Vi er godt i gang med oktober måned. Det er blitt høst og realt høstvær her vestpå. Fårikålsesongen er i gang, men her i huset har vi ikke kommet så langt at det har fått plass på menyen enda. Vi teller nemlig ned dager til ett av de to årlige oppholdene på solkysten, så i dag står det Kremet kyllingpasta på menyen. Jeg har etter hvert begynt å spise mere kylling enn rødt kjøtt og prøver å finne nye retter med spennende smaker. Nå skal det sies at pasta ikke er min favorittrett, men den yngre i familien har etterhvert bragt pasta inn i det daglige kostholdet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det, men i ny å ne kan det være både smakfullt og mettende.
FOTO: Canva
Jeg pleier nok å ha litt ulike ting i denne retten alt utifra hva jeg har i kjøleskapet, men jeg har en “hovedoppskrift” som jeg pleier å følge.
Da jeg var barn levde jeg i mørket. Ikke i et åndelig mørke, men et mørke skapt av mennesker. Det kan høres brutalt ut men jeg jeg tror jeg var født inn i et hjem der kjærlighet og omsorg var byttet ut med egoisme og ondskap. Heldigvis er dette et godt bearbeidet kapittel jeg har plassert i det arkivet det hører hjemmet. Dette kapittelet la imidlertid fundamentet for min tro og opplevelse av at det fantes en kraft som var sterkere enn den ondskapen jeg opplevde rundt meg. I all denne ondskapen fantes nemlig et lys, et lys som bar uansett og som dro meg tilbake til denne verden når jeg gang på gang trodde kroppen skulle slukne helt og dø.
Dette lyset var ingen fantasi i mitt indre. Det var som en åpenbaring av en ildkule som lyste uavhengig av tid og rom. En blanding av en kraft og en trygghet. Det viktigste av alt var at dette lyset ga meg styrke og mot til å leve videre. Det ga meg krefter til å leve ett liv i mørket som omga meg hjemme og styrke til å leve ett liv utenfor huset i en verden som for meg var ukjent og skremmende.
Så skal det sies at det også fantes gode stunder! Stunder der jeg sammen med andre mennesker kunne dele en hverdag i fred og kjærlighet. Stunder jeg kunne sveve av lykke og kjenne verden som en tredimensjonal virkelighet med alle de sanser Vår Herre har skapt oss med.
Barne og ungdomsårene var som de var. For meg, som ikke kjente en annen verden, fantes ikke opplevelse av tap eller bitterhet. Jeg var bare så inderlig sliten hele tiden ,og til tider var jeg nok svært vanskelig å ha med å gjøre. Jeg hadde min daglige kamp med å forstå hvordan en “normal” verden fortonte seg, hva som ble forventet av meg og hvordan jeg skulle oppføre meg. Slik jeg ser det nå er det ikke rart det “krasjet” i mange situasjoner, men jeg holdt ut og kjempet for å overleve.
Da jeg var 16 år døde han som hadde sådd et frø og var med på å skape meg. Det var en dag fylt av forvirring og fortvilelse, men også en uendelig lykke. Endelig var det min tur, min tur til å få leve i fred. Jeg husker dagen som i går. Jeg gikk hjemover om kvelden, så opp på en stjerneklar himmel og kjente på håpet i det lyset som hadde fulgt meg hele veien. Det lyset som hadde fulgt meg i tykt å tynt. Det lyset som hadde holdt meg i livet når jeg på det skjøreste hadde ønske om å dø. Denne dagen fikk jeg livet i gave på nytt!
Tiden gikk, og sakte men sikkert gikk jeg fra å være en skygge av meg selv til å bli endel av den tredimensjonale virkeligheten jeg tidvis hadde kjent i oppveksten. Jeg hadde allerede gått i et kristen ungdomskor en stund, og motvillig hadde jeg begynt å kalle meg” troende”. Det å tro var på dette tidspunktet tosidig for meg. Jeg tvilte ikke på at Vår Herre fantes, men jeg var så inderlig sint og hadde motstand mot å slippe han til i mitt liv. For meg som hadde kjent på og sett en kraft tidligere i livet ble det etterhvert naturlig å forsone seg med min egen tro. Nå var ikke det et spesielt dramatisk valg. Bevegelsen jeg var endel av var både inkluderende og ganske kul å være med i. Troen endret imidlertid form og gikk fra å være en rent fysisk og åndelig opplevelse til å bli en mer “intellektuell” tro med noe mer distanse til det jeg i dag skjønner er den Hellige Ånd.
FOTO: Ingleson
Årene gikk, og det skulle ta lang tid før jeg igjen gjenopplevde åpenbaring av det lyset som hadde fulgt meg i barndommen. Da jeg passerte femti år valgte jeg å takke ja til et opphold på Modum bad for å bearbeide det mørket og de traumene som hadde preget meg og som tidvis laget skygger over den hverdagen som i utgangspunktet var fylt med gleder og gode opplevelser. Tidvis kjente jeg mer og mer på den “utslittheten” som jeg kjente så alt for godt igjen fra min barndom og den ønsker jeg virkelig ikke å ha mer av i mitt liv. Etterhvert hadde sporene av en mørk barndom blitt for tunge å bære ved siden av et vanlig familieliv og et hektisk arbeidsliv. Utmattelsen tok sakte men sikkert overhånd kombinert med en stadig sviktende fysisk helse. Takknemlig og dedikert takket jeg ja til dette opphold på Modum bad for behandling av PTSD. Det skulle vise seg å bli et vendepunkt i mitt liv!
FOTO: Modum bad brosjyre
Modum Bad er, i tillegg til å være en behandlingsinstitusjon, en diakonal institusjon som legger vekt på den åndelige og eksistensielle dimensjonen ved livet. På området ligger også Olavskirken som er Modum Bads egen kirke. Sykehuset har også ansatt to prester tilbyr sjelesorg/samtaler med fokus på eksistensiell og åndelig omsorg. Disse har ansvar for gudstjenestelivet i Olavskirken. For meg var dette en ekstra trygget med tanke på den troen som hadde fulgt meg i mange år. Lite ante jeg imidlertid at jeg nok en gang skulle oppleve å møte lyset som jeg kjente så godt fra barndommen.
En stille formiddag gikk jeg inn å satt meg i Olavskirken. Jeg ble sittende en liten stund å be, men var raskt på vei ut igjen for stillheten kjentes utrolig skremmende ut. Så tok tankene mine en annen retning og jeg utfordret meg selv til å bli sittende. Etter en stund kom tårene, de som i så mange år hadde vært innestengt i et bortgjemt og innkapslet rom. Så løftet jeg hodet og der, rett foran meg ved alteret strømmet lyset inn av et vindu. Et lys som fylte kirken og omsluttet meg fullstendig. Det var det lyset jeg tidligere hadde kjent som en ildkule som nå flommet inn i kirken som en åpenbaring av varme og trygghet.
Da kjente jeg at jeg virkelig var kommet hjem. Her var den hjelpen og den omsorgen jeg et helt liv hadde ventet på. Umiddelbart skjønte jeg at det endelig var min blitt tur til å løftes ut av barndommens mørke. Så lå det selvfølgelig mange tøffe tak foran meg, men jeg visste jeg endelig var kommet hjem!
«Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
En litt dramatisk overskrift, men ganske nær sannheten allikevel. Høsten er en utrolig vakker årstid med sin fantastiske farger som jeg virkelig elsker! Før alt visner og naturen forbereder seg på en kald vinter står den i brann, sånn litt for å takke for seg! Tidligere var jeg mye ute i naturen og gledet meg over årstidens vakre farger, men etter helsa gjorde opprør blir det kun kortere turer når været tillater det. Å når sant skal sies er det litt for sjelden for det er mye regn her på Vestlandet i disse dager.
Jeg har de siste fem, seks årene vært plaget med Revmatisme og vært relativt dårlig. Det er ikke til å legge skjul på at høsten og vinteren er årstider som byr på sterkere smerter enn eller i løpet av året. Jeg har imidlertid fått en fantastisk medisin mot sykdommen, nemlig en mild form for immunbehandling. Dette er en form for immunbehandling som brukes mot kroniske og alvorlig betennelsestilstander som blant annet revmatisme. Denne behandlingen gjør at jeg store deler av året har lite smerter. Når høsten og vintersesongen kommer, melder symptomene seg dessverre mer aggressivt enn resten av året.
FOTO: Ingleson
Jeg har heldigvis den fantastiske egenskapen å kunne leve i nuet og gruer meg i liten gad til det som måtte komme. Allikevel blir jeg år etter år blir “tatt på sengen” når jeg i løpet av september kjenner at smertene blir sterkere og dagene tyngre. Jeg har jo vært “bortskjemt” noen måneder med god helse og opplever det litt som å få sykdommen på nytt igjen. Så da blir det noen uker med realitetsorientering og tilrettelegging. Da går det i ull, ull, ull og ull og varmeteppe i sengen.
Det beste er imidlertid nedtelling til høstens vitamininnsprøyting : opphold i varmere strøk! I midten av oktober, når kroppen virkelig kjenner det er forbundet med smerte å ha revmatisme, gjør jeg som trekkfuglene og flyr sørover. Et etterlengtet opphold ved Middelhavet vinker i det fjerne, så nå har jeg begynt å telle ned til vi reiser den 17. oktober. Der venter sol og en “sommervarme” akkurat som jeg elsker den på gjennomsnittlig 22 grader! Å få delt opp høsten og forvinteren er et vidunderlig privilegium for en verkende kropp!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Det er fredag ettermiddag og litt rolig etter ganske hektiske uker. Noen ganger lurer jeg faktisk på hvordan mennesker klarer å ha tid til alt praktisk og sosialt som må skje utenfor arbeidstid. Jeg bruker jo hele døgnet på ting andre må gjøre i tillegg til jobb. For meg blir helt enkle hverdagsting svært tidkrevende og mentalt utfordrende. Så skjønner jeg jo at det henger sammen med helsesituasjonen. Det er jo faktisk funksjonsevnen, eller snarere mangel på sådan, som er årsaken til at jeg ikke jobber. De siste to ukene har jeg imidlertid brukt mye energi på ting jeg tenker burde gå relativt fort. Det har det altså ikke gjort. Noe skyldes selvfølgelig min mangel på hukommelse og konsentrasjon, men jeg vil påstå at mye av tiden som har gått med skyldes at ting ikke fungerer.
For litt over en uker siden tok jeg kontakt med skatteetaten i forbindelse med innbetaling av restskatt. På telefon ble det imidlertid svart at det var 164 minutters ventetid, så jeg benyttet gladelig muligheten til å bli oppringt tilbake. Jeg er av de som da blir litt stressa når jeg venter på en slik “automatisk tilbakeringing” så jeg svarer ikke på andre samtaler og holder meg relativt klar til å svare. Timene og dagen gikk men jeg fikk ingen oppringning. Formiddagen etter forsøkte jeg meg igjen og valgte å vente i kø. Jeg fikk da snakke med en hyggelig dame som skulle ringe meg tilbake så jeg pustet lettet ut.
Helgen gikk og da vi kom til mandag må jeg si jeg var temmelig irritert. Jeg ringte opp nok en gang og ventet på en slik “automatisk tilbakeringing” uten resultat. Da bestemte jeg meg for å sende inn en skriftlig henvendelse og fant ut at Altinn hadde et skjema for akkurat det jeg trengte hjelp til. Lykkelig var jeg da det ble sendt. Klok av skade ringte jeg dagen etter inn for å sjekke at det var mottatt og det var det! Det ble notert ned at jeg hadde ringt med beskjed at jeg kom til å bli oppringt påfølgende dag.
Hele onsdag formiddag gikk jeg å ventet men da det nærmet seg kl 15 ringte jeg relativt indignert opp igjen for å få saken ut av verden. På telefon ble det imidlertid svart at det var 96 minutters ventetid så jeg brukte naivt nok “automatisk tilbakeringing”. Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tillit til at det kom til å komme noen telefon. men litt over kl 17 ringte en hyggelig dame opp og lurte på hva hun kunne hjelpe meg med. Da jeg forklarte saken konkluderte hun med at det var andre enn de i “førstelinjen” som måtte svare på og at de nå hadde gått for dagen. Hun anbefalte meg derfor å ringe opp igjen tidlig morgenen etterpå. Klokken 10.00 torsdag morgen, en uke og syv telefoner senere, fikk jeg tilslutt svar og mulighet for å snakke med rette vedkommende. Jeg var selvfølgelig glad for å få relevant hjelp, men blir ganske irritert av hele greia. Det skal da ikke være slik?
FOTO: Canva
Så opplever jeg altså noe av det samme igjen i forbindelse med opprettelse av ny konto i banken med tilhørende bankid denne uka. Telefoner med informasjon om at vi måtte møte opp personlig, noe vi gjorde innenfor den relativt begrensede åpningstiden frem til kl. 15.00. Hva gjør folk som har en jobb de ikke kan gå fra? Nok en gang skar det seg. Vi fikk informasjon om at papirene ikke ble sendt over til rett instans. Nye oppringninger og lovnad om “tilbakeringing” uten at noe skjedde og nye runder med nye telefoner og ventinger. Hele ni telefoner måtte til for å komme til bunns i dette. Jeg blir ganske matt jeg! Det er jo nesten vanskeligere enn å forsere den Kinesiske mur for å nå igjennom!
Å ja, jeg høres sikkert ut som en sur gammel kjerring som syter å klager, men det var da virkelig ikke sånn før? Jeg har opp igjennom livet jobbet ulike steder med alt fra telefonsalg av feriereiser til leder i offentlig sektor og vi rinte da opp når vi hadde sagt vi skulle det. Vi fulgte da opp henvendelser, både skriftlige og muntlige. En gul post-it lapp på skrivebordet eller en “huskeliste” lå klar til bruk for å notere på for at ting gikk skulle gå i glemmeboken. Nei alt var mye bedre før, da hadde vi arbeidsmoral!
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Sinne er en enkel emosjon, den er liketil og løsningsfokusert. Mange vil si den er primitiv, men de fleste er enige om at det er en av alle de følelsene vi har som er nødvendig for å overleve.
Følelsen «sinne» er en av syv grunnleggende følelser inne i oss, som inkluderer glede, avsky, frykt, overraskelser, forakt og tristhet. Sinne gjør kroppen beredt til kamp, men du kan øve på å gi « ditt sinne» et utrykk som er mer modent og bruke det konstruktivt i stedet for destruktivt.
Sinne er altså nødvendig, men holdes dessverre sjelden frem som spesielt prisverdig. Til det kjenner vi altfor godt den ekstreme varianten og skyggesiden av sinne som manifesterer seg som utagering, aggresjon og vold. Mange blander dessverre sinne med utagering, aggresjon og vold. Derfor kan det ofte føles livsfarlig å bli sint.
Utagering, aggresjon og vold handler om å påføre andre skade, mens sinne er en følelse. Den er ikke farlig eller negativ i seg selv, og kommer ofte som reaksjon på at noen har tråkket over dine grenser, ignorert hva du trenger, krenket eller skadet deg, vært urettferdig og slem mot deg eller andre, og det å føle sinne i slike sammenhenger er som regel adaptivt og sunt.
FOTO: Canva
Når så dette sinne stormer i oss, gjør det rett og slett fysisk vondt. Vi får skyldfølelse, blir urolige og får angst. Vi er redd for sinne fordi vi tror det gjør oss aggressive. Paradoksalt nok er det ofte motsatt. Når vi aksepterer at følelsene finnes i oss, selv om vi ikke liker dem, slipper vi å la oss diktere av dem.
Når vi er sinte eller oppbrakte, kan vi derfor trenge litt tid for oss selv, til følelsene har roet seg noe. Det er en grunn til at vi ble sinte eller såret, og den er det viktig å ta opp med den det gjelder. Å gjøre dette på en overveid og konstruktiv måte, er først mulig når følelsene har roet seg en god del, men gjerne ikke helt. Vi trenger litt mot for å ta opp problemet på en tydelig, men vennlig måte.
Det konstruktive sinnet setter tydelige grenser slik at ens integritet og dem man er glad i kan beskyttes. Det er med andre ord en form for selvivaretakelse. Når man ikke har tilgang til det grensesettende sinnet øker risikoen for at man tilpasser, føyer og underkaster seg andre og blir dominert.
Sinnet vårt sier: Jeg vil noe med deg. Du tråkker over mine grenser, og jeg bryr meg nok om oss begge til at jeg reagerer. Når jeg viser deg hvor grensen min går og hva jeg forventer av deg, betyr det at jeg inviterer deg til å gjøre det samme. Bare da kan vi være oss selv – sammen.
FOTO: Canva
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Jeg er av de som har vokst opp med posesuppe, spaghetti à la Capri og Findus fiskepinner til middag. Da jeg ble født var min mor ”ferdig” med å være husmor og det enkleste var ofte det beste. I tillegg var pølser hennes store favoritt, og jeg lyver ikke når jeg sier vi hadde pølser to til tre ganger i uka! Ikke spesielt spennende eller ernæringsrikt, men veldig lettvint. Det bidro imidlertid til at jeg selv bestemte meg for å lage mat fra bunnen da jeg flyttet hjemmefra.
FOTO: Canva
Hungeren etter ”ordentlig mat” med spennende smaker var stort, og lysten til å lage mat var definitivt til stede. Jeg er heldigvis av den generasjonen som hadde heimkunnskap på skolen. Selv det å lære å lage saus uten klumper var en sann glede. Vi hadde altså god gammeldags heimkunnskap der vi lærte å tilberede maten før vi høytidelig spiste den og vasket opp etter oss!
Jeg hadde fortsatt kokeboka fra heimkunnskapen. Så fikk jeg faktisk ”Den rutete kokeboken” av Ingrid Espelid Hovig i gave da jeg flyttet på hjemmefra. En god start på veien mot å bli en habil matlager. Det hender fortsatt jeg tar fram disse bøkene når jeg skal lage kjøttkaker eller hønsefrikassé. Å ja, det er retter jeg fortsatt lager fra bunnen! Så har det gradvis kommet mer fristene retter på menyen, men det er ikke alt jeg har hatt mot til å lære meg. Asiatisk mat og sushi for eksempel, er ikke mat som blir servert hjemme hos meg. Da er det nok heller lapskaus som står på menyen en vanlig søndagsettermiddag!
FOTO: Ingleson
Etter hvert har nok kreativiteten dabbet noe av, så det har fort gått i de samme vante rettene. Noe av spenningen i det å lage mat er også blitt borte etter 35 år ved kjøkkenbenken. Å det gjelder vist ikke bare meg. I jakten på gode ideer har jeg lest mye om temaet. Middagsplanleggingen er for mange en hodepine og halvparten av oss er misfornøyde med egne menyvariasjoner. Det er altså flere enn meg som sliter med det samme! Det står ikke på evne og lyst til å lage nye retter, men det er liksom enklere å lage det jeg kan fra før, for da vet jeg hva jeg trenger å handle uten å måtte slå opp i kokebøker eller menyhefter.
Å sånn har det vært i mange år.
Nå har jeg imidlertid tatt rev i seilene og tatt tak i dette mer systematisk i form av ukentlige middagsplanlegging. Målet har vært å forsøker å implementere en ny retter hver uke. Det er endel nye ingredienser og tilberedningsmetoder å forholde seg til, og ikke alt alt faller like godt i smak, men jeg har faktisk klart å bygge opp en liten “oppskriftsbank” allerede! Å det gjør jeg på datamaskinen. En positiv ringvirkning av dette er at det er lett å lage handlelister og å handle mer økonomisk. Så har jeg et godt stykke igjen før jeg kan kalle meg kreativ!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Politiet hadde en teori, og ut fra denne teorien bygget de sin sak. Det som skjedde i kjølvannet av dette er ikke bare en rettsskandale, men også et grunnleggende samfunnsproblem. I kampen for å «ta rotta» på syndebukken har politi, rettsvesen og et helt samfunn ni tidig kjempet for å «bevise» at denne teorien faktisk var korrekt!
Helt siden Viggo Kristiansen den 18. februar i fjor fikk gjenopptatt sin sak har det vært skrevet side opp og side ned med spekulasjoner, logiske tankerekker og juridiske refleksjoner om hvorvidt Viggo Kristiansen er skyldig eller uskyldig i drapene i Baneheia.
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg selv har deltatt i denne debatten med stort engasjement og til tider knallharde debattinnlegg. Det er kanskje ikke så unaturlig, saken har siden 2004 opptatt meg, i tillegg til at kriminologi som fag og justismord som fenomen alltid har interessert meg.
Som fagperson er jeg imidlertid opplært til at ethvert standpunkt begrunnes, i den grad det er mulig, i faktiske forhold, den aktuell situasjon og tilgjengelig historikk. Det er definitivt viktig å mestre en slik form for analytisk og granskende tilnærming når en ønsker å belyse et sakskompleks debattmessig.
I en sak som dette, der man på nytt skal vurdere om Viggo Kristiansen skyldig eller uskyldig i det han er dømt for, er selvfølgelig det juridiske aspektet høyst nødvendig å få belyst så godt som overhodet mulig. Alle berørte parter og vi som samfunn skal i utgangspunktet ha tillit til at rettssikkerheten blir tilstrekkelig godt ivaretatt.
Saken er gjenåpnet, etterforsket på nytt og en innstilling er nå oversendt Riksadvokaten. De involverte partene, og samfunnet ellers, venter nå på den endelige konklusjonen. I mellomtiden kan vi lese reportasjer, kronikker og se TV innslag der ivrige journalister setter søkelys på noen av puslespillbrikkene som har kommet frem for å forsøke å lage et «visuelt bilde» av hva som kan bli fasiten.
I realiteten står her ovenfor en sak med to ulike og svært motstridene historier der vi vet at den ene av historiene som fortelles er sann, mens den andre historien faktisk må være basert på en grov løgn. Vi vil, på tross av denne ny etterforskning, aldri få svaret på hva som faktisk skjedde denne skjebnesvangre dagen i Baneheia. Jeg våger imidlertid å påstå at en av hovedgrunnene til dette er så «enkel» som at politi og rettsvesen i alle disse årene har satt himmel og jord i bevegelse for å opprettholde den historien som har passet best med «den opprinnelige teorien».
For hvorfor har vi som samfunn og individ så stort problemer med å tro at et menneske, i dette tilfellet Viggo Kristiansen, faktisk snakker sant?
Hvilken virkelighetsbeskrivelse vi mennesker tror på handler, til sjuende og sist, om en etisk og moralsk refleksjon og evne til å bestemme seg for hvilke historier en subjektiv har tillit til.
For meg har det derfor blitt påtvingende nødvendig å ta stilling til hvilken historie jeg faktisk skal tro på ut fra et personlig ståsted rent etisk og moralsk. Som et tenkende menneske med evne til å håndtere etisk vanskelige situasjoner mener jeg også at dette er min plikt å gjøre i praksis.
Jeg har, ikke overraskende, falt ned på følgende som for meg er viktig å «proklamere» før selve fasiten foreligger:
Jeg tror, fra dypet av mitt hjerte, at Viggo Kristiansen har snakket sant hele tiden når han, fra dag en, har holdt fast på sin forklaring om at han var i bua da drapene skjedde. Jeg tror videre at Jan Helge Andersen er den som hele tiden har løyet og fått god hjelp av instanser som politiet, rettsvesen og media til å «skape» sin egen løgnhistorie slik at den passer med de teoriene politiet hadde fra første stund.
Så håper jeg at det norske samfunn som helhet, men også hver enkelt person, er i stand til å gjennomføre samme «moralske øvelse» for å konkludere med hvem faktisk har fortalt den hele og fulle sannheten fra dag en!
FOTO: Skjermbilde Nyhetskanalen TV2 17.11.21
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Som overvektige har jeg etterhvert blitt nødt til å ha fokus på hva jeg spiser. De senere årene er helsa blitt så vidt skranten, at å trene bort overflødige kilo er en saga blott! Veien til et ”lettere liv” handler i hovedsak om hva jeg putter inn i munnen. Det er ikke noe negativt. Alle har godt av et kosthold med variert og sunn mat.
Jeg er imidlertid av de som er litt for glad i de fete og velsmakende meieriproduktene som verken er bra for vekten eller kolesterolet. Det gjør det selvfølgelig litt enklere å vite hvilke i ende jeg skal begynne når jeg jobber meg nærmere et sunt kosthold. Første steg er å kutte ut smør, fløte, rømme og fete oster. En god start som nok gir resultater på relativt kort tid, men krevende på sikt.
Det er som regel en grunn til at vi spiser de matvarene vi gjør og for meg smaker mat uten disse meieriproduktene tørt og kjedelig ut. Uansett forslag til erstatningsprodukter kjennes knekkebrød uten smør på ut som å tygge på papp! Det er tørt, smakløst og vanskelig å svelge! Å ja, mange vil nok si at det er en vanesak og en overgangsfase. I så fall, er dette en svært lang overgangsfase som blir alt for lang for meg!
FOTO: Canva
For meg blir derfor veien mot et sunnere kosthold en reise i en kreativitet og positiv tilnærming til nye matvarer. Det finnes nemlig en mengder av matvarer som er fristende, sunne og smakfulle. Ta frokosten f. eks. Jeg har nok hatt en tendens til å kost meg med fine rundstykker, smør og syltetøy. Grovt brød av spelt med salat og kyllingfilet toppet med litt paprika og spirer er et godt og mye sunnere alternativ til det! I helgen går det til og med an å ta et tynt lag med frokostsalat på skiven under alle de andre delikatessene! Det smaker godt og gir god samvittighet.
MEN
For det er et stort men. Det ser ikke ut som detaljvarehandelen og kostholdsekspertene tenker likt når det gjelder tilnærmingen til den sunne maten. En skulle jo tro at begge disse aktørene var opptatt av å stimulere til vekst i salget av sunne varer. Det er dessverre ikke tilfelle! Kostholdseksperter har nemlig ikke samme grunnleggende forståelse for prissetting, tilbud og etterspørsel som detaljvarehandelen har.
Kostholdsekspertene er riktignok opptatt av at vi forbrukere har et bredt tilbud av sunn mat, å det har vi heldigvis fått etter hvert. Detaljvarehandelen derimot er mer opptatt av at økt etterspørsel etter sunne matvarer gir en åpning får å heve prisene. De er jo, som alle andre aktører, avhengig av å tjene penger på salget av sine produkter. Men er de virkelig avhengig av å tjene så godt?
FOTO: Ingleson
Ta nå den velkjente brødskiven til frokost noe mange nordmenn spiser fordi frokost er dagens viktigste måltid og det er sunt! Flere og flere kostholdseksperter peker på nødvendigheten av grovere korn og mindre sukker og saltinnhold i nettopp brød. Det har detaljvarehandelen definitivt fått med seg!
Et kneippbrød koster fra ni kroner og oppover mens et speltbrød faktisk koster opp mot førtifem kroner. Mange av oss får høre vi er ”snobbete” når vi kjøper dette dyre brødet og langt fra alle har råd til å kjøpe det sunne brødet!
Min løsning er blitt å bake mitt eget brød! På den måten vet jeg hva som er av ingredienser i brødet. Jeg kan kutte ned på sukker og saltinnhold, og jeg kan tilføre grovt korn og frø etter smak og behag. På toppen av alt blir det mye billigere. Tre hjembakte brød til prisen av ett speltbrød! Jeg sitter faktisk igjen med noen ekstra kroner til et sunnere påleggsalternativ. Det er imidlertid ikke alle som har anledning eller kunnskap nok til å bake eller lage maten selv. Noen sliter med tidsklemma og noen er ikke vokst opp med hjemmelaget mat.
FOTO: Ingleson
Undervisningen i skolen er heller ikke den samme. Kostholdsfaget har en så liten plass i norsk skole at langt fra alle elever som går ut 10. klasse har nok praktisk kunnskap til å fremme gode matvaner for seg selv. Det er nemlig mest fokus på teori i dagens mat og helsefag. Elevene lærer om norsk matkultur og historie, og de blir kjent med andre matkulturer. Dette er i seg selv en viktig kunnskap, men det bringer oss ikke nærmere det kostholdet dagens kostholdseksperter etterlyser. Så hva gjør vi?
Jeg leste for en stund siden et innlegg som presenterte en relativt kreativ og svært interresant tilnærming i til problemet.
«På samme måte som man har skrudd opp prisene på alkohol for å holde alkoholkonsumet på et så lavt nivå som mulig, burde man senke prisene på ernæringsriktig mat og vurdere å øke prisene på de matvarene man helst bør holde seg unna. Det er det eneste tiltaket som kan bidra til å snu fedmeepidemien som er i ferd med å utvikle seg blant (fattige) barn og unge. For mange norske familier blir ikke bare hva de spiser, men hva de faktisk har råd til å spise!»
Kanskje ikke det mest seriøse og gjennomførbare forslaget, men satt på spissen er det veldig mye sant i det som skrives der!
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
September er en måned som kan by på all slags vær fra deilig sol til kulde og regn! Plutselig kan en imidlertid oppleve fantastiske dager der sommeren fortvilet forsøker å klamre seg fast!
På folkemunne blir det ofte kalt «Indian summer», Et kjent kallenavn på sommervær som opptrer etter at høsten har satt inn.
Etter mange år boende på Larkollen, har jeg nok tatt disse dagene forgitt. Larkollen er jo som oftest velsignet med overflod av solfylte dager fra mars til september!
FOTO: Ingleson
Årets sommer, boende litt nord for Bergen, har lært meg at dette ikke er en luksus som er alle forunt. Etter å ha reist mange turer over fjellet de siste ti årene var jeg for så vidt forberedt på det, men det er definitivt forskjell på det en forestiller seg i teorien og det en opplever i praksis!
De siste dagene her på Østlandet har derfor vært ren sjelebot for min del med sol og etterlengtet varme. Så «rant det meg i hu» noen verselinjer som ganske godt beskriver hvordan disse dagene virkelig har vært en uvurderlig gave for både kropp og sinn!
Å vandre langs en solfylt vei
og ta det som det faller seg –
og kunne dette uten grunn –
det er å være ung.
Heljar Mjøen
Så kjennes kanskje ikke kroppen særlig ung ut, men i sjel og sinn er følelsen av å være ungdom min!
FOTO: Ingleson
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
Noen ganger i livet kan en drøy time i et hektisk hverdagsliv romme fred og ro, skjønnhet og sjelefred! Hvis en virkelig tar seg tid til være i nuet kan en sånn mulighet romme tusenvis av små sekunder med lykke!
Vi er for tiden på Østlandet, og i dag byr Oslo på en smak av sommer. Tiden østpå brukes effektivt så jeg har avtale med to nære venninner. Sånt må man prioritere de få gangene en har anledning.
Midt mellom disse avtalene dukket det altså opp en mulighet til å tusle nedover Akerselva fra Bjølsen til Olaf Ryes plass. En tur Vår Herre åpenbart valgte å benytte som reklame for Oslobyen! Vakrere kan jeg ikke huske å ha sett Akerselva. Så er nok det en sannhet med modifikasjoner fordi sommeren vestpå har være ganske grå!
Det er mange år siden jeg gikk her sist. Jeg flyttet ut av sentrum i 2012. Oslo har definitivt endrer seg på disse ti årene og blitt en urban hovedstad med er mylder av mennesker i alle aldre fra mange forskjellige verdenshjørner. Det kjente litt som å være på storbyferie; en liten bonus midt i en hektisk hverdag! Det er lett å forstå Lillebjørn Nilsen sin kjærlighet til Oslo.
Jeg er vokst opp med stor grad av sangglede og Lillebjørn Nilsens sanger ble både spilt og sunget titt og ofte! Han har virkelig satt spor og gitt ettertiden mange perler av noen sanger å glede seg over. Å her langs Akerselva blir jeg nettopp minnet på dette!
FAR HAR FORTALT
Lillebjørn Nilsen
Far har fortalt om byen slik den var før bilene fylte våre gater. Den gang da luften var lyseblå og klar og fru Karlsen hadde hage med tomater! Med en sandhaug for de små der garasjen ligger nå. Jeg må gå på en asfalt som er kjedelig og grå. mens mennesket søker sin fremtid.
Men de gamle vil huske allting slik det var. De fjerne. men de gode gamle dager. Tenk alle minner som de gamle har: En togreise og en gammel slager. Et koselig hus som sto der før. En morsom radio-kåsør. Alt det som tiden hyller i sitt glemsels-slør mens mennesket søker sin fremtid.
Ja. tider skal komme. Tider skal forgå. Mye og mangt skal forandres. Noe skal vi miste. Annet skal vi få. Noen berømmes. Andre klandres. Jeg står her med min gitar. Så mange tanker som jeg har! Og jeg tror jeg tenker mest på det som tiden tar mens mennesket søker sin fremtid.
Men jeg vet en bro som er gammel. brun og stygg. På den står et skilt der du leser: «Hundrede Mand kan jeg bære paa min Rygg. men svigter om de alle marscherer.» Jeg sier: Hei. kom bli med meg! For vi kan trenge en som deg. Og leende barn skal leke i ditt spenn og slippe små steiner ned i elva. Mens mennesket søker sin fremtid.
I dag tar jeg med meg dette gyllene øyeblikket og minnene fra fine sangstunder inn i Oslonatten og drømmer om en gang å flytte tilbake!
Dette er min hverdagsblogg. Så når tar overhånd og tankene finner veien til tastaturet lar jeg hverdag være hverdag, og tar en tur innerst i sjelen for å speile det mange kaller et liv! Nedenfor finner du linker til mere stoff om bloggen og hva jeg skriver om.
