Livet består av mange sesonger og som alle vet er har hver sin sesong både gleder og utfordringer. Det er lett å forstå livet linjert, som en slags reise fra vugge til grav. Å jeg synes den danske filosofen Søren Kierkegaard sier det på en måte jeg kan like svært godt:
Livet leves forlengs, men forstås baklengs!
Hva fremtiden bringer vet ingen selv om de fleste av oss forsøker å skape en slags forutsigbarhet underveis i livet. Det kan være godt å ha rammer og struktur i hverdagen og det er viktig å ha plass til ønsker og drømmer om hva livet skal fylles med. Allikevel opplever de fleste av oss at livet til tider tar brå svinger slik at hverdagen forandres og livsrytmen endres.
Selv har jeg rukket å legge endel år bak meg. Jeg har gjennomlevd ulike sesonger, sett noen drømmer gå i oppfyllelse mens andre har forsvunnet “som dugg for solen”. Jeg har hatt medvind og motvind, blitt overrasket av storm og kulde og har måttet søke ly for uvær. Samtidig har jeg hatt øyeblikk av pur lykke, så vakre at det ikke finnes ord.
For mange år siden leste jeg boken ” Den lille Prinsen” skrevet av den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry. På en vakker og tidvis naiv måte er boken en fortelling om vennskap og kjærlighet. Den skildrer samtidig smerten all kjærlighet bærer i seg. Smerten vi mennesker kjenner ved adskillelsen og vissheten om livets flyktighet, men mest av alt betoner boken hvor viktig det er å ta ansvar egne handlinger og for dem en er glad i.
Livet er allikevel større en det. Vi lever i en verden med omtrent 8 milliarder mennesker der både livsforhold og det enkelte menneskes historie er unik. Felles for de fleste av oss er behovet for å få å dekket grunnleggende behov som mat, trygghet, tilhørighet og anerkjennelse. De åndelige og mer eksistensielle behovene kommer ofte i annen rekke.
Som de aller fleste har jeg søkt å få dekket de mest grunnleggende behovene i oppveksten. Jeg må nok kunne si at jeg ble født inn i en relativt dysfunksjonell familie, men har alltid tilpasset meg og hatt tydlige mål om å skaffe meg en god utdannelse og gjøre karriere. Det har jeg hatt en planmessig og systematisk tilnærming til, og jeg vil i stor grad si at jeg har lykkes. Det er allikevel viktig å understreke at det som har gitt meg kraft og styrke og mot til å stå på er troen på at det finnes en kraft utenfor meg selv, en Gud som bærer og som hele veien har vært i stand til å skape vekst.
De siste fjorten årene har jeg imidlertid levd i en form for “dvale”. Kropper forsøkte på et tidspunkt å varsle om at noe var i gjære, men det passet meg veldig dårlig. Tilslutt “eksploderte fyrkjelen” og etterlot seg et landskap av skader både fysisk og psykisk. Lenge har jeg trodd at det com til å bli status quo. At jeg kom til å bli varig ute av stand til å fungere i arbeidsliv og sosiale felleskap. Det har vært og er tildels en situasjon jeg har forsonet meg med. Det er heller ikke så skremmende når funksjonsnedsettelsen er stor nok. Jeg har forsøkt å fylle hverdagene med små ting og hatt glede av samvær med familie og venner. Å sakte men sikker har jeg funnet en rytme mellom aktiviteter, rekreasjon og hvile.
Parallellt har det skjedd en endring jeg ikke har lagt merke til før de siste par årene. For i “ruinene” av denne “eksplosjonen” har det dukket opp såkorn som har vært svært godt gjemt. Såkorn med potensiale vekst. At de faktisk skulle komme til å vokse har vært svært vanskelig å se underveis. I det siste har det nemlig åpenbart seg en hverdag fylt av glede, forventninger, pågangsmot og muligheter. Å plutselig opplever jeg å skimte et landskap av ferdiglagde gjerninger i det fjerne.
Jeg vet ikke helt hvilke gjerninger det egentlig er. Hvordan de skal forvaltes eller hvor jeg skal få kreftene fra. Jeg kjenner imidlertid at det jeg nå har begynt med er første steget på denne reisen. Det kjennes som om jeg har fått et kall. Et kall livet har forberedt meg på, men som jeg ikke vet helt hva er enda. Å det er faktisk helt greit fordi jeg ikke har behovet for kontroll over hva som er neste steg. Det eneste jeg vet er at jeg må hegne om det skjer akkurat nå. Derfor skal nå bruke tiden min på å studere grunnlaget for min egen tro. Ukens oppstart på Grunnstudium i kristendom/KRLE er starten på det og jeg håper jeg på den måten vil vokse inn i mitt eget kall.
Langsomt blir alt ting til!
