Åndelig føde” er  Pinsemenigheten Salt blitt min menighet etter jeg flyttet til Bergen. Det er en kirke jeg har funnet meg vel til rette i og den utfordrer meg litt mer enn “akkurat passe” når det gjelder min  trosreise.

FOTO: Canva
FOTO: Canva

 

Når jeg åpner avisene, leser innlegg og ser på nyheter ser jeg grusomme bilder av krig og krigens ofre og jeg blir mer og mer maktesløs her jeg sitter i et rolig lite hjørne av verden. Rundt meg diskuterer og demonstrerer mennesker mot krig, noen forsøker å forklare konflikten og ta parti. Ta parti og legitimere hvem som har mest rett til å drepe, eller «forsvare seg» som de fleste av oss så forståelsesfullt forsøker å kalle det. Det har også jeg gjort eller forsøk på å age ert kart uten å klare å finne svaret.

Enhver konflikt har støttespillere i enkeltmennesker, i grupper og i etablerte samfunnsstukturer. Mennesker som roper på gjengjeldelse, hevn og i ytterste konsekvens utryddelse. Vi her sett det før og vi ser det igjen. Det eneste mennesker alene og i felleskap kan gjøre er å ta avstand fra en slik tankegang og fortsette å tro på at det nytter å kjempe det godes kamp i verden hver eneste dag. For hvis vi mister den troen er vi mennesker virkelig fortapt.

I en konflikt med så mye smerte, så mye hat og så mange meninger forankret i politisk og religiøs overbevisning har jeg lett etter ord som gir menig og til slutt funnet disse formulert av Martin Luther King.

«Å gjengjelde hat med hat mangedobler hatet, og det legger et dypere mørke over den natten som allerede mangler stjerner»

Mørke kan ikke drive ut mørke, det kan bare lyset gjøre. Hat kan ikke drive ut hat, det kan bare kjærligheten. Hat mangedobler hat, vold mangedobler vold, og hardhet mangedobler hardhet!

Israelere og Palestinere er alle mennesker. Medmennesker med rett til å leve i fred med hverandre og sine egne. Rett til å leve i trygghet i sine familier, nabolag, byer og i sine områder. Troen på at hat, krig og vold kan utslette ondskap er i beste fall en misforståelse. I realiteten bringer det bare mer «bensin på ondskapens bål».

Så hjelper kanskje ikke mine naive og famlende ord i en så grusom situasjon, men vi må tørre å sette fokus på det som egentlig er sannheten; Krig og ødeleggelse skaper aldri fred!

Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tvilen rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen!

FOTO: Canva
FOTO: Canva

 

Krig, vold og maktmisbruk er, etter min mening, veien til fortapelse. Fortapelse for enkeltmennesker, grupper, borgere i ulike land og for verden i sin helhet! Så er jeg ikke så naiv at jeg ikke vet at det til alle tider har hersket ondt blod mellom enkeltmennesker, grupper og nasjoner.

Historien viser at menneskets egoisme og maktbegjær antar en lite kledelig form når tilgangen på makt, områder og ressurser er hardt presset. I all enkelhet har tilgang på ressurser skapt konflikt mellom mennesker siden tidenes morgen. Naturressurser, landegrenser, ønske om selvstendighet og religiøs/politisk ekstremisme er ofte forklaring på hvorfor folk vender seg mot folk og nasjoner ender opp i blodig krig.

Selv om krig og konflikt ofte kan forklares ut i fra et ønske om å oppnå et mål, så forsterkes gjerne flere konflikter av ulike drivkrefter. Terrorisme og ekstremisme er ofte endel av slike krefter som fungere som utløsende eller forsterkende faktorer i slike konflikter. Ser en bakover i historien er skade, seksuell vold, underernæring, sykdom og invalidisering noen av de mest vanlige fysiske konsekvensene av krig i tillegg til depresjon og angst og psykiske skader. Krig er, og har alltid vært, fysisk og psykisk skadelig for alle som deltar i eller utsettes for krigens grusomheter! Uansett hvem som har rett i konfliktens utspring er det de sivile og uskyldige ofre som bærer konsekvensene av “krigsherrenes” korstog.

FOTO: Canva

 

De fleste kriger henter sin moralske støtte i folks politiske, etiske eller religiøse tankegods. Det er ingen tvil om at det forut for krig og konflikt finnes et konsistent rasjonale i forhold til det å skape legitimitet for de handlingene som planlegges og iverksettes. Problemet er bare at dette rasjonale, etter min mening, kun egner seg som en teoretisk begrunnelse for å iverksette grusomme krigshandlinger. I det teori settes ut i praksis viser krigen nemlig sitt sanne ansikt,

Krig er forakt for liv!

Når det gjelder den grusomme situasjonen vi nå ser på Gaza stripen og i Israel setter det en hel verdens følelser i sving. Det demonstreres og diskuteres hvem som har størst “legitimitet” i konflikten som nå utspiller seg mens uskyldige mennesker dør hver eneste dag. Det er ingen tvil om at denne konflikten er komplisert og preget av ytterligheter på begge sider. Selv har jeg forsøkt å lese innlegg og kronikker som beskriver situasjonen fra flere sider og i dag leste jeg en sterk kommentar skrevet av Hanne Skartveit. Hun innleder med ordene Ondskap finnes!

FOTO: Palestinian News & Information Agency (Wafa) in contract with APAimages, CC BY-SA 3.0

 

I et brutalt ærlig innlegg beskriver hun det hun har sett med selvsyn av Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober 2023. Å det er til ettertanke. De grusomhetene som hun beskriver er uforståelige. På en lukket visning på militærbasen rett utenfor Israels hovedstad Tel Aviv så en gruppe journalister opptakene fra noen av Hamas-terroristenes kameraer. Målet var å få vist verden at det Israel nå står overfor, er noe helt annet enn det en har opplevd tidligere. Det er ikke krigshandlinger, det er terror. Beskrivelsen av uskyldige mennesker som lemlestes, drepes og skjendes er grusom og kan ikke på noen måte aksepteres. Det er lett å forså at dette vekker harme og ønske om hevn.

Og nettopp hevn og hevnaksjoner er to av de mest brukte ordene i den israelsk-palestinske konflikten er. Her møtes Det Gamle Testamentets og Koranens prinsipper om «øye for øye, tann for tann» til fulle og begge parter

For sånn er det dessverre lett å tenke. Vi tror at hevn skaper rettferdighet og demper den smerten som herjer og er i ferd med å rive oss i filler fra innsiden. Det er dessverre ikke sant! Hevn skaper bare mere smerte, mer kamp og nye grusomme handlinger.

FN har «på det sterkeste» fordømt angrepet fra Hamas mot israelske byer og oppfordret Hamas til å løslate alle gisler umiddelbart og betingelsesløst. FNs generalsekretær António Guterres har også fordømte det han har kalt Israels overdrevne maktbruk og kritisert Israel for å hindre sårede i å få legehjelp og for å hindre humanitær innsats.

FOTO: UN Geneva Flickr

 

I dag kan vi lese at utenriksminister Espen Barth Eide ber om en umiddelbar våpenstillstand. Norge har som mange andre land vært tydelige overfor Israel at de har rett til selvforsvar, men at det må skje i tråd med reglene i krigens folkerett, humanitærretten. Han presiserer at det vi ser nå, går ganske langt i å utfordre de prinsippene. I dag har også hundre tusener av demonstranter samlet seg i gatene i en rekke byer i Europa, Midtøsten og Asia for å markere støtte til palestinerne i Gaza. Folk reagerer på det som nå skjer med de sivile innbyggerne i Gaza.

Jeg mener verdenssamfunnet, og ikke minst Israels allierte, har et ansvar for å kreve at internasjonal lov overholdes. Det finnes nemlig noe så underlig som regler når krig oppstår og menneskeretten blir satt til side og det er ikke en ny idé. Gjennom alle tider har man tenkt at det er noe grunnleggende ved mennesket som må respekteres. Mennesker opp gjennom tiden har altså forsøkt å enes om lover som begrenser de grusomme konsekvensene av krig. En enighet som gang på gang tilsidesettes.

Den største faren er imidlertid at vi resignerer. At vi lukker øynene og tenker at kampen for fred og rettferdighet bare kan drives frem av politikere og mennesker i maktposisjoner. Et hvert menneske har, etter min mening, plikt til å kjempe for rettferdighet og fred. Fred skapes nemlig ikke av de som tror på hevn. Fred springer ut fra enkeltmenneskers kamp for at det nytter, at vi gang på gang må tro på forsoning! For hvis troen på fred og forsoning sakte dør i våre hjerter vinner ondskapen og tanken om at hevn er det eneste som nytter!

FOTO: Ingleson

 

FOTO: Ingleson

 

Endelig er oktober her og vi kan nyte livet i varmere strøk! Det er en sann velsignelse hver gang både for kropp og sjel. Nå har vi vært her i ti dager og kost oss masse og har enda tre uker igjen.

Dagene har så langt vært varme og bydd på sol og masse “utetid” med tilhørende gåturer langs Senda Litoral. Dette er et stort prosjekt som omfatter en sti på 160 km langs hele kysten av Malaga-provinsen. Stien går fra Manilva til Nerja. Når hel prosjektet er fullført, vil det være en stor turistattraksjon for Costa del Sol og Andalucia.

FOTO: Ingleson

 

Malaga-kysten er en av de mest urbaniserte i Spania, men med denne stien prøver en å skape et landskap med fokus på havet. Senda Litoral passerer gjennom mer enn 120 sandstrender.

En av de mest spektakulære områdene ligger mellom Calahonda og Cala de Mijas . Langs ruten finner vi noen av de vakttårnene som markerer Malaga-kysten og som en gang hadde en viktig militær og kommersiell funksjon med å kontrollere sjøtrafikken i området.

Å det er akkurat i dette området vi går våre daglige turer!

FOTO: Canva

 

Det å gå tur i varmen gir også muligheter til å sette seg ned i solen og nyte et lite måltid på noen av de nærliggende restaurantene. Langs kyststien ligger nemlig et godt utvalg av små spisesteder med alt fra små tapasretter og delikate salater. Ekstra deilig er all den ferske sjømaten som serveres. Har en imidlertid lyst på kjøtt er det lett å finne spisesteder med grillede delikatesser.

De siste dagene har det vært endel vind. Det er imidlertid mange gode muligheter til å finne lune steder å sitte. Å gå en tur før en setter seg ned for å spise gir ekstra god samvittighet. Dessuten er det å gå langs Middelhavet mens bølgene bryter i hvitt rett og slett fascinerende! Da kan tankene vandre fritt og hverdagslige utfordringer settes på pause.